Quantcast
Channel: Øyvind Holen
Viewing all 1666 articles
Browse latest View live

Øyvinds julekalender, luke 1: Daddy’s Girl

0
0

Som i fjor som i år: Det blir tegneserietips hver dag på bloggen fram til og med julaften.

Jeg innleder 2013s julekalender med en skikkelig feelbadserie: Debbie Drechsler har laget en svært sterk og vellykket tegneserie om incest i serien Daddy’s Girl. Mer her.

Debbie Drechsler
Daddy’s Girl
Fantagraphics Books 1997

Søte tegninger, kombinert med brutal historie, gjør inntrykk.

Tegneserien har flere muligheter i sin fortellerteknikk som du ikke kan benytte deg av i for eksempel film og bøker. En av disse er å utnytte samspillet mellom tegninger og tekst.

Den amerikanske serieskaperen Debbie Drechsler utnytter dette med imponerende effekt i sine serier. Boka Daddy’s Girl forteller en brutal historie om den lille jenta Lily. Lily og hennes to søstre bor i, en på utsiden, lykkelig familie. For vesle Lily blir misbrukt seksuelt av sin far.

Drechsler tegner i en naiv og søt stil, som minner mye om barnetegninger i formen. Kombinasjonen mellom de søte tegningene og den tøffe historien skaper en sjokkerende effekt. Du kan nesten føle at det er den lille jenta som selv tegner og skriver sin egen historie. Jeg vet ikke hvor mye av innholdet her som er selvbiografisk, men det virker skremmende virkelig.

Drechsler krydrer historien med dagbokreferat, og fortellingen utspiller seg gjennom løsrevne episoder. Serien er sterk kost, som denne tankerekken fra Lily da hun vurderer å ta en overdose sovetabletter: «Jeg var så nære på å gjøre det, men jeg feiget ut. Mamma ville blitt så såret. Jeg kunne ha skrevet en lapp som forklarte om hvorfor jeg gjorde det, men da ville hun få vite om meg og pappa.»

Kort sagt: En brutal og opprivende tegneserie.

PS! Serien fortsetter i hefteform under tittelen Nowhere, fra forlaget Drawn & Quarterly.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.



Øyvinds julekalender, luke 2: Ed Brubakers gjennombrudd

0
0

Med serier som Captain America og Criminal er Ed Brubaker blitt en av de stødigste og mest interessante tegneserieforfatterne innen både superhelt- og krimserier.

Men du visste kanskje ikke at han hadde en fortid som sosialrealistisk indie-serieskaper? Bruddet kommer med 1997s Detour.

Ed Brubaker
Detour nr. 1
Alternative Press 1997

Ed Brubaker har gått flere skritt videre fra sin grå og triste sosialrealisme.

Ed Brubaker har lenge holdt til i utkanten av den amerikanske alternativscenen, blant annet med hefteserien Lowlife. Men med sin nye serie Detour tar han flere skritt videre; her blir Brubakers grå og triste sosialrealisme parret med science fiction.

Historien om taperen Christopher som spionerer på naboer og samboere blir ekstra paranoid og foruroligende når den utspiller seg i en nær framtid hvor mennesker må beskytte seg mot forurensingen utendørs med ansiktsmasker.

[2012-kommentar: Detour floppet, og nummer to ble aldri utgitt. Det endelige gjennombruddet kom i 1999, med krimserien Scene of the Crime.]

Ed Brubaker og Michael Lark
Scene of the Crime nr. 1-4
Vertigo/DC 1999

Glitrende stillferdig krim.

Stengte persienner, skyggefulle gater og mystiske kvinnelige oppdragsgivere. Privatdetektiv Jack Herriman har til og med navnet sitt skrevet på glassdøren inn til kontoret. Alle de faste ingrediensene i en god privatdetektivhistorie er på plass i Scene of the Crime, men dette er ingen klisjépakket krim.

Jack Herriman er ingen Sam Spade eller Varg Veum. Snarere en typisk ung og usikker mann i slutten av 20-årene: slaskete kledd, bor hjemme hos sin eldre onkel og drømmer om den store kjærligheten. Jacks anonyme fremtoning kan også være en fordel: «One advantage of being somewhat young and unkept is that no one ever suspects that I’m on any kind of official business», som han selv sier det.

I Scene of the Crime får Jack i oppdrag å finne en kvinnes søster; en i utgangspunktet uskyldig og enkel sak som raskt tar en skremmende utvikling. Ed Brubaker er en dreven forteller, og pakker historien inn i en sjarmerende hverdagslighet og nøkternhet.

Som en familietradisjon har Jack alltid med seg onkelen sin på spaningsoppdrag, bare et eksempel på Brubakers sjarm. Her er ingen store ord og effekter, noe som gir serien et langt større grad av realisme enn den beinharde krimverdenen vi ofte møter. Men plutselig setter Brubaker inn raske knivstikk av overraskelser og grusomheter, og vipper leseren av pinnen.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.


Øyvinds julekalender, luke 3: Hunt Emerson

0
0

Han lager serier om sex, og har brukt Jesus og Margaret Thatcher som figurer, men allikevel insisterer tegneren Hunt Emerson på at han ikke vil sjokkere folk. – Jeg vil være populær og selge serier, sa den sympatiske engelskmannen da jeg intervjua ham i 1994.

Norske lesere kjenner Emersons serier fra Pyton, hvor han har tilført bladet en sårt trengt dose absurd humor. Bykjeften, Puus Puus, den kule kalkunen Kåre og katta Firkin’ er noen av mange figurer Emerson livnærer seg med å tegne. Serien om Firkin’ handler om sex.

- Jeg har tegnet Firkin’ i 14 år. Den er skrevet av Tym Manley, og blir trykket i mannfolkbladet Fiesta i England. Alle historiene handler om sex i samfunnet, sett gjennom en katts øyne. Serien er ikke pornografisk, den er satirisk. Den er kanskje snuskete og smakløs, men den er ikke pornografisk.

Slapstick og sex
Emerson har også laget serier basert på eldre bøker. Hans bestselgende serie har vært en versjon av Lady Chatterleys elsker, og hans nyeste verk er en serie om den historiske storsjarmøren Casanova.

- Jeg har diktet en historie om Casanovas siste år, tatt fra den tiden han jobbet som bibliotekar i Tyskland. I løpet av den tiden min historie utfolder seg, ser han tilbake på livet sitt, og da har jeg hentet episoder fra hans 12-binds selvbiografi. Serien om Casanova er det arbeidet jeg er mest fornøyd med. Den har alt som en god komedie skal ha; den er morsom, sympatisk og trist, og den har varme, slapstick, sex og pene jenter.


Politikk
Emerson har også laget en interaktiv tegneserie sammen med Pat Mills. I serien You Are Maggie Thatcher kunne leseren selv spille rollen til den engelske statsministeren og ta avgjørelser om engelsk kjernekraft og arbeidsledighet. Emerson likte imidlertid ikke å lage politiske serier.

- Vi kastet bare bort tiden vår på å prøve å plage politikerne. De blir bare smigret, og blir bare mer berømt. Den kjente engelske politiske tegneren Ralph Steadman sier at tegnere bør slutte å tegne politikere, for de blir bare oppmuntret av å bli karikert.

- Jo oftere du tegner politikere, dess mer viktige tror de at de er. Dessuten har en slik serie ingen varig verdi. Regjeringen vi karikerte var faktisk byttet ut allerede da serien kom ut.

- Er du ikke blitt for gammel til å tegne slike serier nå?

- Det er det eneste jeg kan. Jeg har alltid visst at jeg kom til å leve av de små morsomme tegningene jeg har laget helt siden jeg kunne holde i dem. Det er bare snakk om stadig å forbedre seg, avslutter Hunt Emerson.

Bladkompaniet har planer om å få utgitt flere av Emersons serier. Han vil fortsatt dukke opp i Pyton, og det finnes også planer om å utgi hans album Lady Chatterley’s Lover og Casanova’s Last Stand i Norge [2013-kommentar: Jeg venter fortsatt.]

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.


Øyvinds julekalender, luke 4: Vi må snakke om Jon Selås og Flåklypa

0
0

Én ting er sikkert når juleheftene utgis: Flåklypa-juleheftet slaktes av Jon Selås i VG.

Men er det redelig at Selås av rent prinsippielle grunner slakter det flere mener er blant høydepunktene i bunken av julehefter? Jeg mener Selås er på bærtur, og bare viser sin inkompetanse som tegneserieanmelder.

Årets utgave av Aukrusts jul: Flåklypa er det første som ikke er tegna av Svein Samuelsen, som døde i 2011. Jeg synes årets forsøk er blant de svakeste i rekken, men det legger seg likevel helt klart i det øvre sjiktet av utgivelser. Her stiller jeg på linje med Serienetts anmelder.

