Onsdag 6. august er det duket for den første Øyafestivalen på Tøyen, etter opphold på Kalvøya og i Middelalderparken.
Da passer det bra å legge ut denne 2003-saken, der Øyafestivalens Claes Olsen slo et slag for en musikalsk oslobølge. Har vi ikke fått den nå?
Mer om Øya 99 og Øya 02.
![]()
– Jeg er dritt lei av alle som skriver og snakker om bergensbølgen. Nå er det på tide å hedre musikkbyen Oslo, sier Claes Olsen fra Øyafestivalen.
Nå er den i ferd med å bli festivalen som for alvor setter Oslo på musikkartet.
Claes Olsen er daglig leder for den viktige osloklubben So What!, medeier i plateselskapet Racing Junior og bookingansvarlig for Øyafestivalen. Når den femte Øyafestivalen arrangeres denne helgen [i 2003] er den samtidig blitt en maktdemonstrasjon av norsk musikk – men også en godt synlig misjonær for oslomusikken. Og nå har Olsen sett seg lei på det han mener er overeksponering av musikkscener i mindre norske byer, især Bergen og Tromsø.
– Oslofolk er redde for å være stolte av sin egen by, men nå må det bli slik at med en gang et band som Madrugada eller Furia tar inn på hybel i Oslo må de adopteres som ”osloband”, mener Olsen.
Lokalpatriot
Begeret rant over for Olsen da en musikkjournalist fra den engelske avisen The Times var på vei til Oslo for å skrive en sak om Bergen. Han spurte Olsen om osloartisten St. Thomas hadde noen tilknytning til Bergen. Riktig nok har Thomas studert noen år i Bergen, men Olsen ble så provosert at han i en epost skrev ”you’ve been fooled for years” tilbake.
– Jeg er egentlig ikke opptatt av hvor musikere kommer fra, men synes oppmerksomheten nå er blitt så skjev at jeg har lyst til å fremprovosere en debatt, sier Olsen.
Han ble videre provosert da han oppfattet at oslomusikken slet med samme problemer som oslofotballen. I magasinet til Vålerenga-klanen kom det frem misnøye med at så få sportsjournalister var fra Oslo, og Olsen ser de samme tendensene hos musikkjournalister i oslopressen.
– Aviser i andre byer viser stor lokalpatriotisme i forhold til både musikk og fotball, men i Oslo prøver alle aviser å være nasjonale. Både Aftenposten Aften og Dagsavisen er først og fremst osloaviser, så hvorfor i alle dager bruker aftennummeret da spalteplass til å anmelde konserten til Thomas Dybdahl fra Stavanger under Quartfestivalen?
Tid for en liten historietime: Musikk-Norges vekst ble på 90-tallet sterkt knyttet til Tromsø og Bergen. Tromsø i form av en elektronisk scene med navn som Bel Canto, Biosphere, Rune Lindbæk, Bjørn Torske og Röyksopps Svein Berge og Torbjørn Brundtland.
De tre sistnevnte ble siden viktige navn i den andre store bergensbølgen, som var sterkt knyttet opp mot plateselskap som Tellé og Rec 90, en melankolsk rockescene med band som Sister Sonny, Ai Phoenix og Poor Rich Ones og en variert skokk unge artister: Sondre Lerche, Kings Of Convenience, Ralph Myerz & The Jack Herren Band og Ephemera for å nevne noen. I tillegg må vi ikke glemme den første bergensbølgen rundt 1990, med artister som Pogo Pops, Chocolate Overdose og Barbie Bones.
– Både ”Norway», «Bergen», «Blå» og «Tromsø» kan fungere som honnørord i forhold til utlandet. Om «Oslo» – som by og som merkevare – skal ha noen rett til å gjøre musikerne og miljøene i byen til «sine» må det først og fremst skje gjennom en kulturpolitisk innsats. Og da må en i større grad enn i dag legge forholdene til rette for at ting skal overleve. Dersom Oslo mener alvor med å bli europeisk kulturby i 2011, må den mest kortsiktige markedsliberalismen bremses kraftig opp, mener mangeårig musikkjournalist og redaktør i Ballade.no, Arvid Skancke-Knutsen.
Spydspisser
Skancke-Knutsen mener mye av det som skjer i hovedstaden raskt regnes som nasjonale, og ikke lokale fenomener. Samtidig vakler Oslo under vekten av sine mange gode tilbud, tror han.
– Innen populærmusikken har det lenge eksistert et inntrykk av at norske musikkbevegere gjerne kommer fra ikke-hovedstadsområdet. Slik har vi fått både en bergensbølge og en tromsøbølge, som både har hatt spydspisser og en stor nok bredde til å fremstå som attraktive fenomener og miljøer. Det har kanskje noe med landskapets topografi å gjøre: Det er lettere å utvikle et miljø på sidelinjen, for deretter å fremstå som et fjell som nærmest dukker opp fra intet. I Oslo blir det vanskeligere å fremstå som musikalske førstebevegere, selv om både miljøene rundt Blå og Turboneger godt kunne vært omtalt som oslobølger.
