Matblogg-uke, dag 2: Denne saken om muligheten av å dyrke genmodifiserte råvarer etter økologiske prinsipper spant ut fra denne saken om framtidas mat jeg skrev i D2 i 2009.
En spinoffsak altså, men den kom aldri på trykk. Så dette blir urpremiere.
Sjekk også denne: The New Yorker om GMO-debatt mellom Pamela Ronald og Michael Pollan.
![]()
Pamela Ronald og Raoul W. Adamchak.
Genmodifiserte råvarer kan lettere dyrkes etter økologiske prinsipper. Professor Pamela Ronald tror hennes idé kan bidra til å løse verdens matvareproblemer, men hun får ikke lov å kalle resultatet for økologisk mat.
– Hva vil du gjøre med kornene? spør Pamela Ronald risbonden Basanta Kumar Raut.
Det er november 2008. Barack Obama har akkurat vunnet det amerikanske presidentvalget, og i landsbyen Nuagawn i Vest-Bangladesh sitter Raut bokstavelig talt med frøene av 13 års arbeid for den amerikanske professoren i plantepatologi ved Universitetet i Davis i California.
Raut har siden 2006 testet den genmodifiserte «swarna-sub1a»-risen Ronald har utviklet i samarbeid med International Rice Research Institute på Filippinene. De har klonet et gen fra en indisk rissort, som kan overleve to uker under vann. Vanlig ris takler bare rundt tre dager, og bare i India og Bangladesh går rundt fire millioner tonn ris tapt årlig på grunn av flom. Det tilsvarer mat til å fø 30 millioner mennesker.
I Nuagawn var avlingen til Raut under vann i tolv dager i ett strekk, og av de tre ristypene han plantet, var Ronalds variant den eneste overlevende. Bønder i andre landsbyer forteller lignende historier. «Det er magi», sier en. Eksperimentet er en suksess.
– Om to-tre år håper jeg denne flomtolerante risvariantenn vil dyrkes på over fire millioner mål land i Bangladesh, og enda mer i India, forteller Ronald.
Forskere ved International Rice Research Institute har videreutviklet flere varianter av Ronalds sub1-ris, som i år ble sluppet på det kommersielle markedet. Risen er allerede tatt i bruk av bønder i Bangladesh, India og Filippinene.
Kontroversielt ekteskap
Pamela Ronald er ingen vanlig genforsker. Ektemannen hennes, Raoul W. Adamchak, underviser ved samme universitet, og han har i tillegg dyrket frukt og grønnsaker økologisk i 20 år. Ekteparet har skrevet boken Tomorrow’s Table: Organic Farming, Genetics, and the Future of Food, der de slår et slag for et kontroversielt ekteskap: De mener man bør forene forskning på genmodifiserte organismer (GMO) med økologiske prinsipper. Men i dag er dette umulig: For bruker du genmodifiserte råvarer, kan det per definisjon ikke kalles «økologisk mat».
Men hvis målet med økologisk landbruk er å redusere kunstgjødsel, klimautslipp og insektmidler, og samtidig øke avlingene, kan GMO-frø bli et viktig virkemiddel, mener ekteparet.
– Dette er vi enige om: Millioner av mennesker er underernærte og sultne, og vannressursene er under press. Vi vet at vi må dyrke mer mat på mindre landområder. Og vi må gjøre det på en måte som forurenser lite og ikke bidrar til global oppvarming og utarming av jorden, forteller Ronald.
I 2050 er vi ni milliarder mennesker på jorden. Allerede i dag er rundt én milliard underernærte. FN-organet UNEP (FNs miljøvernprogram) slår fast at den globale matvareproduksjonen må øke med 50 prosent frem til 2050. Genforskere og økobønder har felles interesser i å satse på genmodifiserte råvarer dyrket etter økologiske prinsipper, mener Ronald, nemlig å redusere bruk av kunstgjødsel og sprøytemidler og gi forbrukerne sunnere og mer mat.
– Boken har truffet en nerve. Mange har tenkt lignende tanker, men fordi GMO-mat har fått et tabustempel, har vi ikke fått noen skikkelig diskusjon.