Men Jon Selås, han triller terningen til 1. Her er anmeldelsen i sin helhet:

«For [målgruppe]: Si det? Jada: Tegningene er OK. Men historien er så dum og langt unna Kjell Aukrusts univers, at det er en skam!»

Ja vel, årets historie er kanskje ikke den beste, men en skam?

La oss se hva Selås har skrevet tidligere år. Og husk at dette er anmeldelsene i sin helhet.

2004, terningkast 1: Dette ligner Aukrust. Men er det ikke. Derfor en forferdelig dårlig idé.

2005, terningkast 1: «Offisielt» Aukrust-prosjekt, som likevel ikke er ekte Kjell Aukrust. Og derfor helt irrelevant.

2006, terningkast 2: Bare Aukrust er Aukrust. Alt aukrustaktig blir dermed en slags kulturell blasfemi.

Dette er en ekstremt dogmatisk innstilling til Kjell Aukrusts skaperverk, som ikke passer seg for en anmelder, som bør gå inn i sine lesninger med et åpent sinn.

Men ifølge Selås får ingen andre enn Aukrust lov til å tegne Aukrust-figurer.

Skal man følge logikken helt ut er Flåklypa Grand Prix og årets Jul i Flåklypa også «kulturell blasfemi». Carl Barks burde latt Donald Duck holde seg i tegnefilmens verden, Frank Miller burde holdt seg unna Batman og at Solveig Muren Sanden aldri burde ha begynt å tegne Smørbukk.

Lisensiering har vært en av bærebjelkene i tegneseriebransjen, og hvis du er prinsippiell motstander av at andre tegnere kan leke seg med andres skaperverk har du ingenting som tegneserieanmelder å gjøre.

Personlig synes jeg Flåklypa-juleheftene har vært en juvel i en ørken av uinteressante julehefter. Her er mine opprinnelige anmeldelser (utdrag fra større juleheftesaker i Bergens Tidende):

Flåklypa2005

2005:

Av de mer tradisjonstunge norske seriene er Nr. 91 Stomperud like stivbent, umorsom og elendig tegnet som alltid, mens Smørbukk kløner videre i sin småsjarmerende jakt på å finne den rette miksen av nostalgi og oppdatering.

Årets sølvvinner blant juleheftene er Aukrusts jul: Flåklypa, med Solan Gundersen og Ludvig i hovedrollene. Forfatter Haakon W. Isachsen tar figurene på kornet, oppdaterer omgivelsene og koker opp en morsom intrige, mens Svein Samuelsen klarer å fange essensen i Kjell Aukrusts figurer uten at det blir noen kopi.

2005s beste norske julehefter:
1. Jul så det holder! av Karine Haaland (Egmont).

2. Aukrusts jul: Flåklypa av Haakon W. Isachsen og Svein Samuelsen (Schibsted).

3. Eon: Engler i sneen av Lars Lauvik (Schibsted).

4. Nemi: Halv ett, og fortsatt prinsesse av Lise Myhre (Egmont).

5. Kollektivet: Stille natt… av Torbjørn Lien (Schibsted).

6. Pondus av Frode Øverli (Schibsted).

7. M av Mads Eriksen (Schibsted).

8. Smørbukk og oldemors julekaker av Haakon Aasnes (Norsk Barneblad).

9. Rex Rudi: Striper i lakken av Tomas Drefvelin (Schibsted).

10. Nr. 91 Stomperud av Leif Isaksen og Håkon Aasnes (Egmont).

flåklypa2006

2006:
Ellers går det mest i spinoffprodukter blant de norske juleheftene: Jul i Blåfjell, traktoren Gråtass, Kaptein Sabeltann og Kjell Aukrusts Flåklypa. De to første er ikke tegneserier og Kaptein Sabeltann er en adaptasjon av en Terje Formoe-bok, så da sitter vi igjen med tre fattige julehefter der alt er nytt og norsk fra perm til perm: Eviggamle Nr. 91 Stomperud er trøtt som alltid, mens Smørbukk halvveis holder koken et sted mellom det gammeldagse og det nytenkende.

Flåklypa-juleheftet byr på en røverhistorie med Solan Gundersen i hovedrollen, som er både morsom, sjarmerende og ikke minst elegant og detaljrikt tegnet av Svein Samuelsen. Helt klart årets grundigste håndverk.

Aukrusts jul og de norske humorseriene hever årets julehefter opp fra rennesteinen, men fasiten er ”same procedure as every year”: Vi nordmenn kjøper flest tegneserier når kvaliteten er som lavest.

Bonus: Jeg syntes Flåklypa-heftet var så bra at jeg også anbefalte det i Ny Tid i 2006:

Å lage nye tegneserier av avdøde Kjell Aukrusts folkekjære figurer kunne lett endt som smakløs opportunisme, men mye takket være Svein Samuelsens sprelske og detaljrike tegninger blir dette en suksess helt i Aukrusts ånd.

Flåklypa rives i to av en kommunal maktkamp mellom kultur og idrett (for øvrig også temaet i årets Smørbukk-hefte), og med 32 splitter nye sider er dette årets mest gjennomarbeidede julehefte.

2006s beste norske julehefter

1. Nemi: Monstrifer av Lise Myhre.

2. Aukrusts jul: Flåklypa av Haakon W. Isachsen og Svein Samuelsen

3. Eon av Lars Lauvik.

4. Piray av Karine Haaland.

5. Rex Rudi: Gutten med trommestikkene av Tomas Drefvelin.

6. M av Mads Eriksen.

7. Kollektivet: En gave til Balder av Torbjørn Lien.

8. Smørbukk: Eventyrstigen av Håkon Aasnes.

9. Kaptein Sabeltann og jakten på sultanens skatt av Terje Formoe og Morten Myklebust.

10. Pondus av Frode Øverli.


Øyvinds julekalender, luke 5: Illustrerte klassikere

0
0

«Parfymert søppel» var dommen da jeg først bind av bokserien som presenterte Illustrerte klassikere i stive permer.

Haakon W. Isachsen (red.)
Illustrerte klassikere nr. 1
Egmont Serieforlaget
2/6

Nostalgi for nostalgiens skyld.

Nyeste tilvekst i nostalgiindustrien til Egmont Serieforlaget er viet hefteserien Illustrerte klassikere, men det er en viktig forskjell på dette og tidligere praktverk viet serier som Asterix, Lucky Luke, Blueberry, Fantomet og Donald Duck & Co. Selv om sistnevnte rommer mye rart, er det ingen tvil om at vi snakker om klassiske tegneserier fra mestere innen faget.

Brorparten av Illustrerte klassikere er derimot rent søppel, grovt forenklede massakreringer av klassikere fra litteraturhistorien. De er så dårlige at de må bære en stor del av skylden for tegneseriens dårlige navn og rykte på sine skuldre, og selv begrepet «illustrert klassiker» er fortsatt et skjellsord i dag.

Bokverket skal følge de norske utgivelsene kronologisk fra 1954 til 1975, og først ut er Hjortedreper, David Copperfield, Mr. Midshipman Easy og Den vakre, svarte hesten (best kjent som Silkesvarten). Du ha et lidenskapelig forhold til seriene fra før for å få noe som helst glede av dette, og selv da bør du ha sterk mage for å utsette seg for dette i voksen alder.

Enkelte kunstneriske opplevelser bør forbli i barndommen, og sjansen er stor for at gjensynet vil bli en stor nedtur. Jeg skal ikke underslå muligheten for at heftene utførte sitt oppdrag for mange, det vil si å lokke leserne til bøkenes verden. Men som tegneserier og adapsjoner er de fleste seriene her rene makkverk; skisseaktige og usammenhengende gjenfortellinger, tegnet i en strek uten respekt for verken historiefortelling, layout eller proporsjoner (tegneren Henry C. Kiefer har riktignok sine øyeblikk).

Innpakningen er derimot fabelaktig, med kostbart papir, solid bakgrunnsinformasjon og fine forord fra eksperter som Fredrik Wandrup, Tore Rem og Anne Fløtaker. Men uansett hvor mye man sminker liket, er det stein dødt og begynner å stinke. Så også med Illustrerte klassikere.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.


Øyvinds julekalender, luke 6: Da undergrunnsserier ble «mainstream» i 2002

0
0

«2002 vil bli husket som året da skillet mellom undergrunn og mainstream ble mer komplisert,» skreiv jeg for ti år siden.