– Du kan nok finne antydninger til lokalpatriotisme innen deler av for eksempel hip hop- og rockemiljøene, men stort sett er det langt mellom Klanen-aktige tilstander i Oslos musikkverden. Det er neppe noe stort tap heller, mener Skancke-Knutsen.
Debatten om oslomusikken handler om spørsmålet om hovedstaden er undervurdert som musikalsk skapende kraft og hva Oslo kommune gjør for å stimulere musikken som gror i undergrunnen.
– Mye av årsaken til at Oslo er undervurdert som musikkby kan skyldes det faktum at mye av lokalpatriotismen er fraværende her i Oslo, både hos presse, politikere, publikummere og delvis også musikere. Resultatet er at Oslo gjennom flere år er blitt sultefôret på musikksiden. Når sto en stortingspolitiker frem sist for å slå et slag for musikklivets muligheter og vilkår i hovedstaden? spør Aage Teigen, daglig leder for Oslo Jazzfestival, som arrangeres 11. – 17. august.
Stormønstring
Helgens øyafestival byr på det som kan være den største mønstringen av oslobaserte musikere noensinne: Amulet, Cato Salsa Experience, Cinnamoon, Equicez, Jaga Jazzist, Furia, King Midas, Minor Majority, Ricochets, St. Thomas, Sister Rain, Supersilent, The Jessica Fletchers, Turboneger og The White Birch for å nevne de mest kjente. Festivalene i Oslo står i kø året rundt, men ingen kan vise til en lignende mønstring av lokale band for et så stort publikum.
– Øyafestivalen fungerer samlende fordi den nesten klarer å omfavne hele Band-Oslo. Den har en sterk og relativt ung osloprofil, og gjør at et band som Amulet må forholde seg til et band som Oslo Athletico – og omvendt, mener Gaute Drevdal, redaktør i Natt&Dag – en avis som i årevis har vist stor musikalsk oslopatriotisme.
Han synes ikke noen av de andre festivalene i Oslo har vært like samlende for verken publikum ellers artister.
– Oslo jazzfestival gjør hederlige forsøk på å involvere den yngre jazzscenen, men sliter med å kvitte seg med voksenjazz-stempelet. Norwegian Wood har null kontakt med Oslo-scenene, og er vel mer eller mindre bare en hyggelig piknik for litt rocka 30-åringer. Kalas er svensk i Oslo. Og Oslo Rockfestival funket ikke.
– Er Oslo undervurdert som musikkby?
– Både ja og nei. Oslo er større enn Tromsø, Trondheim og Bergen og dermed blir de musikalske miljøene mer fragmenterte og usynlige. I Oslo finner du folk som lager musikk i verdensklasse innenfor så forskjellige sjangre som proghouse, jazz, drum’n’bass og punkrock. Men de kreative miljøene er ørsmå og består for det meste av kompiser. Ser vi tilbake på de siste 30 årene med hånda på hjertet, har det vel ikke kommet så mye bra fra Oslo – bortsett fra de siste fem årene. Du har jo sånne ting som deLillos, men har egentlig deLillos så mye med musikk å gjøre?
Drevdal tror rett og slett oslofolk ofte er for selvkritiske for sitt eget beste.
– Oslofolk er tøffere i trynet og vegrer seg for å presentere musikk som ikke er perfekt. I Bergen og Tromsø har man hatt bedre tradisjon for å leke. Det er mer som står på spill i Oslo, sosialt sett. Det tekniske nivået i Oslo er skyhøyt, både blant produsenter og musikere. Men det kommer ikke alltid så mye bra ut av selvkritikk når det dreier seg om musikk.
Tradisjonell kultur
Martin Revheim, Blå-gründer og leder for Kongsberg jazzfestival, ser osloscenen både innenfra og utenfra. Han er enig i at Oslo er undervurdert.
– Jeg synes det. Osloscenen er mer sammensatt og så stor og uoversiktlig at det er vanskelig å snakke om én scene. I andre byer står artistene mer sammen, mens i Oslo er det flere miljøer og lokale scener. Ser du dette i et internasjonalt perspektiv handler det mye om å hvordan Oslo velger å markedsføre seg selv. Oslo markedsfører seg i utlandet som en tradisjonell kulturby, med fokus på opera, Vigelandsparken, teater og museer.
Revheim peker på at Bergen kommune for eksempel har satset bevisst på den lokale rockescenen, og blant annet har sendt Tellé-miljøet til USA og Asia for å markedsføre byen.
