Filmuke på bloggen. Først ut: Har du sett Paradis nå, Palestinas Oscar-håp fra 2005? Den er fortsatt dessverre like aktuell.

– Jeg vil gi ansikt til mennesker som ikke har det, sier regissør Hany Abu-Assad i dette intervjuet.

«Hvis man ikke er redd for døden, har man kontroll over livet,» sier Saïd i filmen Paradis nå. Regissør Hany Abu-Assad opplever nå at filmen han spilte for inn for 14 millioner kroner i Nablus og Nasaret erobrer verden. Vi møter Saïd og kompisen Khaled, som lever et grått og begivenhetsløst liv under israelsk opposisjon, for så å oppleve at de må gå til bunns i seg selv og sine meninger da deres løfte om å ofre seg som selvmordsbombere plutselig må innfris.

– Filmen møtes med svært forskjellige reaksjoner. Noen israelere hater den og har kalt den en nazistisk film, enkelte arabiske journalister mener det er en sionistisk film, mens atter andre har sagt det er den beste filmen de har sett og mener jeg skriver palestinsk historie. Kan du tenke deg at en film møtes med så ulike reaksjoner? forteller regissør Hany Abu-Assad.

Arabisk-amerikanere
Den palestinske regissøren har nå travle dager i Hollywood. Paradis nå vant nettopp en Golden Globe-pris for beste utenlandske film, og 6. mars kan han innkassere en Oscar i samme kategori [den vant ikke]. I tillegg er Abu-Assad i full fang med to nye filminnspillinger i USA.

– L.A. Cairo blir en liten indenpendentfilm om arabere og vårt syn på den amerikanske drømmen. Neste film blir en større produksjon, som skal handle om frykten for «de andre». For hvorfor frykter vi fremmede og folk vi ikke vet noe om? Jeg er opptatt av arabiske amerikanere, en minoritet som hittil har vært ganske usynlig på film. Jeg liker å gi ansikt til folk som ikke har det, og dem er det mange av.

Som de palestinske selvmordsbomberne. Vi kjenner best etterdønningene av deres aksjoner, men Paradis nå forteller om de 48 siste timene før bomben sprenger. Filmen viser oss to desperate og tvilende menn, fortalt med sterke innslag av svart humor, alvor og selvironi.

Da Saïd og Khaled spiller inn sine martyrvideoer, som vil bli solgt over disk i Nablus, forstyrres Khaled av at bakmennene i aksjonen velger å ta lunsjpausen sin samtidig, mens Saïd kommer på at han glemte å fortelle mora si om hvor hun kan kjøpe de beste vannfiltrene. Tipset blir hans siste ord på tape.

Ikke svart/hvitt
– Fra politisk hold ønsker man ofte å framstille Palestina-konflikten i svart/hvitt, men filmen min er ikke politisk propaganda. Den handler ikke om harde nyheter, men levende mennesker. Jeg ønsker å fortelle en historie om noen som står foran store personlige utfordringer, som i en hvilken som helst annen film altså. Jeg har valgt å bruke filmspråket fra western- og thrillerfilmen, samtidig som jeg prøver å skape dypere og mer mangesidige karakterer enn normalt i sjangerfilmer.

Regissøren er opptatt av at en film også må underholde, og mener budskap er noe som postmenn bør ta seg av. Undervisning overlater han til lærere.

– Jeg er ingen lærer og å undervise er det verste du kan gjøre i en film, og er langt verre enn å bare underholde. Film handler om historiefortelling, men man bør unngå forenkling og isteden stille spørsmål til vedtatte sannheter. Jeg har laget Paradis nå for å å stille spørsmål om filmens fortellerspråk, dilemmaene man møter når man dreper seg selv sammen med sine fiender og om våre moralske standarder er universelle, eller om de varierer fra sted og situasjon.

Midtøsten-trend
Blant årets Oscar-nominasjoner finner vi flere politiske thrillere som går rett inn i hjertet av de betente konfliktene i Midtøsten. Steven Spielbergs München handler om den palestinske terroraksjonen under Sommer-OL i 1972, mens Stephen Gaghans Syriana handler om korrupsjon og maktkamp i gass- og oljebransjen i Midtøsten.

– Jeg syntes ikke München var så interessant, men Syriana er spennende og intelligent. Jeg tror Midtøsten bare blir mer viktig for hele verdenssamfunnet, og ble oppriktig begeistret over hvor kritisk og smart Syriana er. Det beste er at den er laget av amerikanere, som i samme film beskyldes for å være et ignorant folkeslag. Den viser at det er blitt mer åpenhet i USA for å fortelle andre typer historier nå om dagen.

Abu-Assad drømmer selvsagt om en Oscar, men nominasjonen var en seier i seg selv. Og det er ikke tomme floskler, for i 2003 ble Elia Suleimans Divine Intervention utestengt fra Oscar fordi Palestina «ikke var en stat».

– Palestina er ennå ikke akseptert som en stat, men nå har i alle fall Oscar-akademiet akseptert oss som en kunstnerisk og selvstendig nasjon. Og det er historisk.

Fakta – Hany Abu-Assad

* Palestinsk filmregissør, født i Nasaret i 1961. Utdannet som ingeniør.
* Har bodd i Nederland de siste 20 årene.
* Paradis nå er hans femte film, og har blant annet vunnet Golden Globe for beste utenlandske film og ble kåret til beste europeiske film under filmfestivalen i Berlin.
* Skal nå lage to filmer i USA.

Den svenske 2006-filmen Når mørket faller er samfunnsdebatt i thrillerform

Dagen før Marianne Aulie satte to kjendiser i gapestokken på direkten i NRK P3, så jeg den svenske thrilleren Når mørket faller, som nettopp er sluppet på dvd i Norge. Her henger en prisbelønt journalist ektemannen ut som konemishandler på direkten på frokost-tv. Men der Aulie bare hadde sine egne påstander å hvile på, kunne journalisten vise til en dom, men skandalen og oppstusset ble ikke mindre av den grunn.

Når mørket faller fikk blandet kritikk i Sverige og kom aldri på norske kinoer, men den skaper fortsatt bølger. Den ble møtt med trampeklapp på Berlinfestivalen, der den også vakte nysgjerrighet hos journalister fra Midtøsten for «usvenske temaer», og ble tidlig i mars vist for delegatene i EU-parlamentet.

Regissør Anders Nilsson har tidligere gjort suksess med en trilogi actionfilmer om organisert kriminalitet i Sverige, og det disse har felles med Når mørket faller er omtanken for kriminalitetens ofre. Filmen dykker dypt ned bak de store avisoverskriftene, og tematiserer kvinnemishandling, æresdrap og utelivsvold i tre parallelle historier.

Historien om en familie der tenåringsdatterens oppførsel truer familiens ære har klare paralleller til Fadime-saken, sekvensen om tre gangstere som går amok i køen foran et utested minner om Stureplan-drapene, mens filmens journalist delvis er basert på journalisten og EU-politikeren Maria Carlshamre, og hennes bok Den oslagbare.

Rent filmatisk er ikke dette noe mesterverk, til det er den for ujevn og til tider overtydelig. Men i sekvenser slår den deg knallhardt i magen, ikke minst i en enkeltscene som er noe av det mest forstyrrende jeg har sett i skandinavisk film. Dette er også en film som bør bli pensum for en lang rekke samfunnsdebattanter. Både blåøyde multikulturalister som ikke vil ta opp problemer knyttet til ære, kvinnesyn og integrering blant innvandrere, men også alle som mener kvinnedagen og norske feminister har utspilt sin rolle, samt krimbekjempere og islamkritikere som finner løsningen på alle problemer i innvandring og religion.

Når mørket faller viser for eksempel hvordan kvinnekampen ikke er vunnet ennå, verken for innvandrete eller svenske kvinner. Journalisten som bankes av ektemannen har sammenfallende interesser med Leyla, som trues av sin egen familie.

Og det er ikke bare filmens politietterforsker som blir overrasket når hun hører at Leylas familie ikke er muslimer, men kristne. Slik viser Anders Nilsson oss hva som skjuler seg bak alle harde ord og kalde statistikker om kulturkonflikt, integrering, kvinnekamp og religion: Enkeltmennesker med skjebner så komplekse at de ikke kan generaliseres med noen enkle ord eller forklares med forskjeller mellom «oss» og «dem».

Opprinnelig publisert i Ny Tid.

Som Stein-Roger Bull viser, lite har forandret seg siden 2006. «Norge er et lite land med 5 millioner mennesker. Bare noen promiller av disse er kvalifisert til å delta i talkshow, og vi som lager TV kjenner dem alle og dermed bør det etiske spørsmålet være løst,» skriver Bull. Lett omskrevet: «Vi inviterer bare folk redaksjonen kjenner.»

Så her er mitt oppdaterte forslag for 2015: Alle tv-talkshows forbys å invitere gjester fra egen tv-kanal [2014-utvidelse: eller folk de kjenner], mens forlagene nekter sine forfattere å skrive om seg selv, sin egen skriveprosess eller «fiktive» forfattere som ligner dem selv.

Da Fredrik Skavlan inviterte Thomas Numme og Harald Rønneberg fra TV 2s Senkveld til NRK1s Først & sist i høst gikk det et sus gjennom Marienlyst.

Her inviterte Kong Fredrik, med sine 976.000 seere i snitt, lillebrødrene, med 565.000 seere, på audiens. Det motsatte ville aldri ha skjedd, og audiensen sørget for gode seertall for Senkveld samme kveld. God reklame og rørende forbrødring altså, men som Ny Tids tall [2014-kommentar: finner dessverre ikke disse tallene, men de viste at TV 2 sto i en særklasse når det gjaldt å ha sine "egne" navn som gjester og saker i Senkveld, Absolutt underholdning og lignende.] viser kan det virke som talkshow-gjestene gjerne blir invitert etter en runde i bedriftskantina.