I 2013 ser vi at giganten Egmont Serieforlaget nærmer seg et monopol innenfor et synkende heftemarked, mens tegneserieforlag som No Comprendo Press og Jippi Forlag møter økt konkurranse fra forlag som Cappelen, Gyldendal, Minuskel, Pelikanen og Magikon i kampen for å få tegneseriebøker inn i bokhandlere og innkjøpsordningen.

Slik var sitasjonen i 2002:

Med Smult og Jason i spissen kom den spirende norske tegneserieundergrunnen flere skritt nærmere et større publikum i 2002.

Norsk tegneserieverden har til nå vært enkel å holde styr på: Egmont ga ut Donald, Asterix og superhelter, Bladkompaniet satset på norske og amerikanske humorstriper, mens idealistiske Jippi Forlag og No Comprendo Press ga ut personlige norske serier i små opplag. 2002 vil bli husket som året da skillet mellom undergrunn og «mainstream» ble mer komplisert.

Bladkompaniet ga ut Jippi-tegner Jasons Vent litt… i stive permer, og følger opp med et splitter nytt album i 2003. Og siden debuten i januar har samme forlags Smult-antologi bygget bru mellom undergrunnen og et større publikum. Her fikk suksesser som Nemi og «Kollektivet» utfolde seg ved siden av Jippi- og No Comprendo-tegnere som Ronny Haugeland, Knut Nærum, Jason og Jens K. Styve - med plass til utvikling av ferske talenter som Henry Bronken, Mads Eriksen og Øystein Runde - i et såpass høyt månedlig opplag som 25.000 ved inngangen til 2003.

Samtidig som undergrunnen kom nærmere det store publikum, kjempet forlagene hardt om de mest populære serieskaperne. Ikke rart når Frode Øverli i høst endte som Norges mestselgende skjønnlitterære forfatter med et opplag på 35.000 for Pondus:
Andre omgang. Schibsted Forlag satset på sin første tegneserie med den andre Karine Haaland-samlingen Streng, men urettferdig, og følger opp med Ola Hegdals og Tore Strand Olsens kongeserie Blått blod til våren. Mens Lise Myhres Nemi gikk fra Bladkompaniet via Cappelen til Egmont Serieforlaget. En viktig seier for Egmont, som fortsatt er mest kjent for Donald, Asterix og superhelter. Tør vi tippe at et eget Nemi-hefte kan vekke den sovende kjempen i 2003?

Og de idealistiske forlagene furtet på ingen måte over økt konkurranse. Jippi og No Comprendo hadde ett av sine mest aktive år siden starten – med lekre utgivelser fra Mette K. Hellenes, Bjørn Ousland, Steffen Kverneland, Knut Nærum, Jens K. Styve og en lang rekke andre. Og sannelig fikk de ikke konkurranse nedenfra også, fra Kick Ass Comics, Dongery Forlag, Pokus Forlag og trolig den største strømmen av selvutgitte hefter noen gang.

Den gledelig høye aktiviteten klarte nesten å skygge for at situasjonen for oversatte tegneserier fortsatt er laber. Egmont gir oss fortsatt franske godbiter som Kodenavn XIII, Largo Winch, Linda & Valentin og Thorgal, samt ferske amerikanske serier som Alan Moores Tom Strong og Howard Chaykins American Century som biserier i Fantomet og Agent X9. Overraskende dukket også Frank Millers oppfølger til Batman: The Dark Knight Returns opp i norsk albumform i sommer, men det fargesprakende actioneventyret skuffet dessverre alle andre enn den ivrigste superhelt-fansen.

De få lyspunktene ellers var knyttet til filmatiseringer, men hvem klager når det ga oss Daniel Clowes‘ fabelaktige Ghost World, Max Allan Collins’ stilrene gangsterdrama Veien til Perdition og Brian Michael Bendis‘ smarte Ultimate Spider-Man – starten på Spider-Man-feberen som i dag herjer i USA. Men den klart beste filmatiserte tegneserien, den 500 sider tykke From Hell av Alan Moore og Eddie Campbell, var det ingen som tok sjansen på [2012-kommentar: Det kom faktisk på norsk etter hvert, via det danske forlaget Faraos Cigarer, men norske bokhandlere sto ikke akkurat i kø for å selge den]. Da må vi få en støtteordning for oversatte serier, og først da vil norske lesere få en anelse om hvor mange strålende tegneserier vi årlig går glipp av.

Opprinnelig publisert i Dagsavisen.


Øyvinds julekalender, luke 7: Bone

0
0

Jeg blogget om Jeff Smiths humoristiske fantasyepos Bone i 2011 også, men en god ting kan ikke gjentas for ofte. Dette skreiv jeg i 1996.

Jeff Smith
Bone bok 1-3
Cartoon Books

Med Bone har amerikaneren Jeff Smith skapt en av 90-tallets mest uventede seriesuksesser i USA.

Tre rare vesener sitter og svetter i ødemarken. De tre er blitt jaget vekk fra hjembyen sin på grunn av noen tvilsomme forretninger den ene av dem utførte. De tre er Bone-fetrene: den romantiske Fone Bone, den gjerrige og grinete Phoney Bone og den nesten psykotisk lykkelige Smiley Bone.

Sammen blir de tre kastet ut i et godt, gammeldags eventyr med drager, skinnende sverd og andre skumle og mystiske vesener. I en gold ørken kommer de tre bort fra hverandre, for så å finne hverandre igjen i en mystisk dal. Tegneserien heter Bone, men er på ingen måte noen dårlig kopi av Tolkien og hans Ringenes herre, selv om den boken er en viktig inspirasjonsfaktor.

For i tillegg til Tolkien låner Smith mye fra Donald-seriene til Carl Barks og Walt Kellys avisserie Pogo når det gjelder humor og tegnestil. Forestill deg et samarbeid mellom Tolkien og Carl Barks, så nærmer vi oss (hvis jeg får lov til å overdrive litt).

Bone er i alle fall en fryd å lese, og en fryd for øyet. Historien snegler seg kanskje litt for sakte fram, men når det skjer er det på grunn av Smiths humoristiske og sjarmerende sidespor. Historien er et eventyr av det episke slaget, med en kamp mellom gode og onde krefter.

Men vel så viktig er miljøskildringene, persongalleriet og de små, humoristiske episodene. Som da landsbyen våre helter kommer til arrangerer sitt årlige racerløp mellom kuer. Eller som når vår helt Fone Bone forelsker seg i den skjønne Thorn. Følgende er et sitat fra Fone Bones anonyme kjærlighetsbrev til Thorn: «Jeg vet at jeg er kort, skallet og at jeg har en diger nese, men jeg liker deg veldig godt.» Sjarmen og humoren som gjennomsyrer serien er det som hever serien over det normale.

Og så gjør det jo heller ikke noe at eventyret også er av det medrivende slaget.

Bone har så langt kommet ut samlet i tre bøker, og Smith har selv sagt at serien har en slutt. Når det skjer, vet han bare selv, men avsluttede historier er såpass sjelden vare innen tegneseriemediet, så vi får være fornøyd med det. Serien er allerede oversatt til dansk, når kommer en norsk oversettelse?

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.


Øyvinds julekalender, luke 8: Klassikerserien

0
0

Hva med en dose avisstriper fra spenningsserienes gullalder? Disse eksemplarene av Klassikerserien er sikkert fortsatt der ute – for den som leter.

Alex Raymond, Mac Raboy og Dan Barry
Klassikerserien: Lyn Gordon 1934-1960
Egmont Serieforlaget 2004
5/6

Alex Raymond
Klassikerserien: Rip Kirby 1946-1956
Egmont Serieforlaget 2004
4/6

Lee Falk og Phil Davis
Klassikerserien: Mandrake 1934-1964
Egmont Serieforlaget 2003
3/6

Peter O’Donnell og Jim Holdaway
Klassikerserien: Modesty Blaise 1963-1965
Egmont Serieforlaget 2003
5/6

Peter O’Donnell og Jim Holdaway
Klassikerserien: Modesty Blaise 1965-1967
Egmont Serieforlaget 2004
5/6

Gamle nyheter forblir gamle, mens gamle avisserier får nytt liv i Klassikerserien.

Nordmenn er rare. Der amerikanerne foretrekker sine tegneserier i hefte- eller bokformat og franskmennene sverger til albumet, har vi alltid vært svake for avisserier – i hefteformat. Med unntak av Donald Duck & Co har de mest populære seriene i Norge utspring i avisene: Knoll og Tott, Billy, Hårek, Fantomet, Modesty Blaise, Tommy og Tigern, Larsons gale verden, Pondus og Nemi. Vi lager til og med stripeserier som ikke går i avisene, som Eon, Rex Rudi og Kollektivet [20133-kommentar: Ganske riktig, disse gikk ikke i noen avis i 2004].

