Damien Rice har brukt åtte år på den vanskelige tredjeplata, men nå er My Favourite Faded Fantasy omsider her.

Debutplata er jo en klassiker, selv om jeg aldri ble helt sikker på om den het 0 (som i null) eller O (som i o), men andrealbumet har jeg faktisk ikke bare glemt. Jeg har også glemt at jeg anmeldte det.

Damien Rice
O
Damien Rice/Warner 2002
5/6

Ikke enda en følsom, romantisk singer/songwriter med gitar, Nick Drake på æresplass i platesamlinga og hodet fullt av sår melankoli! Irske Damien Rice debuterer i en tett befolket sjanger, men derfor er det dobbelt imponerende at han klarer å bane vei med en aldeles nydelig debutplate.

O ble opprinnelig gitt ut i fjor, men har først nå fått distribusjonen den fortjener. Den er spekket med forsiktige, triste små viser som sakte bygger seg opp i mektige crescendoer. Rice beveger seg fra arrangementer som er skåret ned til benet til symfoniske overdrivelser, og det gjerne i en og samme sang.

Han er ikke redd for å vise at stemmen sprekker, bruker støy, samples og beats, og det er de modige og overraskende arrangementene som hever Rice over sine mer tradisjonelle gitarplukkende kollegaer. O vekker minner om artister som Bright Eyes, Jeff Buckley, Ryan Adams og Syd Barrett, og er en strålende debut fra en artist det skal bli spennede å følge videre.

Opprinnelig publisert i Dagsavisen.

Damien Rice
9
14th Floor Records/Warner 2006
5/6

Finfin oppfølger, men ingen ny O.

Andrealbumet til Dublins Damien Rice kan dømmes ut fra to kriterier:

1. Hvordan står den seg som oppfølger til 2002-debuten O, kanskje den ypperste platen fra 00-tallets nye generasjon singer/songwritere?

2. Hvordan er den sammenlignet med konkurrentene?

Velger vi første alternativ er 9 en aldri så liten skuffelse, ikke like allsidig, vågal og original som mylderet av overraskende arrangementer, effekter og overdrivelser på O. Den er mer tradisjonell, der Rice sjonglerer Nick Drake-symfoniske ballader, seige Radiohead-rockere og leirbålsviser så nakne at de nesten forsvinner.

Men O var et fullblods mesterverk, og Rice feier fortsatt gulvet med de fleste konkurrentene. Det er mer lys og varme i ti sekunder av ”Elephant” enn i den affekterte gaulingen på ti konserter med ”De nye gitarkameratene”. 9 føles mer spontan og ikke like viktig som debuten, men er et etterlengtet påfyll av storslått låtskriverkunst.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.

Jeg var nylig innom Ila bok & bokstav (den eneste bokhandelen i verden som har alle bøkene mine til salgs), og der fant jeg en liten skatt i hyllene.

Bokhandelen har nemlig fått tak i tre eksemplarer av Dårenes formynder (1993), den eneste tegneserieromanen billedkunstneren Lars Elling har laget. Den har også noen få eksemplarer av den fine, men forlengst utgåtte, billedboka, To er to (1997). 

Og samtidig kom jeg over en kasse med gamle numre av tegneserietidsskriftet TEGN, der jeg fant mitt store Lars Elling-intervju fra 1993. Her er det. Trykk på sidene for større versjon.

Og se under for et intervju om nettopp To er to, samt min anmeldelse av billedboka 24 i sekundet, skrevet av Bjørn Sortland.

Bonus 1: Bergens Tidende-anmeldelse av 24 bilder i sekundet.

Bjørn Sortland og Lars Elling
24 i sekundet
Det Norske Samlaget 1999
4/6

Lynrask og fargesprakende filmhistorie.

Oda og Henrik får en julekveld en mystisk gave av den merkelige onkel Pål. Gaven er pakket inn i en gåte oppe på loftet, og ungene våger seg alene opp i støvet og knirkingen på toppen av huset. Der finner duoen en gammel filmfremviser, og det viser seg at de må inn i selve filmens verden for å finne gaven.