Det er rørende at tv-programledere tror jobben deres er så interessant at de støtt velger å intervjue andre programledere, men denne narsissismen er ikke forbeholdt tv-folket. I årets bokhøst er det kø av forfattere som skriver om seg selv og sin egen skriveprosess, eller om en «fiktiv» forfatter som ligner dem selv. Fra kjendiser som Dag Solstad, Tove Nilsen, Anne Karin Elstad, Ari Behn og Hanne Ørstavik, til nykommere som Frank Lande, som debuterer med romanen Frank Lande, og Sissel Lange-Nielsen, som gir ut Et forfatterliv.

Hvorfor er Kultur-Norge så navlebeskuende? Kanskje vi trenger noen kulturmødre, som kan foreslå for våre hardtarbeidende kulturarbeidere at de bør komme seg ut i verden for å møte andre mennesker iblant? Eller konkurrerer dere om hvem som kan samle mest navlelo?

Opprinnelig publisert i Ny Tid i 2006.

I 2007 ga Clint Eastwood oss det det japanske krigsnederlaget under andre verdenskrig gjenfortalt som blodig tragedie. Japanerne selv skildret tapet fortsatt som en nasjonalistisk heltedåd.

Kan du se for deg en tysk storfilm om krigsskipet «Blücher»? En episk storfilm som vektlegger soldatenes heltemot, og der de sentimentale sidene av tragedien smøres tjukkere på enn da Leonardo DiCaprio sank ned i ishavet i Titanic? Den japanske storfilmen Yamato er en slik film.

Men «Yamato» var ingen krysser som sank under invasjonen av et lite land. «Yamato» var verdens største slagskip og den keiserlige japanske marinens store stolthet, og filmen handler om slagskipets siste dager – fram til mannskapet på 3000 sendes på selvmordsoppdrag mot den amerikanske marinen ved Okinawa 7. april 1945.

Koizumis barn
Storfilmen føles som et barn av Japans tidligere statsminister Junichiro Koizumi, populær innenlands, men sett på med en blanding av beundring, sjokk og irritasjon blant nabolandene.

Koizumi vekket til live både minnene og drømmene om et sterkt og selvstendig japansk forsvar med aggressiv utenrikspolitikk. Han rustet opp selvforsvarsstyrkene, sendte dem til Irak på deres første utenlandsoppdrag, raslet med sablene overfor Kina, Sør-Korea, Russland og Nord-Korea og sjokkerte naboene med seks besøk til krigskirkegården Yasukuni i Tokyo – der 1608 dømte krigsforbrytere er blant de gravlagte. Blant annet kommandanten for Nanjing-massakren i Kina og statsministeren som beordret Pearl Harbor-angrepet.

Yamato innledes ved at regissør Junya Sato kryssklipper et av dagens puslete krigsskip med «Yamato» i all sin militære prakt. Så var da også symbolverdien til skipet langt større enn den militære slagkraften, og før selvmordsoppdraget deltok det bare i ett fattig sjøslag.

Som Koizumis besøk på Yasukuni-kirkegården hedrer Yamato Japans døde soldater og deres ridderlige kampvilje, samtidig som den også stiller spørsmål ved den samme kampviljen som førte til så mye unødvendig død. Sato konsentrerer seg om kameratskapet, heltemotet og de ulykkelige enkeltskjebnene på skipet, og velger bort den historiske bakgrunnen. Filmen vektlegger den japanske soldatens ridderlighet, bushido-læren som går tilbake til de japanske samuraiene. Eller som en offiser formulerer det: «Vi slåss for å overleve. Vi overlever for å slåss.»

Skinn av humanisme
Bakgrunnen til Japans krig mot USA i Stillehavet forklares bare gjennom japanske propagandafilmer som vises for de menige rekruttene, der en amerikansk oljeboikott av Japan forklarer angrepet på Pearl Harbor. Japans invasjonskrig i Asia nevnes ikke, og ved å fokusere på krigens siste dager fjerner filmen seg fra japanske krigsforbrytelser til fordel for det håpløse, men heltemodige forsvaret mot det amerikanske overtallet.

I filmens siste scener gjør offiseren Uchida opprør mot bushido-moralen om å slåss til siste mann, og gir filmen et skinn av humanisme: «Jeg trodde Japan var uslåelig da jeg så Yamato. Men nå er det overlevere Japan trenger. Hvis ingen er villig til å overleve, kaster vi bort livene våre til ingen nytte.»

En lignende humanisme går gjennom Clint Eastwoods langt bedre Letters from Iwo Jima som en rød tråd. Filmen ble spilt inn parallelt med Flags of Our Fathers, der Eastwood bruker det ikoniske fotografiet av soldatene som hever det amerikanske flagget på Iwo Jima til å fortelle en spennende historie om den amerikanske propagandamaskinen og soldatene som ble brukt som smøring. I denne «speilfilmen» gjenforteller Eastwood slaget om Iwo Jima fra synsvinkelen til de rundt 20.000 japanske soldatene som forsvarte øya (bare 1083 overlevde).

Disse tre filmene melder seg på «history from below»-trenden som har bredt om seg i krigsfortellingene de siste årene, der soldatenes enkeltskjebner går foran de store linjene og generalenes krigføring. Antony Beevors Stalingrad, Steven Spielbergs Saving Private Ryan og Band of Brothers og Garth Ennis’ krigshistorier graver seg ned i gjørma og blodet sammen med både allierte styrker og aksemaktenes menige, men de japanske soldatene har vi hørt mindre om.

MENNESKELIG GENERAL: «Ingen får lov til å dø før dere har drept minst ti amerikanske soldater. Regn ikke med at dere kommer hjem igjen,» sier general Tadamichi Kuribayashi, glimrende spilt av Ken Watanabe. Like fullt er det generalens menneskelige sider som vektlegges av Clint Eastwood i Letters from Iwo Jima.

Gule undermennesker
I propagandakrigen ble japanerne i Vesten karikert som gule undermennesker; lus, rotter, flaggermuser, hunder eller aper. Eastwood ønsker å menneskeliggjøre fienden ved å fokusere på likhetene mellom de japanske og amerikanske soldatene som dreper hverandre, enten det er den harde, men fornuftige generalen, soldaten som helst vil være baker eller den adelige baron Nishi, som deltok i OL i sprangridning, og var venn av skuespillere som Mary Pickford og Douglas Fairbanks.

Letters from Iwo Jima vektlegger også heltemotet til de som tør å ta et oppgjør med den japanske kadaverdisiplinen. En soldat roser ironisk kameraten som døde av «ærerik dysenteri», en annen fortviler at han «ikke vil dø for ingenting» midt i blodtåka av soldater som velger selvmord framfor nederlag, mens en desertørs flukt snus til tragedie da han nådeløst henrettetes av amerikanske soldater.

Eastwood nøler ikke med å vise amerikanske krigsforbrytelser, men går også så langt i å menneskeliggjøre japanerne at han i hjemlandet – ved siden av overveldende gode kritikker – også er blitt kritisert for revisjonisme. Filmen dveler ved soldatenes privatliv, familier og motvilje til meningsløs vold, mens faktiske grusomheter som lik armert med bomber og ordrer om å sikte på amerikanske sanitetssoldater bare nevnes i forbifarten.

Interessant nok prøver begge filmene å forklare det japanske nederlaget med at de undervurderte sine motstandere i sammenligning med den japanske kampmoralen. «Amerikanerne er for individualistiske og gir opp fort,» sier en soldat i Yamato. «Amerikanerne er ikke så disiplinerte og lar følelsene sine komme i veien,» sier en soldat i Letters From Iwo Jima.

Men da nederlaget nærmer seg, er det nettopp fraværet av individualisme og følelser i den japanske hæren som fører til at hærledelsen lar sine soldater bli nedslaktet i meningsløs motstand der ære var viktigere enn fornuft.

Clint Eastwood
Letters from Iwo Jima
Warner 2007, 141 minutter

Junya Sato
Yamato: Det siste slaget
Atlantic/Pan Vision 2007, 143 minutter

Har du sett en venezuelansk film før? Du kan jo sjekke ut Secuestro Express (2005), som definitivt ikke sponset av turistinformasjonen i Caracas.

Russisk rulett kjenner du, men hva med venezuelansk rulett? Filmen Secuestro Express åpner med gangsteren Niga, som flirende forklarer reglene i spillet: «Det er én kule i kammeret. Jeg spinner, men du er den eneste spilleren. Hvis vi ikke får en vinner, spiller vi igjen. Slik fortsetter vi, til vi får en vinner. Og det blir deg.»

Venezuelas president Hugo Chávez er lei av den amerikanske filmbransjens klisjéfylte bilde av Latin-Amerika, som et lovløst samfunn som flommer over av sadistiske gjenger, narkobaroner, møkkete vann og en evigvarende symfoni av panpiper. Derfor maner han nå [2006] til en nasjonal innsats mot Hollywood-diktaturet i form av millioner av kroner i støtte til den hjemlige filmbransjen.

Takken kommer i form av kjempesuksessen Secuestro Express, der regissør Jonathan Jakubowicz viser at Venezuela klarer seg finfint uten amerikansk hjelp for å hamre inn et skremmende bilde av hjemlandet.

Denne kjappe og klaustrofobiske actionfilmen er sterkt påvirket av stilen til Quentin Tarantino, parret med en dyp fascinasjon for moderne hiphopgangstere og røff, dokumentarisk filming. Den handler om ekspresskidnappingene som er et enormt problem i Latin-Amerika, der banditter i løpet av en dag kan kidnappe to-tre forskjellige ofre for å presse familiene for mellomstore summer som kan skrapes sammen på kort tid.