Spenningens gullalder
I dag sliter Fantomet en enslig kamp med å representere de gode, gamle spenningsseriene i avisene, men bøkene i Klassikerserien tar oss med tilbake til en tid da avisene rommet lange serier innen science fiction, krim og action. De episke spenningsserienes gullalder ble født med Buck Rogers og Tarzan i 1929, og vokste seg stor på 30-tallet – i tomrommet mellom pulplitteraturen (krimlegenden Dashiell Hammett skrev de første episodene av Secret Agent X9) og tegneserieheftene.

Alex Raymond (1909-1956) var en av avisseriens store enere, en elegant tegner og fantasifull manusforfatter som her er representert med sine to mest kjente serier: Lyn Gordon og Rip Kirby.

Flash Gordon var et direkte svar på suksessen Buck Rogers, og lest med dagens øyne kan serien virke både klisjéfull og stivbent. Det er en skjebne som ofte rammer de store pionerene, for det er lett å glemme hvor skoledannende serien var for 1900-tallets mange store romeventyr – med sin episke historie, såpeoperakjærlighet og fantasifulle verdener og skapninger.

Det er for eksempel liten tvil om at George Lucas kunne sin Lyn Gordon da han satte i gang med sine Star Wars-filmer. Raymond måtte forlate serien i 1944 på grunn av andre verdenskrig, og fikk heller ikke komme tilbake. Selv om hans søndagsserier utgjør høydepunktet i denne boken, er det også interessant å se romhelten i den senere streken til Mac Raboy og Dan Barry (blant annet med manus av science fiction-forfatteren Harry Harrison).

Serie-gentlemen
Siden Raymond ikke fikk fortsette, startet han den mer jordnære Rip Kirby.  Kirby var en intellektuell privatdetektiv, en verdensvant gentleman og kvinnebedårer som lyttet til Chopin og Beethoven, spilte sjakk og golf og skrev bøker innen både kjemi og kriminologi.

Avisserien ble utgitt i Norge allerede fra 1946, og denne boken med et utvalg av Raymonds beste serier er en overraskelse for oss som husker serien som Rolf Kirkeby fra Dagbladet helt frem til 1989. Da hadde tiden gjort gentlemansdetektiven om til en piperøykende tørrpinn, men i Raymonds tidligste serier står han frem som en handlekraftig helt i et knippe underholdende mysterier.

En annen serie-gentleman er magikeren og hypnotisøren Mandrake, som var en blanding av Harry Houdini og sin egen skaper – Fantomet-pappa Lee Falk. Frasen ”Mandrake gjør en hypnotisk gest” er norgesberømt, men som denne boken viser slet serien med å finne formen.

I utgangspunktet var Mandrake en nærmest allmektig magiker, som etter hvert begrenset seg til hypnose. Det var allikevel ingen grenser for hva Mandrake kunne få til med sitt hypnotiske blikk, og serien balanserte alltid vaklevorent mellom spenning og slapstick. Det hjalp heller ikke at Phil Davis var langt stivere i streken enn de beste avistegnerne, og Mandrake-boken fungerer best for de som husker magikeren med glede som gjesteserie i Fantomet.

Actiondronning
Modesty Blaise er actiondronningen i Norge, men seriehistorisk står hun litt på siden av eventyrserienes gullalder. For det første er serien britisk, og for det andre dukket den opp så sent som i 1963. Det hindret den ikke fra å bite seg fast, og Peter O’Donnell skrev daglige eventyr om sin heltinne helt frem til 2001.

Her i Norge har Modesty vært gallionsfigur i Agent X9 siden 1974, og i motsetning til de andre bøkene i Klassikerserien er målet å presentere alle Modesty-stripene i kronologisk rekkefølge. La oss i alle fall håpe vi får seriens høydepunkt, stripene som ble tegnet av Peter Holdaway frem til hans død i 1970.

Modesty-bøkene er en flott pakke til damens mange fans, men de bør samtidig spørre seg om de ikke har seriene i hyllen allerede. De er blitt utgitt gjentatte ganger før, både i hefteformat og 29 album.

Alle seriene i Klassikerserien er lekkert presentert, med et skånsomt utvalg smakebiter fra seriens beste år – krydret med gode forord, essays og biografier om serieskaperne. Modesty Blaise-bøkene er de eneste som er trofast overfor serienes opprinnelige stripeformat, mens de andre presenteres i en forvirrende blanding av striper og ombrukne heftesider.

Egmont burde kanskje ha kostet på seg å presentere seriene slik de opprinnelig ble trykket, men samtidig spolerer dette ikke den gode leseropplevelsen. Eventyrseriene er kanskje historie i avisene, men disse bøkene gjør seg fint i bokhyllene til alle som minnes glansalderen med glede. For yngre lesere, derimot, vil de nok føles håpløst gammeldagse.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.



Øyvinds julekalender, luke 9: Det bobler i Norge

0
0

Har det noensinne vært flere aktive kvinnelige tegneserieskapere i Norge?

Jeg laget denne oversikten til D2s sak om den svenske tegneserierevolusjonen, men siden noen navn falt ut og andre er kommet til, passer det bra med en oppdatert og utvidet versjon på bloggen.

De kvinnelige norske serieskaperne har så langt ikke hatt samme gjennomslagskraft som sine svenske kollegaer, men det skjer ting også her hjemme. Da Dagbladet arrangerte sin første tegneseriekonkurranse i 1997 var det fem prosent kvinnelige serieskapere blant deltagerne, i 2009 var det 40 prosent.

Lise Myhre har tegnet stripeserien Nemi siden 1997. Den er samlet i hittil ni bøker, har hatt eget månedsblad siden 2003 og er oversatt til flere språk. Mer her.

Lene Ask debuterte med tegneserieromanen Hitler, Jesus og farfar (2006), og har fulgt opp med to til, samt flere barnebøker. Jobber nå med en tegneserie basert på brev fra en norsk misjonær på Madagaskar på 1800-tallet.

Karine Haaland har siden 1996 tegnet stripeserier, som er samlet i flere tegneseriebøker og –album. I dag går Snorre, verdens sinteste mann i Kollektivet-bladet. Mer her.

Anna Fiske har gitt ut en rekke tegneserier og barnebøker, blant annet Forvandlingen (1999), Danse på teppet (2004) og Rabbel (2005-2009). Mer her og her.

Inga-Lill Røsberg, alias InkaLill, ga ut sju bind av fantasyserien Ridderne av Dor i 1990-årene, og har siden jobbet med Miranda, planlagt utgitt som hele 24 album. Så langt er sju utgitt, det siste i 2010. Mer her.

Inga Sætre er kjent for Møkkajentene og tegneserieromanen Fallteknikk, som vant Brageprisen og ble nominert til Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris. Mer her.

Mette K. Hellenes er billedkunstner, og hennes satiriske tegneserie Kebbelife, med karikerte utgaver av seg selv og kollega Vanessa Baird, er samlet i fire bøker. Mer her.

Charlotte Helgeland har laget stripeserien Singel & sugen siden 2007, og den er samlet i fire album.

Torhild Mikkelsen har laget stripeserien Tilde siden 2002.

Ingebjørg Jensen har gitt ut tegneseriealbumene Bomber over barneskolen (2006) og Flukt og flammer (2009).

Ellen Bergheim lager den ukentlige nettserien Lily, og har tidligere laget stripeserien Nonsens og heftet Bortenfor bøkene (2006). Jobber med en tegneserieroman om en sann historie om bjørnejakt tidlig på 1900-tallet.

Ida Larmo illustrerer barnebøker, lager stripeserien Vrengte bukselommer og vitsetegningene Spesielt og jobber med en tegneserieroman. Mer her.

Ronja Berge begynte å tegne i Nemi i 2003, laget tegneserieintervjuer for amerikanske Lemon Magazine fra 2006 til 2009 og har illustrert ungdomsboka Bandet mitt spiller ikke progrock (2012). Jobber også med en større utgivelse. Mer her.

Tone Emblemsvåg jobber med tegneserieromanen Huldeborg og Ragna Rokk, etter manus av Edy Poppy.

Hanne Sigbjørnsen er best kjent som TegneHanne. Ga ut et hefte på egen hånd i fjor, har fast plass i Aftenposten og bokavtale med Cappelen Damm.

Ida Neverdahl har laget den svært populære nettserien «Like An Artist» (2012)tegner fast i Nemi og har gitt ut reiseskildringen Moskva i samarbeid med Øystein Runde.

København-baserte Maren Uthaug gjør suksess med stripeserien Ting jeg gjorde i den danske avisa Politiken, og har dessuten gitt ut romanen Og sådan blev det (2013).