– For Bergen er det viktig å ta vare på kreative og nyskapende miljøer, slik at aktørene ikke flytter til Oslo. Hadde Oslo kommune tenkt mer langsiktig, hadde den involvert seg mer i de mindre etablerte kulturmiljøene. Å bli europeisk kulturby er en god idé, men da må aktører på alle nivåer bli med slik at vi ikke bare får en institusjonalisert opera-, museums- og teaterfeiring. Jeg har lyst til å spørre Oslo kommune hva og hvordan den setter pris på den alternative kulturen. Kristiansand kommune er svært stolt av Quartfestivalen, og den er blitt nesten like viktig som 17. mai. Men hva er Oslo stolt av – og hvordan viser kommunen det?
Arvid Skancke-Knutsen har sammenfallende synspunkter, og etterlyser også en mer aktiv kulturell innsats fra kommunen.
– En ledende kulturbedrift som Jazid måtte kaste inn håndkleet i januar i fjor, mye på grunn av kommunale avgifter, rigide regelverk og manglende offentlig støtte. I dag trues flere alternative kunst- og musikkmiljøer med utkastelse og generell sultefôring fra myndighetenes side, samtidig som enda flere strever med å overleve på sine egne premisser. Dagens Oslo er på mange måter en evigvarende musikkfestival, men vi har ingen garantier for at det vil fortsette for all tid, om ikke de mange ildsjelene får litt drahjelp på veien.
Interesseorganisasjon
So What! har siden det tok over lokalene til diskoteket Marilyn i desember 1994 utviklet seg til en maktfaktor i norsk musikkbransje, og er med minimal offentlig støtte blitt en viktig aktør i den norske musikkeksplosjonen vi har hatt de siste årene. Daglig leder Claes Olsen har klare ønsker for hva han ønsker av offentlig engasjement i musikkmiljøet i Oslo.
– Det beste er økt støtte på grasrotnivå, i form av støtte til lokale musikktiltak og arrangementer, forsiktig subsidiering av klubbene og støtte til en profesjonalisering av band og klubber. 5000 kroner til et lite band, slik at det kan leie en bil for en turné er ofte mer enn nok. Det viktigste er kanskje at vi får etablert en parallell til Bergens Rock Aktører (BRAK), som fungerer som en interesseorganisasjon for det lokale musikkmiljøet i Bergen.
Runar Eggesvik fra osloklubben Mono tilføyer et annet viktig problem for oslomusikken: Den prekære mangelen på øvingslokaler. Mono har selv stanget hodet mot den kommunale veggen i et mislykket forsøk på å bygge øvingsrom like ved klubbens lokaler ved Youngstorget.
– Hadde det ikke vært for mulighetene i det nedlagte Ringnes-bryggeriet, der både Madrugada og Turboneger øver, hadde det vært fullstendig krise. Oslo har minst 20 forskjellige konsertsteder mot Bergens fire, men det finnes ikke øvingslokaler. Kommunen kan ikke ta noe ære for de siste års musikalske eksplosjon i Oslo, synes han.
Erica Berthelsen, daglig leder på Blå, tror det er viktig med en offentlig anerkjennelse av at det skjer ekstremt mye i Oslo.
– Denne anerkjennelsen håper vi er i ferd med å komme som følge av politikernes ønske om Oslo som europeisk kulturby i 2011. Vi på Blå føler oss anerkjent gjennom vår statlige og kommunale støtte, men totalt er det mye mer spennende som skjer i Oslo enn i både København og Stockholm for øyeblikket. Det er mange i Oslo selv klar over, og jeg tror at troen på det en gjør er veldig sterk. Anerkjennelsen i utlandet medfører kanskje at det ikke er så viktig med nasjonal anerkjennelse fra presse, stat og kommune lenger.
Martin Revheim tror Øyafestivalen kan utvikle seg til en virkelig stor festival, men peker samtidig på faren for utbrenthet når Oslos nye kulturelle landemerker bygges opp innenfor relativt smale rammer.
– Folk holder på så lenge de orker for luselønn, og blir slitt ut. Blå har holdt på å gå dukken flere ganger, og ser en bort fra de store institusjonene drives det kulturelle Oslo av ildsjeler. På Kongsberg får vi støtte av både fylkeskommunen og kommunen, mens i Oslo er det nå nødvendig at også deler av alternativ- og undergrunnskulturen blir sett på viktige nasjonale anliggender. Det at Blå og Smuget nå er plukket ut som nasjonal jazzarena er et skritt i riktig retning for å anerkjenne Oslo som den nasjonale musikalske møteplassen, avslutter Revheim.
Opprinnelig publisert i Morgenbladet.
![]()
![]()
Originally posted on 