![]()
Bred motstand
Heinrich Jung viser stolt frem sin nyplantede broccoliåker i Mosogn i Glåmdalen, der den tyske agraringeniøren fra Karlsruhe siden 1999 har drevet den økologiske bondegården Åmot. Står værgudene ham bi, kan Jung selge 40.000 økologiske broccolihoder. Det er på tide å avbryte den gode stemningen med et kjettersk spørsmål:
– Hva må skje for at du skal plante genmodifisert broccoli her?
Jung ser rart på journalisten, som om han ikke helt forstår at det er ham jeg snakker til.
– Jeg? Da må verden stoppe å gå rundt. Det skjer ikke.
I dagens ideologiske matkamp om matfatet øker skepsisen overfor matforskernes hvite frakker, laboratorier og «tukling med naturen». Dagens ideal er den uavhengige økobonden som tenker på naturen, dyrene og menneskenes helse når han eller hun serverer mat uberørt av kloning, kunstgjødsel og sprøytemidler. Heinrich Jung er en av disse. Han håper fremtidens matvarebehov kan løses ved økt satsing på økologisk gårdsbruk.
På Åmot beiter gris, kyr og hester beiter fritt. Jung lar kyrne kalve i mai, istedenfor februar som vanlig, fordi han har sett at elgene kalver på våren, og «det må være en grunn til det». Men økologisk landbruk handler slett ikke bare om å gå tilbake til røttene og besteforeldrenes landbrukstradisjoner.
– Økologisk landbruk er det mest fremtidsrettede som finnes, og i fremtiden er det bruken av kjemiske plantevernmidler som vil bli sett tilbake på som en midlertidig løsning, mener Jung.
Han understreker at økobøndene slett ikke er skeptiske til moderne vitenskap. Broccoliåkeren er dekket med moderne fiberduker og insektnetting, han kjører rundt i en ekstra lett spesialtraktor, og i kampen mot ugresset bruker han propanbrenner. I tillegg er det utviklet datastyrt radrensingsutstyr, basert på et kamera som filmer avlingen og ser forskjellen på utstyr og kulturplanter.
– En målsetning med økologisk landbruk er å bli bærekraftig, og bærekraftig betyr fremtidsrettet.
Snutebillekontroll
Bioforsk Økologisk i Ås utvikler for eksempel flere nye metoder innen økologisk og konvensjonelt jordbruk. Det forskes på kontroll av snutebiller i jordbær ved bruk av planteluktsstoffer, økologisk bringebærdyrking i polyetylentunneler og bruk av kløver som fôr og gjødsel.
– Vi må spise mindre kjøtt og mer grønnsaker, og flere må engasjere seg i matvareproduksjon. Flere må bli bønder, mener Heinrich Jung.
Han er opptatt av at forbrukerne kan spore maten tilbake til gården hans.
– Jeg får telefoner fra folk som bare vil fortelle at de liker gulrøttene mine. Jeg er optimist på det økologiske landbrukets vegne, blant annet på grunn av økt utdanningsnivå. Vi har hatt en utvikling som går vekk fra at lav pris er det viktigste for forbrukeren, godt utdannede mennesker er mer opptatt av hva de spiser enn prisen.
Som så mange andre bønder, eksperter og forbrukere er Jung svært skeptisk til genmodifisering. Han liker ikke at multinasjonale selskaper kan ta patent på råvarer, og nærmest monopolisere handelen med frø. Han er heller ikke overbevist om at GMO-mat er ufarlig.
– Ingen har dødd av å spise GMO-mat i løpet av 20 år, men hva er 20 år i forhold til evolusjonen? Vi vet for lite om langtidsvirkningene. Et oljeutslipp kan vi rydde opp i, men hvordan skal vi samle inn genmodifisert pollen?
– Jeg leste om afrikanske politikere som havnet i en nødssituasjon, men likevel takket nei til GMO-mat. Det var en ansvarlig avgjørelse.
– Er det ansvarlig å takke nei til mat når folket sulter?
– Jeg må si det på engelsk: You can’t exterminate one evil with another.
Ingen prinsipiell forskjell
Arne Grønlund er seniorforsker ved Bioforsk i Ås, og ekspert på jordkvalitet og jordressurser. Han synes Pamela Ronalds forslag er interessante.