Marte Thingstad har gitt ut tre bøker om Hanne Krank, og tegneserien går også fast i gatemagasinet Sorgenfri.

Line Halsnes lager tegneserieroman av Axel Hellstenius’ radioteater Nærkamp, som skal utgis våren 2015.

Tonje Tornes og Elise Marie Syvertsen har laget årets Stompa-julealbum sammen. Sistnevnte dukker også jevnlig opp i Nemi.

Vanja Nilsen har drevet tegneserieforlaget Wildside Comix og har spesialisert seg på skrekk og erotikk, sist som manusforfatter for Sally the Ghost Hunter.

Cathrine Alvheim har nettopp gitt ut en samling med Dirty Paws, en stripeserie som kombinerer sex, humor og funny animals.

Frøydis Sollid Simonsen går på Serieskolan i Malmö, tegner i Forresten, jobber med en tegneserieroman for barn og debuterte i høst skjønnlitterært med Hver morgen kryper jeg opp fra havet.

Anja Dahle Øverbye bidrar i antologien Forresten, har illustrert barneboken Skog, eller noko som har med skog å gjere og jobber med et selvbiografisk tegneserieprosjekt om oppveksten i en vestlandsbygd.

Siv Nordsveen er utdannet animatør, har laget stripeserien Sara Sahara og jobber nå med tegneserieromanen Ting vi trenger med Silje Rønneberg Hogstad.

Tuva Synnevåg er utdannet animatør, har gitt ut tre hefter med Tigerstriper, bidrar i Forresten og jobber med den lengre serien Historien om lille O.

Tonje Høydahl Sørli er billedvever og serieskaper, bidrar i Forresten og jobber med tegneserienovellesamlingen Immersed in Another World.

Astrid Hansen har laget flere tegneserier i Nemi, stripeserien Sjofel og flere bokomslag.

Jorunn Hanto-Haugse har laget stripeserier som Reveland, Skulen og Personalrommet», og bidratt i flere antologier.

Vantina Andreassen har tegnet stripeserien Veslemøy siden 2008, nå går den i Kollektivet-bladet.

Victoria Nordahl er utdannet ved tegneserielinjen ved Bjerkely folkehøyskole, har tegnet i Godt nytt og Nemi, og jobber med en tegneserieroman om livet til to rever.

Marilena Næss springer også ut fra Bjerkely folkehøyskole, og debuterte i Nemi i sommer.

Rigmor Hanken og Katarina Aasgaard Strømsvåg har vist lovende takter som bidragsytere i antologiene fra Überpress.


Øyvinds julekalender, luke 10: The Losers

0
0

Filmatseringen av de hardkokte agentene i tegneserien The Losers ble ingen suksess, er det i det hele tatt noen som så den filmen? Jeg så den på tv i år, og det anbefales ikke.

Tegneserien var vel heller ingen innertier, selv om den var barskt underholdende i små doser. Og den ble vel ikke fullført på norsk heller, selv om det kom ut to bøker?

losers

Andy Diggle, Jock og Shawn Martinbrought
The Losers 1: Høyt spill
Serieverket/Egmont Serieforlaget
4/6

Heftig action der alle er tøffere enn toget.

Nyeste serieroman fra Serieverket, The Losers, er en halsbrekkende actionserie om topphemmelige agenter og storpolitisk konspiranoia, som med sin globetrottende voldsspiral like gjerne kunne vært hentet fra en James Bond-film eller nyeste nummer av Agent X9. Dette er veldig løst basert på en krigsserie fra 1970-tallet, oppdatert til en gruppe forhenværende CIA-agenter som nøster opp en intern konspirasjon med dype røtter og skjebnesvangre konsekvenser.

Høyt spill samler de to første av i alt fem bøker, og er forrykende og spennende lesning. Helheten trekkes derimot ned av personskildringer som ikke klarer å styre unna klisjeene, både når det gjelder typene og hva som kommer ut av munnen deres. Den tøffe tonen og det ustoppelige tempoet spenner litt bein på historiens underliggende alvor, og etterlater oss med en intens, men overfladisk røverhistorie.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.


Øyvinds julekalender, luke 11: Thorgal

0
0

Den franske eventyrserien Thorgal har i årevis vært den beste – og eneste? – grunnen til å lese Fantomet. Synd sagaen ikke fås i album- eller bokform på norsk.

Jean Van Hamme og Grzegorz Rosinski
Thorgal: Tanatlocs øyne Fantomet nr. 13
Egmont Serieforlaget 1999

Klassisk og veltegnet eventyrserie.

Savner du franske eventyrserier i klassisk albumtradisjon? De finnes fortsatt, men da som biserier i gamle travere som Fantomet og Agent X9.

Den franske fantasy-serien Thorgal er ett eksempel, med den nye historien «Tanatlocs øyne» som føljetong i de nyeste numrene av Fantomet. Serien er skrevet av Jean Van Hamme, som med serier som Kodenavn XII og Largo Winch (begge trykkes i Agent X9)  har blåst liv i den europeiske spenningsserien. Dette er drivende eventyr, tett fortalt og med komplekse intriger av den typen vi som er gamle nok husker fra Tempo på 70-tallet.

Thorgal begynte i 1976, og har kommet med omtrent ett album i året siden den gang. Thorgal kommer fra det ytre rom, og har havnet i et mytologisk vikingmiljø på jorden. I «Tanatlocs øyne» har «guden» Tanatloc kidnappet Thorgals sønn, Jolan, for å presse vår helt til å gjennomføre et livsfarlig oppdrag: Stjele en magisk hjelm fra den onde herskeren Ogotay i riket Mayaxtl.

Serien er godt tegnet og medrivende fortalt, og er kvalitetsmessig langt bedre enn dagens heller labre Fantomet-serier. Det eneste problemet er at den er krympet ned fra album- til hefteformat.

PS! Fantomets onde merke-ring følger også med. Tidligere har den kun vært tilgjengelig for medlemmer i Fantomet-klubben.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.

Bonus: TEGN-notis om Thorgal-dataspillet.
Tegneserier er stadig populært som basis for dataspill. Nå er turen kommet til Thorgal: Selskapet Cryo er i full gang med å utvikle et 3D-spill for PC og PlayStation, der du må føre Thorgal gjennom flere flotte landskap på jakt etter sin familie og i kamp med den mektige Noral. Spillet er utviklet i samarbeid med tegneren Grzegorz Rosinski, og skal komme ut i september, melder Seriejournalen.


Øyvinds julekalender, luke 12: Ompa-pa

0
0

Året før Asterix ble født skapte René Goscinny og Albert Uderzo indianeren Ompa-Pa. De tre albumene med ham i hovedrollen er verdt å spore opp.

René Goscinny og Albert Uderzo
Ompa-Pa og Tveskalp
Egmont Serieforlaget 1999

Hyggelig gjensyn med indianerhelt.

Radarparet Goscinny/Uderzo kjenner alle gjennom Asterix, og det er nok grunnen til Egmont presenterer Ompa-Pa-albumene under vignetten «Asterix presenterer sin storebror». For den digre, modige og godhjertede indianeren dukket første gang opp på trykk i 1958, et år før Asterix ble født.

Den franske adelsmannen Crème de la Crème vender snuten mot det ville Amerika rundt år 1700. Der blir han på rekordtid tatt til fange av Jadajada-stammen, men utvikler et uventet vennskap med stammens modigste kriger; Ompa-Pa. Sammen kjemper de mot de fiendtlige Plattføttene og onde pirater, mens adelsmannen også tar med seg indianerkrigeren til Solkongens hoff i hjemlandet.

Ompa-Pa forener humor og eventyr i en historisk setting i klassisk Goscinny-ånd. Goscinny og Uderzo ga opp tittelen etter fem relativt korte eventyr, men det er liten tvil om at serien var en god oppvarming for senere bedrifter med både Asterix og Lucky Luke.

Ompa-Pa er kanskje ingen stor personlighet, men denne naturens kraftmann får sin perfekte humoristiske motsats i den pertentlige og snobbete Crème de la Crème. Alle de fem historiene er tidligere utgitt i norske album på 1980-tallet, men fortjener absolutt et gjensyn. Nytt med denne utgaven er en historisk presentasjon av serien, samt de aller første, og hittil usette, stripene fra 1951.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.


Øyvinds julekalender, luke 13: To tegneseriefilmklassikere

0
0

Du har tegneseriefilmer, og så har du Crumb og American Splendor. Begge er pensum for både film- og tegneserieinteresserte.