Historien om kidnappingen av kjæresteparet Carla (Mía Maestro) og Martin (Jean Paul Leroux) berører fattigdommen og de enorme sosiale forskjellene som gjennomsyrer Caracas, men det mest interessante er hvordan Jakubowicz skildrer hovedstaden som et fullstendig lovløst samfunn i fritt fall mot avgrunnen.’

Absolutt alle i filmen ruller seg i kokain, alkohol og marihuana, Martin avkles som en hensynsløs og egoistisk drittsekk, politiet er gjennomkorrupt og enda verre enn filmens banditter. Da Martin tvinges til å tømme kontoen sin i en minibank, blir han forsøkt ranet av en annen skurk, og mens hele gjengen fyller opp kokainkontoen hos en homofil langer blir bilen deres stjålet. Bare Carla står igjen som moralens vokter, men hun drukner nesten i en situasjon som i virkeligheten får store deler av Venezuelas middelklasse til å emigrere.

Dersom Hollywood hadde veltet seg i denne pakka med pistolsvingende gangstere, svettende voldtektsmenn, skaphomofile yrkesnarkomane, onde politimenn og kokainsnortende barskinger hadde Latin-Amerika reist seg i samlet protest. Isteden strømmer de til kinoene. Selv om regjeringen protesterte høylytt mot filmen, er Secuestro Express tidenes mest suksessfulle film fra Venezuela. Det er fra sine egne man skal ha det.

Opprinnelig publisert i Ny Tid.

Hva med et finsk-kinesisk actionepos? Aki Kaurismäki møter Snikende tiger, skjult drage i 2007s Jade Warrior.

Norsk film er fortsatt pinlig sidrumpa sammenlignet med sjangerleken hos våre naboer. Det blir ikke alltid like vellykket, men Finland, Sverige og Danmark prøver der Norge står stille.

For når norske filmskapere tøyer grensene, ender det ofte med noe veldig arty, som Den brysomme mannen, eller noe veldig sjangertro, som Fritt vilt. Når vi får norske paralleller til den danske science fiction-filmen Hvordan vi slipper af med de andre, forsøket på å lage en svensk The Matrix med Storm eller det finske kung fu-eposet Jade Warrior?

Sistnevnte er første finske film som er satt opp på kino i Kina, spekket med liflig koreograferte kampscener, onde ånder og en herlig kobling mellom nasjonaldiktet Kalevala og kinesisk actiontradisjon.

Som Don Rosas Donald Duck-versjon av Kalevala tar filmen utgangspunkt i den magiske vidunderkvernen Sampo, smidd av den mest tragiske av heltene i eposet, smeden Ilmarinen. Tommi Eronen spiller både den hjerteknuste smeden Kai, som vi følger i dagens hverdagsgrå Finland, og den mandarin-snakkende krigeren Xintai i Kina for 4000 år siden – som begge må bekjempe den samme onde ånden.

Sjelden har en nordisk actionfilm sett så bra ut, og regissør Antti-Jussi Annila har fått god hjelp fra den kinesiske kampkoreografen Yu Yan Kai. Han sliter derimot litt med å sy de to historiene sammen, og den kinesiske delen flyter langt bedre enn den mer stillestående og klaustrofobiske finske sekvensen.

I nordisk sammenheng har vi aldri sett noe lignende, men Jade Warrior taper til slutt kampen mot de kinesiske storfilmene den står i gjeld til.

Antti-Jussi Annila
Jade Warrior
Sandrew Metronome 2007, 110 min.

Opprinnelig publisert i Ny Tid.

For 30 år siden fikk produsent- og låtskrivertrioen Stock Aitken Waterman (SAW) sin første – men langt fra siste – nummer én-hit med Dead or Alives «You Spin Me Round (Like a Record)».

Nå gjenutgir Pete Waterman de fire første albumene til den største popstjernen SAW var med å skape, nemlig Kylie Minogue, og i den anledning møtte jeg karen for en prat i London.

Les hele historien i dagens D2, og hør på min SAW-spilleliste i Wimp eller Spotify som soundtrack.

Aftenposten ga meg nettopp lov til å være med å plukke i noen myter om Groruddalen. Les hele saken her.

Selv er jeg mest fornøyd med å sette strek under den første myten, nemlig at Groruddalen er én drabantby, men samtidig er jeg også veldig opptatt av den femte myten – nemlig den nitriste og menneskefiendtlige drabantbyen vi har møtt i norske romaner, filmer og tv-serier.

Så her følger et lite utdrag om fiksjonens drabantby fra Groruddalen: En reiseskildring. Skaff deg e-boka her.

Men først: Jeg gjestet nylig Godlia filmfest, som handlet om nettopp drabantbyen, sammen med forfatter Linn Strømsborg. Og hun kunne fortelle noe interessant, noe som godt beskriver misforholdet mellom forventningene om Groruddalen og den faktiske virkeligheten.

Strømsborgs 2013-roman Furuset handler ganske enkelt om å flytte hjem igjen i voksen alder, men en sentral scene i romanen spinner rundt noen som setter en bil i brann. Biler som brenner er jo blitt selve symbolet på den farlige drabantbyen, bildet på den eksplosive sosiale situasjonen som gjør forsteder i Paris og Malmö til kruttønner. Det er slikt vi leser om i avisene, samt at det også er et populært tema på nettsteder som Document.no og Nordfront.net.

Bilbrannen pryder attpåtil ryggen på Furuset, men Strømsborg kunne fortelle at den scenen ikke var med i hennes originalmanus. For det var nemlig redaktøren som ville ha mer action, kanskje hen til og med ville ha noe «drabantbyaktig»? Så Strømsborg begynte å google og fant en sak om bilbrann på Furuset, noe hun selv hadde aldri fikk med seg da det skjedde, og som da endte opp i romanen hennes.

Nå skal det sies at brennende biler er jo en fristelse det er vanskelig å motstå for en som skriver romaner, og Furuset er en roman det er mulig å kjenne seg igjen i, uansett hvor du har vokst opp og om det har brent noen biler der.

Selv sjonglerer jeg jo også myter og virkelighet når jeg skriver om Groruddalen. I tegneserien Drabant leker jeg meg mer med myten om Groruddalen som en farlig drabantby, her går det i betong, graffiti, dop og vold, mens det i sakprosautgivelsen Groruddalen: En reiseskildring går mer i rekkehus, bowling, fyrstekake og lunken kaffe.

Uansett, jeg lovte et utdrag fra sistnevnte, og nå kommer det. I fiksjonen som utspiller seg etter de optimistiske 1950- og 60-årene møter vi det farlige og menneskefiendtlige Groruddalen. Det typiske er også at det Groruddalen som blir skildret på 1950- og 60-tallet er skrevet av lokale forfattere som Per Petterson, Roy Jacobsen og Jan Kjærstad, mens de som skildrer Groruddalen på 1980-, 90- og 00-tallet har vokst opp helt andre steder. Det er først i de senere årene, med romaner som nettopp Furuset og Mala Wang-Naveens Desiland (2010) at groruddalsforfattere igjen har tatt tilbake sin barnsdoms grågrønne dal.

Holdningsendringen begynner med Ammerud-rapporten i 1969 og tiltar i styrke med Dag Solstads Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige (1984), og utdraget finner du her. Det kanskje mest fascinerende er å lese avisreportasjene om Romsås i kjølvannet av Solstads roman.

Tror du ikke Hiphop-hoder er blitt pensum? Nærmere bestemt i semesteremnet «KULH1111 – Tupac, hiphop og kulturhistorie».

I dag kl. 14-16 holder jeg forelesning om norsk hiphophistorie i Helga Engs hus på Blindern, og les Universitas’ rapport fra den forrige forelesningen med Lars Vaular og Josef «The Urban Legend» Yohannes her.

Og som ikke det var nok er Drabant Vol. 1 også blitt del av pensum, i norskfaget på ungdomsskolen. Bildet under er henta fra Fagbokforlagets lærebok Saga: Norsk for ungdomstrinnet – grunnbok 9.

Og det stopper ikke der, Drabant er også blitt skoleoppgave i Nye Kontekst 8-10 fra Gyldendal, der teksten i boblene fra en scene er fjernet, og elevene må skrive ny dialog.

Og snart gir Cappelen Damm ut læreboka Ungdomslitteratur, beregnet på studenter i norsk i lærerutdanningen og lærere i skolen, og de bruker en side fra Hiphop: Grafitti, rap, breaking, dj-ing som eksempel.

Den oppvoksende generasjon kommer til å hate hiphop og tegneserier hvis det fortsetter slik.

Husk sleppefest for Drabant Vol. 2 på Maksitaksi lørdag førstkommende. Les den før den også havner på pensum. Meld deg på her.

Sleater-Kinney (1994-2006) var et av de beste – det beste? – bandene som sprang ut fra riot grrl-scenen i Olympia, Washington. Nå gir Sub Pop ut alle dere sju album i vinylboksen Start Together – med én helt ny sang, og er er mine anmeldelser av de to siste.

Og du har vel sett Carrie Brownstein briljere i tv-serien Portlandia?

Sleater-Kinney
One Beat
Kill Rock Stars/Tuba 2002
4/6

Sleater-Kinney er et band det er lett å like og mislike. Tre jenter som spiller bassløs punkrock med popharmonier, og tekster som spenner fra feminisme via morsrollen til 11. september er det vanskelig ikke å la seg engasjere av. Og denne gang byr trioen på flere høyst treffende kommentarer, som i 11/9-låta «Combat Rock»: «Where is the questioning, where is the protest song? / Since when is skepticism un-American?».