24 i sekundet er Bjørn Sortland og Lars Ellings tredje kunstreise i bildebokform; og etter Odas møte med bildekunsten og Henriks litterære oppdagelsesferd er turen nå altså kommet til filmens flimrende verden.

Oda og Henrik klippes raskt fremover gjennom filmhistorien; fra Charlie Chaplin til Orson Welles og Ingmar Bergman. Og både barn og voksne skal være godt drillet i filmkunnskap for å få med seg alle referansene her; for eksempel skal du være bra skarp for å få med deg at King Kong er plassert på toppen av en bygning fra Fritz Langs Metropolis.

Men selv om Elling og Sortland liker å briske seg litt med referansene, står dette ikke på noen måte i veien for historien. 24 i sekundet er utpreget lite pedagogisk i stilen, men samtidig vil en yngre leser neppe bli stående igjen uten ny kunnskap eller spesielt en økt nysgjerrighet for film som kunstform. Og de avsluttende biografiene over bokas filmpersonligheter fungerer både som forklaring og som grobunn for nærmere undersøkelser.

Problemet med 24 i sekundet er nok at selve historien som binder scenene sammen ikke er så veldig spennende. Oda og Henriks jakt på julegaven havner noe i bakgrunnen, samtidig som filmpersonlighetene og referansene flimrer veldig fort forbi. Men Lars Ellings illustrasjoner er en nytelse for øyet; han gjenskaper de nærmest ikoniske filmstjernene plassert i svart/hvitt-filmens harde kontraster eller den fargesprakende virkeligheten fra Hollywood-filmer som Singin’ In The Rain på sin egen høyst personlige måte.

24 i sekundet er mest som appetittvekker for filmkunsten å regne, men som de foregående Raudt, blått og litt gult (1993) og Forteljinga om jakta på forteljinga (1995) kan appetitten bli voldsom.

Bonus 2: Osloposten-intervju om To og to (1997).

Barnebøker for voksne

Barneboksalget økte med ti prosent i fjor. Men Lars Elling mistenker foreldrene for å stikke av med hans nå prisbelønte bildebok To og to.

– Bare voksne har gitt respons på To og to, ingen barn, forteller den ferske prisvinneren.

Ellings forfatterdebut stakk i går av med Kulturdepartementets pris for beste bildebok. Bokas to opplag på til sammen 4000 er solgt ut, og i dag er Elling i Tyskland for å diskutere oversettelse.

For enslige
To og to handler om en enslig pungnesebjørn ombord en stor båt; en krysning av Noahs ark og Danskebåten. På båten er alle dyrene i lykkelige parforhold, bortsett fra den utryddelsestruede pungnesebjørnen. «Alt er urettferdig og ingenting er rettferdig,» sukker pungnesebjørnen mot månen etter en ensom nyttårsaften.

– Jeg har faktisk opplevd å høre folk sitere akkurat den setningen på fest. To og to er en bok for alle som har vært single på nyttårsaften, og er blitt gitt bort til både nyskilte og folk som er blitt sammen igjen, smiler Elling.

Bildekunstneren elsker den kunstneriske friheten barnebøker gir ham, og hevder det knapt finnes redaksjonell sensur.

Forvirring
Salget av barne- og ungdomsbøker økte med over ti prosent i 1997 sammenlignet med året før. Det ble omsatt skjønnlitteratur og fagprosa for 221 millioner kroner, og hele 716.000 bøker med norsk skjønnlitteratur for barn og ungdom gikk unna, viser tall fra Den norske Forleggerforening. Men Elling går ikke med på at bildeboka bare skal være for barn.

– Jeg bruker aldri begrepet barnebok, bildebok er mer aldersnøytralt. Men det øyeblikket man lager en bildebok spesielt for voksne får man problemer. Da finnes det ingen skuff hos Kulturrådet, ingen hylle hos bokhandlerne og det skaper forvirring hos publikum.