Robert Pulcini, Shari Springer Berman
American Splendor
Arthaus/Scanbox 2003
5/6


Terry Zwigoff

Crumb
Columbia Tristar 1995
6/6

(Mer om Robert Crumb her, Harvey Pekar her og intervju med Terry Zwigoff her.)

To tegneseriebaserte filmer som viser at ordet ”tegneserieaktig” bør forvises til de evige jaktmarker.

”Det har lenge vært en klisjé hos filmanmeldere å bruke uttrykk som tegneserieaktig når de vil formidle at persontegninger, historie og dialog er på sitt absolutt lavest tenkelige nivå”, skriver Waldemar Hepstein i forordet til dvd-utgaven av American Splendor. Denne og dokumentaren Crumb bør tvangsvises for alle filmkritikere som har satt ordet ”tegneserieaktig” på papiret.

Hepstein har også laget en fersk tegneserie om et innbilt møte med filmens stjerne, Harvey Pekar fra Cleveland. Pekar er den ekstremhverdagslige tegneserierealismens far, etter at han midt på 70-tallet begynte å skrive om sitt grå hverdagsliv – og fikk undergrunnens spirende stjerner til å tegne historiene i bladet American Splendor.

Filmatiseringen om Pekars liv er en nyskapende og original blanding av fiksjon og dokumentar, der skuespilleren Paul Giamatti gir en briljant tolkning av den bitre og usentimentale selvutleveringen Pekar introduserte. Samtidig står Pekar selv for voiceover (der han klager over at skuespilleren ikke ligner på ham), mens intervjuer med Pekar i nåtid avbryter fiksjonen. Det er gnistrende gjort, og filmen er et underholdende portrett av mannen som gjorde tegneserien om til en arena for selvbiografi.

”They made a movie about him too”, sier Pekar om tegneren Robert Crumb, og dokumentarfilmen Crumb fra 1995 er faktisk noen hakk bedre. Der American Splendor til en viss grad resirkulerer Pekars serievignetter fra dagliglivet, graver regissør Terry Zwigoff seg dypt under huden på Crumb og familien hans.

Resultatet er et dypt gripende og rystende familieportrett, som vil røre selv det hardeste hjertet uten den minste kjennskap til Crumbs serier. Tar vi med at regissør Zwigoff gikk videre til filmatiseringen av Daniel Clowes’ tegneserie Ghost World – en serieskaper oppfostret på Pekar og Crumb – har du tre filmer som viser at ”tegneserieaktig” like gjerne kan være det ypperste lovord.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.


Øyvinds julekalender, luke 14: Modesty Blaise

0
0

Det finnes noen svært populære tegneserier jeg har skrevet fint lite om: Sølvpilen, Tex Willer, Hårek og Modesty Blaise, for å nevne noen. Her er to av de få anmeldelsene jeg har skrevet om sistnevnte.

Peter O’Donnell og John M. Burns
Modesty Blaise 21: Indianergullet
Egmont Serieforlaget

Modesty gir seg ikke.

Jeg må bare innrømme at jeg aldri har skjønt hvorfor steinansiktet Modesty Blaise slår an så godt hos nordmenn. Den britiske avisserien er befolket av stokk stive figurer uten særlig personlighet, som kjemper seg gjennom overenkle kriminal- og spionintriger.

Likefullt er Modesty nå kommet frem til bind 21 i albumserien som tar sikte på å presentere damens samlede verk. «Indianergullet» og «Grønn kobra» stammer fra 1979, og handler begge om hvordan Modesty og «sidekick» Willie Garvin uforvarende blandes inn i skitne affærer med skurkaktige advokater og bandittorganisasjonen Salamander Four.

På tross av våre helters kampdyktighet er det forbløffende ofte de redder seg ut av situasjoner ved hjelp av tilfeldigheter og halsbrekkende flaks. Begge historiene er ganske banale, spesielt er «Grønn kobra» irriterende stupid der en herdet forbryterorganisasjon finner ut de må ta livet av Modesty for å ta knekken på psyken til en fange.

Selv om den djevelske skurkekvinnen Pandora yter Modesty litt motstand, blir dette aldri mer enn et syltynt actioneventyr. De kantete tegningene til John M. Burns, presentert i grelt avisstripeformat med stort sett lik rutestørrelse, gjør ikke saken spesielt bedre.

Peter O’Donnell, Jim Holdaway
Modesty nr. 1
Egmont Serieforlaget 2004
3/6

Modesty Blaise presenteres i kronologisk rekkefølge i eget blad. Ikke så veldig spennende.

Hun er sexy, mørk og mystisk, og regnes som en av de største kvinnelige serieheltene. Selv har jeg aldri helt skjønt hva som er så stas med Modesty Blaise, som engelskmennene Peter O’Donnell (forfatter) og Jim Holdaway (tegner) skapte som et kvinnelig motstykke til James Bond i 1963. Men denne avisserien har et solid publikum i Norge, og damen har i 30 år holdt bladet Agent X9 flytende.

Merkelig nok har Modesty aldri fått noe eget blad, men nå trer hun altså ut fra sidene i X9 til månedlige eventyr i sitt eget hefte. De fleste seriene er allerede gitt ut både i album- og hefteform tidligere, men Modesty snur bunken for å presentere alle eventyrene i kronologisk rekkefølge. I tillegg får leserne også smakebiter på andre mer eller mindre klassiske eventyrserier fra avissidene, i første omgang Johnny Hazard og Jeff Hawke.

Det er vanskelig å forstå hvem som er målgruppen for dette bladet. Modesty-fansen må vel ha lest de fleste av disse seriene både to og tre ganger allerede, og for nye lesere har serien – sine udiskutable kvaliteter til tross – et noe musealt preg. Men Modesty Blaise har tross alt mange tilhengere, så det kan jo hende det er nok til å få bladet til å gå rundt. Men spørsmålet er om fansen hadde fortjent en mer luksuriøs bokutgivelse av serien, på linje med opptrykkene av Asterix og Lucky Luke.

PS! Agent X9 fortsetter med seks utgaver i året, selv om Modesty har forlatt skuten. [2012-kommentar: Modesty holdt bare i 13 numre. Så var det tilbake til moderskipet igjen.]

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.


Øyvinds julekalender, luke 15: Tore Knutsen

0
0

Tore Knutsen er mannen bak det norske svaret på Modesty Blaise, Pia Zawa. Han fulgte opp med det ambisiøse, men ufullendte fantasyeposet Hinsides, som dessverre snublet i svakt manus.

Tore Knutsen
«Pia Zawa: To graver» i Agent X9 nr. 1 og 2
Egmont Serieforlaget 1998

Hver måned kjemper Modesty Blaise, The Spirit og Agent Corrigan videre mot forherdete banditter og spioner i Agent X9. I de to siste numrene har veteranene fått selskap av den norske ungjenta Pia Zawa i Tore Knutsens strek.

Knutsen har en lekker stil og er glad i å tegne lettkledde damer, men hadde nok hatt behov for hjelp på manussiden. «To graver» er en overfladisk og dum historie om Pia som må redde en venninne fra klørne til slavehandlere. Knutsen har potensiale, men nå lager han bare en norsk utgave av Bane Keracs lettkledde og innholdsløse Cat Claw-serie.

Tore Knutsen
«Pia Zawa: Bang, du er død» i Agent X9 nr. 4-6
Egmont Serieforlaget 1999

Parodisk meta-action.

Tore Knutsens actionheltinne Pia Zawa er tilbake i en føljetong i Agent X9. Knutsen elsker å tegne tøffe, lettkledde jenter med store pistoler som havner i siutasjoner som nesten utelukkende ender med store eksplosjoner. Pia er en slags parodi på X9s flaggskip, beintøffe Modesty Blaise, men jeg synes ikke Knutsen får det til å klaffe.

Han er en kompetent tegner, som benytter seg av harde svart/hvitt-flater, men klarer ikke å skape flyt i historiene sine. Overdreven bruk av forskjellige «kameravinkler», utsnitt og sceneskift blir altfor heseblesende for de fire siders lange episodene, og kombinert med mye dialog og en irriterende fortellerstemme blir serien en klaustrofobisk opplevelse. Kanskje burde Knutsen fått flere sider å arbeide med?

Da er det bra Agent X9 inneholder en god del underholdende serier som rettferdiggjør inngangsbilletten. Will Eisners mesterlige The Spirit dukker jevnlig opp, mens Joe Kubert spennende og veltegnede Abraham Stone dukker opp igjen i det nyeste nummeret. Kombinert med noe foreldete, men sjarmerende, avisserier som Rip Kirby og Kerry Drake, og såklart Modesty Blaise, holder X9 koken, selv om en viss fornying savnes. Hva med Frank Millers Sin City?