Sleater-Kinney har også vokst musikalsk med årene. Deres i utgangspunktet enkle punkrock er blitt stadig mer bredbent, med spor av både blues, soul og tungrock. Carrie Brownsteins og Corin Tuckers gitarer har faktisk litt Jimmy Page i seg ved denne anledningen. Men selv om mye er bra, klarer det ikke helt skjule det faktum at ikke alle låtene er like spennende. Og det er fortsatt musikken som er den viktigste grunnen til at jeg hører på plater.

Der en samtidig riot grrl som Kathleen Hanna har gått flere sjumilssteg videre fra «barndommen» i punkbandet Bikini Kill til dagens feministiske punkdisco med Le Tigre, høres Sleater-Kinney til tider noe gammeldags ut – på tross av flere knallåter.

Bandets halvmelodiske punkrock og intense sirene-sang minner aller mest om tidlig Throwing Muses, men uten at trioen når helt de samme høydene som Kristin Hersh og Tanya Donnelly for over ti år siden. One Beat er Sleater-Kinneys sjette album. Og mon tro om trioen ikke er bare er blitt modne – men samtidig litt for trygge, voksne og forutsigbare også.

Jeg savner i alle fall den kreative galskapen som hever Throwing Muses og Le Tigre mot skyene.

Opprinnelig publisert i Dagsavisen. 

Sleater-Kinney
The Woods
Sub Pop/Tuba 2005
5/6

Finner igjen riot grrl-nerven.

Hva har skjedd med Corin Tucker, Janet Weiss og Carrie Brownstein?

På 2002s One Beat lagde de trygg og kjedelig voksen-indie i skyggen av 11. september, men på sitt sjuende album har de fjernet sikkerhetsnettet og kastet seg ut i hasardiøs, støyende og rivende punkrock i stil med det beste og mest aggressive fra riot grrl-scenen på 90-tallet.

Tucker synger som en blanding av PJ Harvey og Kat Bjelland (Babes In Toyland), og produsent David Fridmann innvilger permisjon til sin vante psykedelia à la Flaming Lips og Mercury Rev til fordel for et rått og basstungt lydbilde som minner om Steve Albinis arbeid med nevnte PJ Harvey og Nirvana.

Jeg har ikke hørt alle platene til Sleater-Kinney, men det skulle ikke forundre meg om dette hissige mesterstykket er det beste de noen gang har laget. Og det hadde jeg ikke trodd jeg skulle si om noen av bandene som sprang ut fra Seattle og Olympia på 90-tallet i 2005.

Nå er det bare å vente på comeback fra Bikini Kill, Bratmobile og L7.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.

Endelig har det litterære Norge for alvor åpna dørene for sakprosa i tegneserieformat.

I fjor vant Steffen Kverneland Brageprisen for sakprosa med tegneserien Munch, i år fulgte Øyvind Vågnes opp med boka Den dokumentariske teikneserien og lørdag 25. oktober er sakprosa i tegneseriene tema på Norsk sakprosafestival.

Men selvbiografi, biografi, historieskriving og oppsøkende journalistikk innenfor rutene er jo langt fra noe nytt fenomen, så da passer det fint å legge ut min Prosa-artikkel «Sakprosa med tusj» fra 2010. Her er det mye å utforske videre. Bare klikk deg videre på linkene for mer om den enkelte serieskaper.

Enda mer om journalistikk i tegneserieform her.

Sakprosa i tegneserieform er mer enn for dummies-bøker og lettleste stjernebiografier og historiebøker. Trenden ble unnfanget med selvutleverende serier på 1960-tallet, og har nå nådd sitt foreløpige høydepunkt med Joe Saccos gravende tegneseriejournalistikk i nylig oversatte Fotnoter i Gaza.

Da første bind av Karl Ove Knausgårds Min kamp feide unna all konkurranse på nattbord, rundt lunsjbord og i avisspalter, satt undertegnede forvirret igjen på sidelinja. Jeg var nemlig ikke så interessert i Knausmania, men skjønte ikke helt hvorfor.

Så gikk lyset opp for meg, på linje med lyspæren som tennes over hodet på tegneseriefigurer når de får en idé. For svaret lå nettopp i tegneseriene. Hvorfor ble jeg ikke pirret av en romanforfatter som brettet ut sine følelser, fantasier, kjærlighetsaffærer og fyllehistorier? Fordi jeg hadde lest det mange ganger før. I selvbiografiske tegneserier.

Det som begynte med usjenert selvutlevering tidlig på 1970-tallet har i 2010 utviklet seg slik at vi ikke lenger kan overse tegneseriemediet når vi snakker om sakprosa. I dag kryr det av innsiktsfulle selvbiografier, kunstnerisk ambisiøse biografier, essayistikk, reisereportasjer, gonzojournalistikk, dokumentarer og til og med gravende journalistikk ­-fortalt med hjelp av tusj, ruter og snakkebobler. De siste årene har vi også fått norske oversettelser av flere at de viktigste utgivelser i tegneseriesakprosaens kanon.

Den ferskeste utgivelsen er også det beste eksempelet på faget tegnseriejournalistikk. I Fotnoter i Gaza graver Joe Sacco fram historien om da 111 palestinske menn ble drept av israelske militære i byen Rafah lengst sør på Gazastripen i 1956. Sacco leter i støvete arkiver og utfører dusinvis av intervjuer med øyenvitner, mens reporteren og hans arbeidsmetoder samtidig er svært synlig for leserne. I tegneseriens sakprosa er forfatteren nemlig som regel synlig. Svært synlig. Og det er langt fra tilfeldig.

Dokumentaren, biografien og gonzoreportasjen møtes i tegneseriejournalistikken. Faget har vokst ut av fire tiår med navlepillende selvbiografi, spekket med hverdagens kjedsomhet, pinlige øyeblikk, rus og tidlig sædavgang.

Etter tabuknuserne
I 1968 gir Robert Crumb ut det første nummeret av tegneserieheftet Zap Comix. Det var ikke det første undergrunnsheftet, men det beste, viktigste og mest kontroversielle.

Siden 1954 hadde den amerikanske tegneseriebransjen kneblet seg selv med sensurorganet The Comics Code Authority. Som følge av harde angrep på umoralen i 50-tallets krim- og skrekkserier, fjernet forlagene alle hentydninger til sex, narkotika, skrekk og realistisk vold. På midten av 60-tallet river så en ny generasjon serieskapere – flasket opp på MAD, Carl Barks’ Disney-serier og EC Comics – lokket av denne trykkokeren. Undergrunnstegneseriene eksploderer i et fyrverkeri av kreativitet vi fortsatt ser ringvirkningene av.

De første årene handler det mest om drøy humor og knusing av tabuer. S. Clay Wilson klarer for eksempel å presse inn homofili, narkotika og kannibalisme på én side. Men idet 70-tallet begynner, gjenstår bare ett tabu: serieskapernes eget følelsesliv. Tegnerne vender blikket innover. De lager tegneserier om sitt eget liv.

I 1972 blottlegger Justin Green sine innerste følelser, fantasier og frustrasjoner i heftet Binky Brown Meets The Holy Virgin Mary, som i 2009 ble gjenutgitt i luksusutgave. Green vokser opp med en streng katolsk oppdragelse, og sliter med alvorlige tvangstanker etter at han ved et uhell knuste hjemmets Maria-statue som barn. Kombinasjonen av religion og gryende seksualitet fører til at Green overbeviser seg selv om at penisen hans skyter ut usynlige stråler som kan ødelegge kirker og andre religiøse symboler.

Greens skriftemål om egne tvangslidelser danner skole for en bølge av selvutleverende tegneserier. Da Robert Crumb slutter med LSD i 1973, legger han sjokktaktikkene bak seg og konsentrerer seg isteden om mørke og personlige tegneserier fra hverdagen. Både han og kona Aline Kominsky-Crumb utleverer sine svakheter og hverdagsligheter, og viker ikke unna fra å fortelle om både utroskap og aborter.

Crumb tegner også flere serier etter manus av Harvey Pekar, den kanskje viktigste av tegneseriens blottere. Pekar, som døde sommeren 2010, var en grinebiter, gjerrigknark og platesamler fra Cleveland. Han hadde en kjedelig jobb og et hverdagslig liv, men nettopp den grå hverdagen ble basis i serien American Splendor, som ble utgitt med ujevne mellomrom fra 1976 til 2008 – og attpåtil filmatisert i 2003.

Pekar fant tomrommet mellom superheltenes fantasiflukt og undergrunnens opprørsiver: Med mottoet «from off the streets of Cleveland» bruker han seg selv som motsatsen til superheltenes og undergrunnens overdrivelser, med selvbiografiske vignetter som «Standing Behind Old Jewish Ladies in Supermarket Lines» og «How I Quit Collecting Records».

Bautaen
To år etter at Harvey Pekar startet American Splendor begynner serieskaperen Art Spiegelman å grave i sin egen familiehistorie i tegneserien Maus. Begge foreldrene hadde vært fanger i Auschwitz, og Spiegelman ble selv innlagt på mentalsykehus etter at moren tok sitt eget liv i 1968.

Spiegelman var en av forgrunnsfigurene i tegneserieundergrunnen, og i 1980 starter han antologien RAW for å heve listen for kunstnerisk ambisiøse tegneserier. Maus trykkes som føljetong i bladet fram til 1991, og idet Spiegelman vender blikket mot sin egen far forener han 60-tallets undergrunn og 70-tallets selvbiografi med den klassiske biografien.