– Det kan ligge et potensial i å utvikle sorter som er mer konkurransedyktig mot ugress og resistente mot sykdommer, og dermed redusere behovet for kjemiske plantevernmidler. Vi kan også tenke oss plantesorter som kan vokse med lavere innhold av næringsstoffer i jord eller ta opp næringsstoffer fra større dyp, og dermed redusere tap av næringsstoffer gjennom utvasking.
Slik kan en si at økologisk drift faktisk kan være mer tjent med genmodifiserte planter enn det konvensjonelle landbruket, mener Grønlund. Han ser heller ingen prinsipielle forskjeller på genmodifisering og annen planteforedling der man bevisst prøver å utvikle nye plantesorter som er genetisk forskjellig fra de gamle.
– Jeg har derfor ingen motforestillinger mot dyrking av genmodifiserte planter med såkalte økologisk prinsipper. Men ordet «genmodifisert» ser ut til å skape frykt blant folk, mens «økologisk» forbindes med noe positivt, rent, sunt, dyre- og miljøvennlig. Økologisk mat er derfor blitt en forretningsidé, hvor det legges større vekt på holdningene til forbrukerne enn til vitenskap.
Han har dessuten inntrykk av at det er det konvensjonelle landbruket som går foran i teknologiutvikling.
– Det gjelder GPS-basert presisjonsjordbruk, biogassproduksjon av husdyrgjødsel, og utvikling og bruk av nye typer avfallsbaserte organiske gjødselslag som biorest fra matavfall, kjøttbenmel og aske fra biobrensel. Det er kanskje først og fremst innenfor ugress-, sykdoms- og skadedyrbekjempelse at økolandbruket kan gå foran i teknologiutvikling.
Råvareflikking
Ifølge Pamela Ronald er det enorme gapet mellom oppfatningen av økomat og GMO-mat en følge av kunnskapsløshet.
– Det absurde er at alle genetiske endringer opp til 1995 er akseptert som «naturlige», men den nyeste teknologien ikke er det. Mange innser ikke at nesten alt vi spiser er blitt genetisk forandret gjennom tusenvis av år med menneskelig manipulasjon. Det er nesten ikke noe av det vi spiser som er «naturlig».
Både ris, poteter, tomater og mais er resultat av selektiv avlskryssing, og dessuten er en del mat vi i dag spiser skapt ved hjelp av mutasjoner. Det vil si at råvarer utsettes for ultrafiolett stråling for å provosere frem endringer i genstrukturen. Dette skaper mer usikkerhet og større endringer i råvarene enn genmodifisering.
Ronald er også lei av argumentet om de multinasjonale selskapenes dominans, som hun mener er det motstanderne strekker seg etter når de ikke kan påvise at GMO-mat har negative helseeffekter.
– Prosessen med genmodifisering ble ikke utviklet av store selskaper, men som allemannseie. Deretter har selskapene utnyttet denne nye teknologien, men fusjonene i frøindustrien begynte lenge før dette. Hvis hodepinen er at GMO-frø er samlet på få hender, bør man prøve å gjøre noe med markedsdominansen. Disse selskapene selger både GMO-frø og vanlige frø.
Ronald tror vi i fremtiden kommer til å spise mye mer genetisk modifisert mat, men håper det blir mat som er blitt produsert på miljøvennlig vis.
– Folk har begynt å innse at det er blitt brukt for mye insektmiddel og kunstgjødsel. Det er jordbruksmetodene som er kritiske for fremtidens matfat, frøet er bare en liten del av det.
Hun tror likevel ikke vi kommer til å endre særlig på matvanene våre frem til 2050.
– Dietten vår vil fortsatt bestå av ris, hvete, mais, soya, kjøtt og fisk. Genforskning handler om å utvikle nye varianter, ikke nye arter, å flikke på det vi alt har.
![Davis1]()
Der den vanlige risen døde viste den genmodifiserte og flomtolerante lovende takter under forsøkene i Bangladesh. Nå er Pamela Ronalds oppfinnelse sluppet løs på det kommersielle markedet i Asia. FOTO: PAMELA RONALD
![]()
![]()
Diverse artister