Tore Knutsen
Pia Zawa og mysteriet med den smilende dødsmasken
Raptus 2002
3/6

Delt fornøyelse.

Veteranen Tore Knutsen er også stilsikker, men selv om han har utviklet sin Pia Zawa-karakter betraktelig siden sist blir albumet hans en liten nedtur. Pias nye hjemby Urbanburg fungerer utmerket som kulisse, men Knutsen er fortsatt mer opptatt av å skildre voldsomme actionscener krydret med sarkatiske humorstikk enn å fortelle en historie som virkelig engasjerer.

Det viser han bedre takter til i den svart/hvite forsmaken på fargeprosjektet Hinsides. Men når albumet deles mellom Pia Zawa og en forsmak på neste album ender dette bokstavelig talt som en delt fornøyelse.

Tore Knutsen
Hinsides – et reisebrev. Bok 1: Den uendelige skogen
Seriehuset 2006
2/6

Fantasy som skriker etter en manusforfatter.

Tore Knutsen er den mest talentfulle serieskaperen i Norge med de mest ubehjelpelige tegneseriene. Det er ingen tvil om østfoldingen tegner de fleste kollegaene under bordet, men dessverre står streken i grell kontrast til bokstavene han setter sammen. I Modesty Blaise-pastisjen Pia Zawa var det langt viktigere å skildre yppige damer i utfordrende positurer enn å hoste opp noe som kunne minne om en sammenhengende intrige.

Denne påfallende kontrasten mellom strek og tekst er bare sterkere i første del av Knutsens mest ambisiøse serie. Hinsides er lagt opp som et bredt og fargesprakende fantasy-epos, løst basert på Dantes Den guddommelige komedie, men dessverre er det lite i første bind som får en til å vente i sitrende spenning på fortsettelsen.

En ting at Knutsens urokkelige vilje til å tegne formfullendte og lettkledde kvinner tar helt av i innledningen (jeg talte 46 nakne damer i én rute), for her det andre og langt større problemer å stri med.

Fra Ringenes herre til Bone har det vist seg smart å ha noen småkryp i hovedrollene, men her får vi en usympatisk og bablende frosk med en indre dialog som ville fått den mest klisjéfylte hardkokte privatdetektiv til å himle med øynene.

Hinsides kretser ikke overraskende rundt et oppdrag som fører ham gjennom ukjente landskap, men Knutsen klarer ikke å tilføre sjangeren annet nytt enn kjekkas-aktig språk – for de mange digresjonene og figurene som dukker opp er som regel gjort langt bedre i amerikanske ”dark fantasy”-serier som Sandman, Hellblazer og Fables.

Tegningene, derimot, er til tider i verdensklasse, der Knutsen sprudler over i farger og en kreativ miks av ”cheesecake”-damer, funny animals, kollasj og fotorealisme. På sitt beste er Knutsen en het kandidat til gjestetegner for nettopp Fables, og Hinsides er en fryd for øyet. Bare synd det følger så mye hjelpeløs tekst med på kjøpet.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.



Anne Lorentzen til minne

0
0

Fredag 3. desember døde musiker og forsker Anne Lorentzen, bare 50 år gammel. Jeg kjente henne ikke, men velger å hedre henne med å minne om en undervurdert musikerkarriere.

Lorentzen ga ut seks album, ett med duoen Ravn og fem i eget navn. Her er min anmeldelse av solodebuten fra 1997.

Anne Lorentzen
Lykkens narr
Grappa Musikkforlag 1997
4/6

Harstadjenta Anne Lorentzen står for en av høstens virkelige overraskelser på platefronten. Lykkens narr er en blå, mystisk og fascinerende samling viser pakket inn i et moderne og spennende lydbilde.

Lorentzen var tidligere den ene halvdelen av Ravn, men nå vil jenta stå på egne bein. Hun skriver, arrangerer, spiller, programmerer, er tekniker og medprodusent sammen med Yngve Sætre. Resultatet er en spennende plate som cruiser innom rock, triphop, techno og jazz, med en melankolsk vise- og popnerve i bunnen.

Det går ikke an å komme utenom innflytelsen Portishead og deres etterfølgere har hatt på norsk musikkliv. Lykkens narr har de samme, tørre hiphoprytmene, den late og sløye keyboardlyden og de triste strykerne.

Men jeg synes Lorentzen kommer langt heldigere ut enn Lynni Treekrem, som forsøkte noe av det samme på sin Storm. Noen av låtene sliter, som den noe traurige balladen «Den som ikkje kan gråte» og den klønete poplåta «Kvinne søker kvinne». Men ellers lever og ånder melodiene, hjulpet fram av spennende lyder og instrumentbruk.

Ikke grensesprengende, men en fin og sløy norsk viseplate for neste årtusen. Ta en lytt selv, for eksempel i Wimp eller Spotify.

Opprinnelig publisert i Osloposten.


Øyvinds julekalender, luke 16: Kaz

0
0

Synes du Pondus er for snill? Mener du onkel Sid i Ernie er en bløthjertet pyse? Prøv Underworld av Kaz. Her er drap, dop, kannibalisme, ran og grov vold hovedingrediensene. Mer ekstremhumor her.

Kaz
Underworld Vol. 1: Cruel and Unusual Comics
Fantagraphics Books 1997

Skipper’n på crack.

Den alternative avisserien Underworld er en blanding av E. C. Segars klassiske Skipper’n og Robert Crumbs undergrunnsserier, krysset med 90-tallsangst og tvilsomme personligheter.

En doplanger og ransmann (som minner om nevnte Skipper’n), en pillråtten mus,  en tung heroinist og en kjederøykende katt er de viktigste personene i serien, og selv om Underworld er bygget opp i klassisk avisstripeformat er innholdet langt fra spiselig for dagsavisene.

Humoren er beksvart, og Kaz viker ikke unna for noe, kan det virke som. Selvmord, henrettelser, ensomhet, ran, mord, attentat, narkomani, banning og røyking; alt blir gjort om til «punchlines» i Kaz’ syke verden. Selvsagt går han over streken i blant, men forbausende ofte sitter flere av vitsene ubehagelig godt.

Kaz’ uskyldige strek kombinert med det groteske innholdet gjør på sitt beste sterkt inntrykk, samtidig som det er uanstendig morsomt. På samme måte som vi alle ler av stygge vitser, appellerer Kaz til den styggeste siden i oss. «Galgenhumor» står det på baksiden av samlingene som Fantagraphics utgir, og det er en særs passende beskrivelse.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.


Øyvinds julekalender, luke 17: American Century

0
0

Howard Chaykin er en serieskaper som kanskje ikke helt har fått anerkjennelsen han fortjener. Jeg er faktisk litt usikker selv, siden jeg bare har lest ham sporadisk. Han er sjelden oversatt til norsk, men vi fikk noen smakebiter på American Century, som var en James Bond med politisk snert

Howard Chaykin, David Tischman, Marc Laming, John Stokes
American Century Agent X9 nr. 7
Egmont Serieforlaget 2001
4/6

Thriller med den kalde krigen som bakteppe.

En gang i blant dukker det opp tegneserier av interesse mellom de stadig mer anakronistiske avisseriene i Agent X9. I seriens nyeste nummer er det premiere på American Century, en politisk thriller som bruker USAs utenrikspolitikk under den kalde krigen som bakteppe for rikelige doser action, banning, sex, vold og nakenhet.

Vi møter den unge jødiske flypiloten Harry Block, som har en tilsynelatende lykkelig tilværelse like etter andre verdenskrig. Men tilværelsen i forstaden ulmer av utroskap, rasisme og kjedsomhet, og Harry flykter plutselig fra jobb, naboer og kone. Han ender i første omgang opp som smuglerpilot i et Guatemala som rives i stykker av stridigheter mellom regjering, kommunister og CIA.

I serien videre følger vi Harry gjennom flere land hvis historie er blitt preget av både legal og illegal utenrikspolitikk, selv om det politiske aldri står i veien for krim- og thrillerelementene. Som en James Bond eller Agent X9 med ekstra politisk snert med andre ord. Den ferske serien er holdt i en kompetent, om enn noe stiv realistisk stil, og fås også i to samlinger fra amerikanske forlaget Vertigo/DC Comics [2013-kommentar: American Century nr. 10-27 er ikke samlet i bokform].

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.


Øyvinds julekalender, luke 18: Agent X9

0
0

Agent X9 er t av Norges mest seiglivede actionblad, med Modesty Blaise i front. Men hva vet du egentlig om tegneserien om denne agent X9? Visste du at forfatteren Dashiell Hammett sto bak?