I Maus forteller han farens historie. Vladek Spigelman var polsk jøde, og etter fortvilte forsøk på å slippe unna nazistene under 2. verdenskrig, sendes han og kona til Auschwitz i 1944. Parallelt med Vladeks historie fra krigen forteller Maus også om sønnens problematiske forhold til faren under arbeidet med serien. Art synes faren er smålig, egoistisk og gjerrig. Etter hvert innser han at de egenskapene han misliker hos faren, er de samme som hjalp ham å overleve i konsentrasjonsleiren.

Maus vant Pulitzerprisen, og er bautaen alle andre seriebiografier er blitt målt opp mot siden. Men den førte ikke umiddelbart til noen stri strøm av ambisiøse biografier i tegneserieform, med unntak som Ho Che Andersons tegneserie om Martin Luther King jr. og Erna Osland og Arild Midthuns Ivar Aasen-biografi her hjemme.

Og før Tor Bomann-Larsen ble selveste nasjonalbiografen med sine bøker om Haakon og Maud, laget han elleville tegneserier som spinner rundt samme epoke: Norges fødsel rundt forrige århundreskifte. I trilogien 1905 ­– Duellen på Hesselø, Fridtjof & Hjalmar og Drama i Bayern boltrer han seg med historiske skikkelser som Fridtjof Nansen, Kong Haakon, Christian Michelsen og Henrik Ibsen, men med så stor kunstnerisk frihet at det er vanskelig å kalle utgivelsene for sakprosa.

Men, som Knut Nærum skrev om nyutgivelsen av 1905: ”Med all respekt for feite biografier: Det er meget mulig at dette er Tor Bomann-Larsens hovedverk.”

På 1900-tallet vendte Bomann-Larsen seg fra historiske actioneventyr i tegneserieform til den klassiske biografien, samtidig som en ny generasjon serieskapere vendte blikket innover mot sin egen navle igjen. Harvey Pekars etterkommere tar nå over.

En ny bølge
Harvey Pekars hverdagsrealisme får flere disipler på 1980- og 90-tallet. Et medium som i utgangspunktet var arena for svimlende eventyr, befolkes nå av serieskapere som bruker tegneserien som sin personlige dagbok.

Howard Cruse tar homokampen inn i tegneseriene med selvbiografiske Stuck Rubber Baby, mens franskkanadiske Julie Doucet forteller om sin kamp mot epilepsi, rusmisbruk og en stadig mer sjalu, psykotisk og dopet kjæreste i heftet Dirty Plotte.

Amerikaneren Joe Matt tar såpeoperaaspektet til et nytt nivå når han begynner å brette ut hverdagen i serien Peepshow. Han dumpes av kjæresten etter at han i tegneseriene sine forteller at han er tiltrukket av kjærestens kollega. Nysingle Matt får dermed tid til å dyrke sin store hobby og besettelse: Porno. I serien skildrer han videre hvordan han blir sittende alene på rommet sitt, onanerer seg i stykker og bruker all fritid på å sette sammen favorittscener fra pornofilmer til den ultimate masturbasjonsfantasien. Besettelsen tar over, og Matt får mindre og mindre tid til å lage tegneserier.

Også Matts nærmeste venner, kanadierne Chester Brown og Seth, bretter ut sine liv i tegneserieruter. Trioen dukker til og med opp i hverandres serier, som en bisarr parallell til superheltenes såpeoperaer. Browns serier fra puberteten gir navn til onanimetoden «the Chester», mens Seth utfordrer sjangeren i tegneserieromanen It’s A Good Life If You Don’t Weaken. Den handler om Seths jakt på en underkjent tegner for magasinet The New Yorker – men både jakt og tegner viser seg å være fiktiv.

Den franske revolusjonen
Den nordamerikanske selvbiografibølgen får også følger i Europa, spesielt i Frankrike. Det franske seriemarkedet gikk på en smell på 1980-tallet, noe som ga spillerom for serieskapere som var lei fargerike album i sjangre som humor, historisk eventyr, science fiction og action.

Da sju unge serieskapere stifter forlaget L’Association i 1990, satser de på serier om drømmer, historier fra eget liv, vimsete humor og svart surrealisme. De to selvbiografiske mesterverkene fra dette miljøet er Epileptisk av franske David B. og Persepolis av iranske Marjane Satrapi.

Epileptisk er en oppvekstskildring fra en familie som får livet snudd på hodet da eldstebroren Jean-Christophe rammes av kraftig epilepsi. Foreldrene prøver ut alle behandlingsmetoder, fra tradisjonell medisin til makrobiotikk, magnetisme og spiritisme, men jakten på mirakelkuren ødelegger over tid. Istedenfor å lære seg å leve med sykdommen, gir Jean-Christophe opp, og omfavner sin egen maktesløshet. Samtidig handler Epileptisk om serieskaperen, lille David, som finner håpet i magien ved å lage historier som kan røre folk. «Drømme, fortelle. Det er det jeg er skapt for,» skriver han.

Persepolis er historien om Marjane Satrapis reise fra ayatollahenes Iran til et nytt liv som tegner i Paris. Hun er ti år gammel da sjahen styrtes i den muslimske revolusjonen i 1979, og dermed får hun et sjal trukket ned over håret og livet forandres. Hennes «dekadente» tospråklige skole legges ned, kinoene og universitetene stenges og popmusikk, spill og sminke forbys. Foreldrene sender henne til Østerrike for å gå på skole, og da hun vender tilbake etter fire tøffe år i Wien rammes Satrapi av en kulturell identitetskrise — en fortvilet situasjon hun skildrer nøkternt og brutalt ærlig.

Persepolis er også historien om livet under prestestyrets åk. Satrapi tar oss hjem til iranernes stuer, og viser hvordan folk risikerer livet ved å feste, drikke vin og høre på musikk. Alkohol, kortstokker, musikk, filmer, blader og sjakkspill er ulovlig, og i en strålende sekvens viser Satrapi hvordan regimets evinnelige mas om korrekt og sømmelig klesdrakt tømmer iranernes hode for farlige tanker. For når skal man få tid til å tenke på sin egen frihet og regimets politikk når det meste av tiden går med til å bekymre seg over hvordan man er kledd og beveger seg utendørs?

Epileptisk og Persepolis viderefører hverdagsligheten fra 90-tallets selvbiografiske serier, men kombinerer det med ambisjonsnivået fra Maus. Begge seriene forteller historier som er større enn serieskaperens enkeltskjebne, og på 90-tallet føltes bølgen av personlige historier om barndom, mobbing, kjærlighetssorg og onani heller utslitt. Serieskapere lever tross alt ikke så fryktelige spennende liv, men heldigvis rettet flere enn franskmennene nå blikket mot andre menneskeskjebner.

De andres liv
Den selvbiografiske bølgen fikk også skandinaviske ringvirkninger. Her hjemme prøvde Christopher Nielsen, Steffen Kverneland og Jens K. Styve seg i faget, mens Daniel Ahlgren, Mats Jonsson, Åsa Grennvall og Martin Kellerman har vært viktige i Sverige. Sistnevnte har siden 1998 skildret sin hverdag i stripeserien Rocky, og med hittil 18 tegneseriebøker er dette blitt en omfattende generasjonsroman som tangerer Karl Ove Knausgårds stormannsgale prosjekt – og vel så det.

Kellerman har også ristet i selvbiografiens lenker. Hans intervjuer med musikere som 50 Cent og M.I.A. er tegneseriejournalistikk i enkleste form, illustrerte artistintervjuer som ofte blir best når Kellerman også beskriver rammene rundt intervjuene.

Svenske Fabian Göransson og Simon Gärdenfors har også forsøkt seg på reportasjer og dokumentarer i tegneserieform, men det beste skandinaviske forsøket innen sakprosa i ruter er norsk.

Kunstnerbiografien Olaf G. av Steffen Kverneland og Lars Fiske viste det uforløste potensialet som lå i tegneseriebiografien. Og fortsatt er serieskaperne svært synlige i det ferdige resultatet. Kverneland hadde tidligere utlevert seg selv i barndomsskildringen Slyngel, der han robbet barskap, torturerte hoggorm, skøyt på gamle damer med luftgevær og sniffet lim.

Olaf G. er en rølpete gonzoreportasje i ånden etter Robert Crumb og hovedpersonen selv, den underkjente kunstneren Olaf Gulbransson. Ideen sås da Fiske og Kverneland faller pladask for en Gulbransson-utstilling i 2001. For samtidig melder en gryende misnøye seg. Hvorfor er Gulbransson glemt i Norge? Hvorfor er han større i Tyskland?

Tegnerne drar på pilegrimsreise til Tyskland for å komme til bunns i historien om «tidenes beste norske illustratør». Med dette grepet gjøres serieskapernes nesegruse beundring for Gulbransson om til en innsiktsfull, morsom og lettlest kombinasjon av kunstnerportrett, tegneseriejournalistikk og reiseskildring. Og i motsetning til tidligere norske seriebiografier om Ivar Aasen og Arne Næss, er serieskaperne og deres arbeidsprosess langt mer synlig.

Leseren følger Fiske og Kverneland underveis i arbeidet, og derfor føles Olaf G. mer som et journalistisk enn et historisk verk. Fiske og Kverneland har videreført rollene som lekne tegneseriejournalister og kunstformidlere i serien Kanon, med biografier om Kurt Schwitters og Edvard Munch.

Ny mark
Fortrinnet og utfordringen med tegneseriejournalistikk er frihetsfølelsen, mener Steffen Kverneland. Det eksisterer få gitte regler og konvensjoner, for det finnes fortsatt få utgivelser innen faget. Men noen har allerede satt en standard det er vanskelig å nå opp til.

Verdens første fulltids tegneseriejournalist heter Joe Sacco. Han er født i Malta og vokst opp i Australia og USA, og kanskje denne rotløsheten stimulerte reise- og eventyrlysten. Sacco har siden 1991 oppsøkt flere av verdens konfliktområder med tusj, fotoapparat og båndopptager.