Dashiell Hammett, Alex Raymond m.fl.
Klassikerserien: Agent X9 Corrigan 1934-1935
Egmont Serieforlaget 2005
2/6

Ikke Dashiell Hammetts karrierehøydepunkt.

Jim Corrigan, alias Agent X9, er i Norge best kjent for å ha lånt bort navnet sitt til månedsbladet Agent X9, som siden 1974 har gitt norske lesere månedlige doser action.

Agenten ble unnfanget som en avisserie i 1934, som et svar på suksessen Dick Tracy, og utgiverne hanket inn den populære krimforfatteren Dashiell Hammett (Malteserfalken) for å skrive manus og skape blest rundt serien.

Denne boken samler de første X9-eventyrene, fire skrevet av Hammett og alle tegnet av mesteren Alex Raymond. Men for å si det enkelt: Dette er ikke verket som gjør at Hammetts og Raymonds navn fortsatt er skrevet med gullskrift i krim- og tegneseriehistorien. Man kan også lure på om Hammett faktisk skrev serien, eller om det var en ”ghost writer” som sto bak. Historiene er uansett så springende og uengasjerende at de i dag bare har historisk interesse.

Archie Goodwin og Al Williamson
Klassikerserien: Agent X9 Corrigan 1967-1980
Egmont Serieforlaget 2007
4/6

Tegneseriens James Bond.

«Tegneserieaktig» brukes som skjellsord i anmeldelser av alt fra film til romaner og dataspill, men mye av det «tegneserieaktige» stammer fra pulplitteraturen på 1930-tallet. Både ur-superhelter som Doc Savage og The Shadow, samt senere tegneseriefigurer som Conan, Tarzan og Agent X9 har sine røtter i litteraturen. De to sistnevnte ble sjøsatt av henholdsvis Edgar Rice Burroughs og Dashiell Hammett, som begge leverte venstrehåndsarbeid.

Agent Phil Corrigan fant ikke formen nordmenn kjenner best før de drevne serieskaperne Archie Goodwin og Al Williamson fikk ansvaret i 1967. De moderniserte konseptet og trakk tråder tilbake til den opprinnelige serien, men forkastet Hammetts privatdetektiv til fordel for en etterretningsagent i globetrottende James Bond-stil.

Dette utvalget er solid håndverk, men bør ikke «Klassikerserien» snart vies noen virkelige klassikere fra avissidene? Jeg vet at den konsentrerer seg om eventyrserier, men når skal Little Nemo in SlumberlandKrazy KatSkipper’nDick Tracy og Gasoline Alley presenteres skikkelig på norsk?

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.


Øyvinds julekalender, luke 19: Sprint

0
0

Sprint er en av de store fransk/belgiske albumseriene, men i Norge har den alltid havna litt i skyggen av Asterix, Tintin og Lucky Luke. Her er mine anmeldelser fra de vinglete 2000-årene.

Sprint var for øvrig en av de vanskeligste albumseriene å holde øye med i mine 17 år som tegneserieanmelder. Forlaget behandlet ofte nye utgivelser som industrihemmeligheter.

Tome & Janry
Sprint 47: Drømmemaskinen
Egmont Serieforlaget 1999

Realismesjokk for Sprint.

Attentatforsøk, motorsykkeljakter, morderiske og lyssky vitenskapsmenn og forræderske venner. Ingenting er som det en gang var for våre gamle journalisthelter Sprint og Kvikk i albumet Drømmemaskinen.

Kjenner du serien fra før av vil du bli svært overrasket over en langt mer realistisk forteller- og tegnestil enn vi kjenner fra de foregående 46 albumene. For med Drømmemaskinen har fortellerparet Tome & Janry radikalt snudd opp ned humorforventningene leseren har til Sprint, og presenterer i stedet en mer tradisjonell action-/eventyrserie.

Borte er den Franquin-inspirerte tegnestilen, til fordel for en røffere, mer realistisk strek med mørke farger , lengre actionsekvenser og filmatisk sidelayout. Tegnestilen forventes å bli værende slik, men det er varslet at humoren vender tilbake i neste album.

Det virker som om serieskaperne har hatt godt av omleggingen, for Drømmemaskinen er et spennende og fremfor alt uforutsigbart eventyr, som vellykket forteller en historie som springer frem og tilbake i tid. I forhold til forventningene mine overfor et Sprint-album må jeg innrømme at det til tider var litt vanskelig å holde følge med intrigene, men stilomleggingen må sies å være et vellykket eksperiment. Selv om Sprint-fansen kanskje vil rope «helligbrøde». [2012-kommentar: Resultatet ble fem års pause, og nytt fortellerteam.]

Jean-David Morvan og José‑Luis Munuera
Sprint 48: Paris under vann
Egmont Serieforlaget 2004
4/6

Sprint er tilbake etter fem års pause, og en rotete og sprikende historie reddes av elegante og moderne tegninger.

Pikkoloen Spirou er nasjonalhelt i Belgia og Frankrike, og når han nå vender tilbake etter en fem års pause er det store nyheter i hjemlandet. Her hjemme har Sprint – som han heter på norsk – kompisen Kvikk og ekornet Spip alltid havnet i skyggen av Asterix, Tintin og Lucky Luke når det kommer til de klassiske fransk-belgiske albumseriene, og dette albumet vil ikke endre på det. Samtidig er det faktisk blitt utgitt hele 59 album med Sprint og Lille Sprint på norsk, så det er ingen tvil om at karen har et stort og trofast publikum.

Sprint har for første gang kastet pikkolouniformen, og det er ikke den eneste nyheten i Paris under vann. Radarparet Tome & Janry er degradert til Lille Sprint-status, og franskmannen Jean-David Morvan (35) og spanjolen José-Louis Munuera (32) har overtatt stafettpinnen.

De ønsker å ta Sprint og Kvikk tilbake til deres eventyrlig-humoristiske røtter på 60- og 70‑tallet, da Jijé og Franquin sto ved roret. Dermed møter vi igjen duoens gamle venn, greven av Champignac, som denne gang står bak en genial oppfinnelse som på gjør det mulig å transportere store mengder vann på enkelt vis. Det ender selvsagt med katastrofe; Paris oversvømmes og greven kidnappes. Våre venner må rydde opp.

Drømmemaskinen fra 1999 forsøkte Tome & Janry å gi Sprint en moderne og realistisk action-innpakning. De luket vekk humoren, og pøste på med drapsforsøk og biljakter. Det nye radarparet går til delvis tilbake til en mer klassisk action/humor-stil, selv om ønsket om å gjøre Sprint til en moderne actionhelt fremdeles er trygt til stede. Denne schizofrenien gjør at historien verken blir spesielt spennende eller morsom, men serien reddes av Munueras elegante strek og fantasifulle layout.

Paris under vann er en nytelse for øyet, selv om historien sliter med å engasjere.

Nic & Cauvin
Sprint 49: Tropiske isfjell
Egmont Serieforlaget 2005
3/6

20 år gammel Sprint omsider i albumformat.

På 80-tallet var den belgiske serien Sprint en storselger i Norge, men på grunn av manglende interesse fra den danske utgiveren ble tre album av radarparet Nicolas ”Nic” Broca og Raoul Cauvin bare gitt ut i pocketformat i Norge. Nå kommer disse seriene omsider i albumform, og Tropiske isfjell fra 1983 er først ut.

Men dette er dessverre ikke utgivelsen som kan redde albumformatet opp fra hengemyren i Norge. Det er helt streit underholdning, men sammenlignet med toppene i Sprint-katalogen blir dette eventyret fra den kalde krigen heller flatt og uengasjerende. Sprint-komplettister kan glede seg, men sjekk heller ut det helt ferske eventyret Paris under vann.

Raoul Cauvin og Nic Broca
Sprint 51: Støysugeren
Egmont Serieforlaget 2006
3/6

Mer støy enn innhold.

Etter Tintin har Sprint vært en av Belgias mest populære tegneseriefigurer siden fødselen i 1938, og her hjemme holder serien koken som en av få albumserier på markedet. Tar vi med Lille Sprint er dette det 62. Sprint-albumet i norsk oversettelse.

Når dette er sagt, er Støysugeren mest for komplettister. Serien om oppfinnelsen som sluker all støy og havner i hendene på kriminelle blir bare et overflatisk actiondrama, blottet for humoren og dybden vi finner i Sprint-seriene til André Franquin og radarparet Tome & Janry.

Albumet er opprinnelig fra 1984, ble gitt ut som norsk Sprint-pocket i 1993 og karakteriseres best som en antiklassiker fra arkivene. Sjekk heller ut Franquins versjon av serien, som er sporadisk biserie i Fantomet.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.


Viewing all 1666 articles
Browse latest View live