«Journalistikk vil vende tilbake til hva det før, en kunstform,» sa Pulitzer-vinneren Chris Hedges da de store mediene begynte å kutte hardt i utenriks- og gravejournalistikken. Og Sacco er en reporter av den gamle skolen, med litterære journalister med en moralsk agenda som forbilder, navn som George Orwell og Robert Fisk. Journalister som bryr seg, som ofte velger side, i motsetning til det nøytrale idealet flere moderne utenriksjournalister streber etter. Sacco er utdannet journalist, men endte som serieskaper da han ikke fikk noen skrivende jobb. På 80-tallet var han én i mengden av selvbiografiske serieskapere, men så fikk han lyst til å fortelle andre menneskers historier.

Han begynte i det små, med en reiseskildring fra europaturneen som t-skjorteselger for bandet The Miracle Workers. Han fortsatte med små serier om sin mors oppvekst på Malta og historien til en stripper han traff i Berlin. I serien «War Junkie» skildrer Sacco hvordan han limer seg fast foran tv-skjermen under den første gulfkrigen i 1991, og det er denne glødende interessen for krig, politikk og historie som tvinger serieskaperen til selv å ta skrittet ut i den store verden. For det er ikke lenger nok å være tilskuer, Sacco vil også være en deltager.

Senere samme år drar han til Palestina med et ønske om å prøve å forstå den fastlåste situasjonen på Gazastripen. Han har ikke noen større plan, men vet at han har lyst til å snakke med folk og presentere resultatet som en reportasje. I tegneserieform.

Sacco finner sin muse i Palestina, og tegneserien Palestine hylles av forfatteren Edward Said som en av de ypperste bøkene om palestinernes hverdag under israelsk okkupasjon. Han reiser videre til det tidligere Jugoslavia, og leverer mesterstykket Safe Area Goražde, en reportasjebok om krigen i Bosnia på 90-tallet. Flere mindre reportasjer fra Bosnia, Irak, Malta og Kaukasus følger, før han i 2009 slår 400 sider tykke Fotnoter i Gaza i bordet. Denne gangen driver Sacco ikke bare med reportasje, men undersøkende journalistikk av høy klasse.

Arbeidsmetoden er «same, same, but different», som de ville sagt i Østen. Sacco graver i dokumenter og fotoarkiver, intervjuer aldrende israelske militære og dusinvis av øyenvitner. Men han har verken et kamerateam eller digre fotolinser på slep, og ingen stram deadline. Det lavmælte arbeidet fører til at Sacco slipper nærmere inn på livet av sine kilder. Ofte rykker tegneseriejournalisten inn idet nyhetshundene rykker ut. Langsomheten i faget gjør at han får tid til å sette seg grundig inn i sakene han velger seg. Og tegneferdighetene gjør at han sømløst kan flette sammen fortid og nåtid. Han hopper 50 år i tid fra én rute til en annen, og tegner sine kilder som han ser dem for seg 50 år yngre.

Samtidig tvinges Sacco til å prioritere knallhardt, for tegneseriejournalistikk er ekstremt tidkrevende. Han bruker to og et halvt år på det journalistiske arbeidet med Fotnoter i Gaza. Å tegne de 400 sidene tar ytterligere fire år. Resultatet er en dyptpløyende og overbevisende oppgraving av en hendelse Sacco mener brutaliserte en hel generasjon palestinere.

Nytt yrke
Tegneseriene til Sacco gir liv til en ny yrkesgruppe. Tegneseriejournalisten. For i 2010 er ikke Sacco lenger alene.

Peter Bagge, den tidligere kongen av amerikanske alternativserier, har siden 2001 oppsøkt kasinoåpninger, narkotikakonferanser, boklanseringer og valgkampanjer for å gjøre narr av alle han ser. Hans essayistiske gonzojournalistikk ble nylig samlet i boka Everyone is Stupid Except For Me [2014-kommentar: Bagge ga i 2013 et ypperlige stykke tegneseriesakprosa med Woman Rebel: The Margaret Sanger Story]. Nykommeren Josh Neufeld overbeviser med A.D.: New Orleans After the Deluge, en reportasje som forteller historien til sju overlevende etter orkanen Katrina i New Orleans.

Vi har også fått to norske oversettelser av noe av det beste fransk tegneseriejournalistikk har å by på. I Pyongyang viser den franskkanadiske animatøren Guy Delisle hvordan Kim Jong-il har gjort Nord-Korea til en surrealistisk parodi på George Orwells 1984. Delisle inviteres til landet for å overse arbeidet nordkoreanske animatører gjør for et fransk selskap. Han jobber i Pyongyang i to måneder, og er samtidig en trojansk hest. Selv om mobiltelefonen beslaglegges på grensa og alle bevegelser kontrolleres nøye, kan nordkoreanerne ikke inndra tusjpennen, skisseboka og hukommelsen hans.

Pyongyang er en klassisk reisereportasje, der fremmedarbeideren Delisle spiller rollen som en fisk fanget på land. En spasertur til jernbanestasjonen krever beskjed flere dager i forveien og godkjennelse ovenfra, mens de guidede turene utelukkende byr på kalde monumenter og stormannsgale byggverk i fritt forfall. I dette absurde teatret henger Delisle seg opp i detaljene. Tannpirkerne er spikket for hånd, mens hjørnet på etikettene på vannflasken er revet av for å skjule at vannet kommer fra erkefiendene i sør.

Den franske tegneserien Fotografen er også en reiseskildring, i kombinasjon med den kanskje mest underkjente av alle kunstformer: Fotonovellen.

Skjelettet i utgivelsen er 4000 bilder Didier Lefèvre tok under en Afghanistan-tur med Leger Uten Grenser i 1986. Den gang endte fotografen opp med seks bilder på trykk i den franske avisa Libération, men så gjenoppstår materialet i tegneserieform. I Fotografen legger tegneren Emmanuel Guibert kjøtt på beina i historien, i form av dialog, fortellerstemme og skildringer av det Lefèvre ikke tok bilde av. Boka gir ikke dyp historisk innsikt om situasjonen Afghanistan, men skildrer det hverdagslige og rutinepregede arbeidet til Leger Uten Grenser, fortalt i en nyskapende form — som forener tegneserien og fotoreportasjen slik at sømmene knapt synes.

Sakprosa og journalistikk i tegneserieform gir både ny innsikt og nye lesere, men disiplinen er tidkrevende og kostbar. Og hvem skal ta regningen?

Fiske og Kverneland fikk arbeidsstipend fra Norske Billedkunstnere og støtte fra Norsk kulturråd for Olaf G., mens de utenlandske tegneseriejournalistene er blitt publisert av magasiner som Harper’s Magazine, The Guardian, Details, Reason og Time og forlag som Pantheon, Dupuis og Metropolitan Books. Så hvem blir første norske avis eller forlag som sender en tegneserieskaper ut på oppdrag til Kongo, Afghanistan eller Litteraturhuset? [2014-kommentar: "Vinneren" ble Norad, som sendte Lene Ask til Tanzania i 2008. Tegneserien Da jeg reddet verden ble utgitt i 2010. Ask lekte også med grensene mellom selvbiografi og fiksjon i beste Seth-ånd i 2006-debuten Hitler, Jesus og farfar.] 

Justin Green
Binky Brown Meets the Holy Virgin Mary
64 sider
McSweeney’s 2009 (ny utgave)

David B.
Epileptisk
380 sider
Oversatt av Thomas Lundbo
No Comprendo Press 2007

Marjane Satrapi
Persepolis
350 sider
Oversatt av Asbjørn Øverås
No Comprendo Press 2005

Art Spiegelman
Maus: Historia til ein overlevande
296 sider
Oversatt av Lars Amund Vaage
Cappelen Damm 2009 (ny utgave)

Lars Fiske og Steffen Kverneland
Olaf G.
183 sider
No Comprendo Press 2004

Didier Lefèvre, Emmanuel Guibert og Frédéric Lemercier
Fotografen
255 sider
Oversatt av Nina Svendsrud
Egmont Serieforlaget 2007

Guy Delisle
Pyongyang: En tegnet reise i Nord-Korea
176 sider
Oversatt av Thomas Lundbo
Aschehoug 2008

Peter Bagge
Everybody Is Stupid Except for Me and Other Astute Observations
118 sider
Fantagraphics Books 2009

Joe Sacco
Fotnoter i Gaza
432 sider
Oversatt av Jens Røsåsen
Cappelen Damm 2010

Det tok oss litt over to år, men nå kan du endelig skaffe deg fortsettelsen på Drabant.

Det er egentlig bare tre ting å melde:

1. Bestill Drabant Vol. 2 hos din lokale bokhandler, kjøp den hos nettbokhandleren eller direkte fra forlaget.

2. Kom på sleppefesten på Maksitaksi lørdag førstkommende (i morgen altså). Det blir dj-er, konsert, salg, signering og øl. Merk at det blir mulig å kjøpe både Drabant 1 og 2 med rabatt, og kanskje også få med deg litt merch hvis du er rask på labben: t-skjorte, plakat eller stickers.

Pakke med signert Drabant 2, plakat og t-skjorte koster bare 300 kroner, men da må du være kjapp. Begrensa opplag! Drabant 1 får du for en hundrings.

Gratis adgang før kl 2230, ta med en femtilapp i cash etterpå.

3. Delta i den lille konkurransen vår, på Instagram eller Facebook.

Og det er selvsagt fortsatt mulig å skaffe seg Drabant Vol. 1, kjøp den hos Tronsmo eller på nettet.

Akkurat i tide for kveldens sleppefest på Maksitaksi.

Gratis adgang mellom kl. 21 og 2230, ta med en femtilapp i cash hvis du kommer seinere. 20 års aldersgrense.

Og her er prislista for kveldens arrangement. Vi tar kort.

Drabant Vol. 1: 100 kr.

Drabant Vol. 2: 226 kr.

Drabant-pakke (Drabant Vol. 2 + t-skjorte + plakat) 300 kr. EXTREMELY LIMITED EDITION.

Alt kan selvsagt signeres.

Konserter med følgende:

Hester:
https://soundcloud.com/hesterfrastallen

Hovedstyret:
https://soundcloud.com/hovedstyret

Ralphoman & Ill Vokabular
https://soundcloud.com/ralphoman
https://soundcloud.com/ill-vokabular

Stew Studio:
https://soundcloud.com/stewstudio

MC Magnus:
https://soundcloud.com/mc_magnus

Evneverk:
https://soundcloud.com/evneverk

Skevis 501 (King Skurk One & Finni Keeg):
https://soundcloud.com/moggafokka

Mamacitas

Her er en utvidet liste over norske Billboard-hits, som jeg laget i forbindelse med D2-saken om Nico & Vinz.

Og siden N&V nettopp gikk inn på Billboard Hot 100 med «In Your Arms», passer det bra å legge ut oversikten på bloggen.

Har jeg glemt noen?

[Edit: Oversikten gjelder kun singellista, og ikke albumlista. Men kom gjerne med tips om albumplasseringer også, så kan vi få en oversikt over nordmenn på The Billboard 200 også.]

FOTO: IVAR KVAAL/D2

Denne lista er en utvidet versjon av Rockheims utmerkede oversikt over norske hits på den amerikanske singellista Billboard Hot 100, i forbindelse med Ylvis’ suksess med «The Fox».

Men jeg syntes det var for galt at Lene Nystrøm i Aqua ble diskvalifisert, bare fordi bandkompisene hennes var danske. Les Rockheims oversikt her og her.

I tillegg tok jeg med et pent knippe produsenter og låtskrivere, siden det føltes litt pussig å snakke om norsk Billboard-suksess uten å nevne Stargate.

A-ha: «Take On Me», 1. plass i 1985.

Nico & Vinz: «Am I Wrong», 4. plass i 2014.

Ylvis: «The Fox», 6. plass i 2013.

Aqua: «Barbie Girl», 7. plass i 1997.

A-ha: «The Sun Always Shines on TV», 20. plass i 1985.

M2M: «Don’t Say You Love Me», 21. plass i 2000.

Aqua: «Lollipop (Candyman)», 23. plass i 1997.

One 2 Many: «Downtown», 37. plass i 1989.

Stage Dolls: «Love Cries», 46. plass i 1989.

A-ha: «Cry Wolf», 50. plass i 1986.

The Tuesdays: «It’s Up To You», 55. plass i 1998.

M2M: «Mirror Mirror», 62. plass i 2000.

Nico & Vinz:«In Your Arms», debuterte på 82. plass i forrige uke.

Maria Mena: «You’re the Only One», 86. plass i 2004.

Madcon: «Beggin’», 89. plass i 2009.

I tillegg har Tor Erik Hermansen og Mikkel Storleer Eriksen i produsentduoen Stargate produsert og skrevet ti listetoppere for artister som Rihanna, Ne-Yo, Wiz Khalifa, Katy Perry og Beyoncé og 33 andre Topp 100-singler (blant annet for Ylvis), mens Ole Evenrud produserte «Dancing Queen» med A*Teens (95. plass i 2000),  Kim «Kookie» Høglund produserte Trey Songz’ «I Gotta Make It» (21. plass i 2005) og Andreas «Axident» Schuller produserte «Wiggle» med Jason Derulo og Snoop Dogg (5. plass i 2014).

Ina Wroldsen er medkomponist på The Pussycat Dolls’ «Hush Hush; Hush Hush» (73. plass i 2009), Shontelles «Impossible» (13. plass i 2010), Cobra Starships «You Make Me Feel …» (7. plass i 2011) og The Wanteds «I Found You» (89. plass i 2012), mens Espen Lind og Amund Bjørklund er medkomponister på Beyoncés «Irreplaceable» (1. plass i 2006), Chris Browns «With You» (2. plass i 2007) og Trains «Hey, Soul Sister» (3. plass i 2012) og «Drive By» (20. plass i 2012).

Rolf Løvlands «You Raise Me Up», opprinnelig skrevet som Secret Gardens instrumentalsang «Silent Story», nådde 73. plass i Josh Grobans 2004-versjon, og Hanne Sørvaag var medkomponist på Katharina McPhees «My Destiny» (60. plass i 2006).

[Edit: Produsenten og låtskriveren Andre Lindal har siden 2011 jobbet tett med Rodney "Darkchild" Jerkins, og har to plasseringer på Billboard Hot 100 på cv-en: Justin Biebers «As Long As You Love Me» (6. plass i 2012) og Chris Medinas «What Are Words» (83. plass i 2011).]

Da jeg la ut min store sak om sakprosa i tegneserieformat forrige ute ble jeg klar over at jeg aldri har skrevet noe skikkelig om Seth, selv om jeg har lest ham siden første nummer av hefteserien Palookaville kom ut i 1991.

Han laget bølger i det vesle miljøet med selvutleverende og selvbiografiske tegneserieskapere i Nord-Amerika med den løgnaktige selvbiografien It’s A Good Life If You Don’t Weaken, som viste seg å være en oppdiktet historie med seg selv i hovedrollen.

Den anbefales på det varmeste, og finnes også i norsk oversettelse som Livet er til å holde ut, tross alt. I tillegg bør du sjekke ut den svært sakteflytende Clyde Fans, som ikke er fullført ennå. Den er sakte både i historiefortelling og utgivelsestakt (begynte i 1998), men anbefales for viderekomne Seth-fans.

Her er forresten det eneste jeg har skrevet om Seth: En notis fra Tegn.no og en anbefaling fra selveste Christopher Nielsen, en del av denne saken.

Skissebok fra Seth
Fans av den kanadiske serietegneren Seth, vil glede seg over Vernacular Drawings: The Collected Sketchbook Drawings of Seth som Drawn & Quarterly utgir i september. Den 212 sider tykke boka utgis i anledning tiårsjubileet til hans serie Palookaville, og rommer blant annet portretter av tidlige jazzstorheter og suksessfulle forsikringsselgere anno 1947.

Palookaville av Seth
Canadieren Seth er illustratør av yrke, og på fritida lager han selvbiografiske serier. Som Joe Matt forteller Seth historier fra sitt eget liv, men han forteller løsrevne historier fra lenger tilbake i tida, og er ikke så umiddelbart avslørende som Matt. Seth utleverer seg heller ikke på samme måte som Matt, som til tider kan være hensynsløst ærlig overfor seg selv.

- Denne serien er veldig fint laget, med fine, vakre tegninger. Den er svært behagelig å lese, og Seth er mindre patetisk enn Joe Matt. Du får sympati for Seth, mens du overhodet ikke føler sympati for Matt. Det er riktignok Matt som hadde trengt litt sympati, sier Nielsen.

Han ser ut som Tintins harry storebror, men oppfører seg som Dølle Døck i Pyton: Nederlands Cowboy Henk er nå ute på norsk.

På stranden bruker han oppblåsbare sexdukker som flytemadrass, oppbevarer matpakken i neseboret og tar seg like gjerne jobb som frisør som kunstner eller journalist.  I høst ble den nederlandske tegneseriefiguren Cowboy Henk beæret med sin egen bok fra forlaget No Comprendo Press.

Luc ”Kamagurka” Zeebroek (58) og Peter ”Herr Seele” van Heirseele (55) begynte å tegne serien i 1981, mens de begge gikk på kunstakademiet i Ghent.

- Vi startet i en avis som het De Morgen, og fikk sparken etter et par måneder på grunn av mange sinte leserreaksjoner, noe vi likte godt, forteller Zeebroek.

Duoen tok så med seg sin cowboy til ukemagasinet Humo, der Cowboy Henk fortsatt holder hus.

- Vi ville lage en tegneserie som så ut som en tegneserie, men som hentet inspirasjon fra kunstgrener som dada og surrealisme. Kunstnere vi beundrer, som Salvador Dalí, Luis Buñuel, René Magritte og Max Ernst, men også forfattere som Alfred Jarry og Raymond Roussel.

Cowboy Henk slo også raskt an i både Frankrike og USA, der Art Spiegelman straks ryddet plass for ensiderne i sin skoledannende antologi Raw, som også trykket hans egen Maus som føljetong, om farens opplevelser som polsk jøde under andre verdenskrig. I motsetning til den røffere streken i amerikanske undergrunnstradisjon var Cowboy Henk langt mer klassisk i streken. Innholdet var derimot like deler rølp, surrealisme, tabuer og ultravold, og det har ikke manglet på leserreaksjoner opp gjennom årene.

- Som kunstner er publikumsreaksjoner og penger det beste du kan oppleve. I 2011 bestemte en ny Humo-sjefredaktør seg for å stoppe Cowboy Henk, men da mistet magasinet så mange lesere at han fikk sparken og Henk vendte tilbake året etter, avslutter Zeebroek.

Opprinnelig publisert i D2.

Ikke? Jeg hadde også glemt det newzealandske rockebandet som var en del av The Ditts og The Datts-bølgen i rocken rett etter årtusenskiftet.

Nå er de uansett tilbake med sjettealbumet Deep Sleep, og her er en reprise på min noe likegyldige anmeldelse av debutalbumet fra 2002.

[Bandet må ikke forveksles med Kristopher Schaus Datsun, som ga ut Preachin' The Gospel of Porn i 1998.]

The Datsuns
The Datsuns
V2/Bonnier Amigo 2002
4/6

Dersom du leser engelsk musikkpresse kan du lett tro at rocken blir funnet opp på ny hver eneste uke. Snarere er det vel heller engelskmennene som glemte at det var noe som het rock ‘n’ roll siden grunge imploderte, for når superlativene nå regner over det ene helt greie garasjebandet etter det andre, er det ikke fritt for at en klør seg litt ekstra i hodet.

Denne ukas redningsmenn er The Datsuns fra New Zealand, som presenteres på forsida av NME som «heroes of the new rock revolution». Men det er ikke mye revolusjonært over guttas lettere punka oppdatering av AC/DC, The Stooges, Deep Purple og Thin Lizzy.

Det låter fett nok, men renner ikke akkurat over av egenart, originalitet, nyskapning eller virkelig gode låter. Det blir som med de fleste band innen «nugarage»: Underholdende og intense konserter og enkelte knallåter, men ikke så fryktelig spennende over et helt album. Kjøp like gjerne en AC/DC-plate isteden.

Opprinnelig publisert i Dagsavisen.

Det særs viktige elektronikaselskapet Beatservice Records fyller 20 år. Sjekk ut spillelisten fra Beatservice-boss Vidar Hanssen hos Wimp, og les mitt intervju i anledning femårsjubileet mens du lytter.

Legg merke til at Hanssen i 1999 plasserte Röyksopp i skuffen «eksperimentell elektronika». Og var du kanskje én av de 54 abonnentene selskapet hadde i 1999?

Mer om norsk elektronika og klubbmusikk her, her, her, her og her.

Vidar Hanssen i Beatservice Records har i fem år gitt ut technomusikk tilpasset hodet, ikke beina.

Denne uken slippes samleplaten Arctic Circles 2 – en ny maktdemonstrasjon av spennende og utfordrende norsk elektronisk musikk.

– Beatservice er et idealistisk selskap, og jeg stiller to krav til musikken jeg gir ut: Den skal være norsk og jeg skal like det, forklarer Vidar Hanssen i enmannsselskapet.

Siden 1994 har Hanssen gitt ut norsk og rimelig ukommersiell techno, med artister som Geir «Biosphere» Jenssen og Rune «Sternklang» Brøndbo som bestselgere.

– Er jeg heldig selger platene et par tusen eksemplarer; for dette er mest nisjemusikk for en dedikert fanbase. Jeg har 54 abonnenter som vil ha alt jeg gir ut.

Startet på radio
Beatservice Records startet i Tromsø som en jubileumsfeiring av ti år med et program på studentradioen. Samleplaten TOS.CD ble en suksessfull oppsamling av tromsømiljøet, og førte til at Hanssen startet opp Norges første rene plateselskap utelukkende viet techno.

– I dag skjer ganske mye innen norsk elektronisk musikk, spesielt innenfor mer dansevennlige sjangre som house og trance. Bare i løpet av kort tid har hele fire nye plateselskap etablert seg (Groovecentral, Eskimo, White Crane Records og Disturbance). Det er ikke så lenge siden jeg var alene om dette.

Hanssens hovedbase i kjølig nordnorsk ambient er også kraftig utvidet, og rommer nå blant annet Teebee & Ks bergenske drum’n’bass og osloartister som Sternklang og Upper Rooms (alias Isak Andersen), som debuterer som Beatservice-artist på Arctic Circles 2 etter to utgivelser på sitt eget Disturbance-selskap.

– Upper Rooms er både vanskelig og lett tilgjengelig på samme tid. Isak er en skolert musiker som har en meget spesiell måte å lage musikk. Han blander inn pop, spiller cello og synger gjerne litt selv også.

Men et hjertesukk kommer ikke Hanssen utenom.

– Selv om jeg utgir musikk som ligger så langt fra raveparties og dop som det er mulig å komme, opplever jeg fortsatt at man knapt kan lese om elektronisk musikk i media uten at det er snakk om dop. Det er den største bakdelen med å drive med dette og har ødelagt mye av min glede med denne typen musikk, sukker Hanssen.

Fakta – Norsk techno (anno 1999)

Vidar Hanssen har fulgt den norske technoscenen i en årrekke, og deler opp Techno-Norge i følgende grove kategorier:

• House
Partyorientert musikk med rytmisk driv og discofaktor. Artister som Bjørn Torske, Illumination, Those Norwegians, Erot, Mental Overdrive og artistene tilknyttet Thang Records.

• Elektronica/ambient
Lyttetechno for lenestolen. Atmosfærisk, stillegående og med lav rytmisk puls. Artister som Aedana Cycle, Biosphere og Information.

• Hiphoprytmene (triphop)
Tar utgangspunkt i hiphopens rytmespråk, men benytter seg i liten del av rap. Låner også reggaerytmer, især dub. Artister som Sternklang, Perculator og Palace Of Pleasure.

• Eksperimentell elektronika
Ligger i et grenseland mellom kafé-hiphopen og ambient. Kjennetegnes av leken eksperimenteringslyst. Artister som Röyksopp og Drum Island.

• Techno.
Den tradisjonelle technoen er lite synlig i Norge for tiden. Artister som Implosion, Pacemaker og tidlig Mind Over Midi.

• Elektroakustisk
Beveger seg nær samtidsmusikken, og kjennetegnes ved bruk av både elektronikk og organiske instrumenter. Artister som Deathprod, Supersilent, Alog og andre knyttet til selskapet Rune Grammofon.

• Drum’n’bass
Enkelt forklart hiphop-breakbeats i dobbel hastighet med seige bassganger. Artister som Teebee & K og Quadrant 4.

• Trance
En videreføring av techno, tilført en ekstra dose popeffekter og kommersielle tricks. Artister som DJ Lars Holte, DJ Stigma og Pacific Blue.

Bonus: Anmeldelse av Arctic Circles.

Diverse artister
Arctic Circles: A Selection of Sub Zero Soundscapes
Beatservice Records/Voices Of Wonder 1997

Tidligere var Tromsø techno-hovedstaden, men nå er Oslo i ferd med å ta over. Samtidig som Tromsø-væringene gjør osloborgere av seg, spretter lokale prosjekt som Sternklang og Palace Of Pleasure opp her i by’n.

Disse to, sammen med artister som Biosphere, Mental Overdrive, Illumination og sju andre er med på denne flotte norske technosamleren. Har du denne og dButs Det norske hus-plate i samlingen har du et rikt og utfyllende bilde av Techno-Norge anno 1997.

Norsk techno blir markedsført i utlandet som kald og arktisk med Biospheres flytende ambient i spissen. Denne samleren er tydelig myntet på utlandet, med en konsentrasjon om kald, skummel og minimalistisk techno, langt unna dansegulvet. Litt snevert kanskje, men det skaper en helhetlig plate.

Techno-Norge rommer mer enn dette, men Arctic Circles er en svært spennende og fascinerende plate som tar deg med til uante lydunivers. En god del av artistene tyr til eksperimentering og sonisk støy for effekt, og dette er fjernt fra rave-orientert technomusikk. Svært mange godbiter, min personlige favoritt er Informations «Nightwheel»: surklende, skummel og suggererende lydterror. Spill den høyt og skrem naboene dine!

Opprinnelig publisert i Osloposten.

«Drabant er allerede blant de beste norske ungdomsbøker i tegneserieform, det er bare å glede seg til bind tre,» skriver Walter Wehus i Bergens Tidende – og gir karakter 5 til Drabant Vol. 2.

Får bare brette opp ermene og begynne på treer’n da.

Og forresten: Hvis du ønsker deg signerte eksemplarer av Drabant Vol. 2 (eller noen andre bøker) til deg selv eller julepresang, blir det signering med meg og Mikael Noguchi på Tronsmo bokhandel i Oslo torsdag 27. november kl. 16. Tronsmo sender også signerte eksemplarer i posten hvis du ikke kan møte opp.

PS! Det er ekstra moro å bli anmeldt i Bergens Tidende, siden jeg selv anmeldte tegneserier der fra 1990 til 2007 (!), og avisa fortsatt er flinkest i klassen til å anmelde et bredt utvalg av tegneserier.

Johnny Cash er i høst aktuell med den norske oversettelse av biografien Johnny Cash. Livet (selv om det står «Et liv» på de fleste omslagene jeg finner på nettet).

Jeg har skrevet fint lite om mannen i svart, kun dette lommerusket.

Johnny Cash
Live at San Quentin Legacy Edition
Columbia/SonyBMG 2006

Den posthume Johnny Cash-industrien nærmer seg 2Pac-nivå, men så lenge utgivelsene holder nivået til denne Legacy-versjonen av mannens fengselskonsert i San Quentin i 1969 skal vi ikke klage.

Plata rommer nå hele showet, deriblant opptredener fra Carl Perkins, The Carter Family og The Statler Brothers, og som ikke dette var nok får vi den britiske dokumentarfilmen Johnny Cash In San Quentin på kjøpet.

Notis: Nekter å se filmen om foreldrene

I dag er det norgespremiere på Walk The Line, der Joaquin Phoenix spiller Johnny Cash og Reese Witherspoon spiller June Carter Cash. Men datteren Rosanne Cash, selv aktuell med det kritikerroste albumet Black Cadillac, har ikke det minste lyst til å se filmen.

– Jeg har ikke noe behov for å se en Hollywood-versjon av min fars narkotikabruk og mine foreldres vanskelige forhold, sier hun til Irish Examiner.

Walk The Line vant Golden Globe-priser for beste film, samt mannlige og kvinnelige hovedrolle innenfor kategorien «musikal/komedie».

Opprinnelig publisert i Ny Tid.