Elling arbeidet i høst med en bildebok for voksne, men er nå så overarbeidet at ha må la den og et nytt samarbeid med Bjørn Sortland bli liggende i skuffen en stund.

– Hvordan kjenner du igjen en barnebok?

– Jeg håper man ikke kan gjøre det. En bildebok bør i alle fall passe for alle som liker fine bilder og gode historier.

Fakta – Lars Elling (anno 1998)

* Utdannet billedkunstner med sju bokutgivelser bak seg.
* Debuterte med tegneserien Dårenes formynder i 1993, etterfulgt av suksessboka «Raudt, blått og litt gult» i samarbeid med Bjørn Sortland. Boka er solgt i 35.000 eksemplarer og utgitt i ni land.
* Med Jakten på fortellinga, Eg greier meg, Knapphuset og Velkommen til speilet samarbeidet han med henholdsvis Bjørn Sortland, Rønnaug Kleiva, Arild Nyquist og Gro Dahle, mens Den trofaste oksen bygger på et manus av Ernest Hemingway.
* 23. mai åpner han Galleri Louise i idylliske omgivelser ved Kongsgården på Bygdøy.

1998s prisvinnere

Følgende ble belønnet i Kulturdepartementets premiering av barne- og ungdomslitteratur i går:

* Rønnaug Kleiva – Litteraturpremien for Ikkje gløym å klappe katten.

* Inger Lise Belsvik – Illustrasjonspremien for Ikkje gløym å klappe katten.

* Thor Soltvedt – Debutantpremien for Historien om Glenn Anton.

* Lars Elling – Bildebokpremien for To og to.

* Tor Åge Bringsværd og Akin Düzakin – Fagbokpremien for Noa. Han som overlevde flommen.

* Torstein Bugge Høverstad og Jo Ørjasæter – Oversettelsespremien for Nordlys (bokmål) og Det Jamie såg (nynorsk).

* InkaLill – Tegneseriepremien for Ridderne av Dor: Keiser Overall.

Bonus 3: Nok et Osloposten-intervju fra 1998. 

Galleriene blomstrer

Kunstbehovet øker hos oslofolk. Denne uka åpner Galleri Louise på Bygdøy, mens Galleri Christian Dam avslutter sin første utsolgte utstilling.

Stadig flere kunstnere og økt velstand fører til gode tider for oslokunsten, selv om galleritettheten neppe vil måle seg med jappetiden på 80-tallet.

- Oppsvinget av utøvende kunstnere er et velstandsfenomen. Når folk har mettet sine behov for biler og gåselever vender de seg ofte mot kulturen, mener bildekunstner Lars Elling.

Uformelt
Sammen med Anne Solli har han overtatt driften av Galleri Louise på Bygdøy. I Sæterhytten fra 1862 satser paret på utstillinger med kjente norske bildekunstnere, og et lavt prisnivå.

– Vi satser uformelt, og vil også selge kaffe og vafler. Folk kan ta søndagsturen hit, og kjøpe med seg et bilde på veien hjem, håper Elling.

Like ved Akerselva, i Fossveien, befinner Galleri Christian Dam seg. Et luftig og 500 kvadratmeter stort lokale som sist måned har vist frem Roar Werner Eriksens nonfigurative malerier. Men ønsker du en Eriksen til egen vegg er du for sent ute: Alle maleriene er solgt. Det nystartede galleriet har opplevd sin første «tyttebærutstilling» (oppkalt etter de røde prikkene som markerer salg).

– Vi har solgt 63 malerier og omsatt for en halv million kroner. Interessen for kunst i Oslo er stor, og dette beviser at maleriet langt i fra er en død kunstform, synes daglig leder Knut Blomstrøm.

Oslokunst
– Oslo er en stor by med svært mye god kunst, også innen mer spesielle kunstformer som performance, installasjoner og konseptkunst. Vi kunne hatt en utstilling bare med kunstnere som bor her på Grünerløkka, tror Blomstrøm.

Galleriet merker også trykket av oslokunstnere som ønsker å stille ut; ukentlig mottar de rundt ti henvendelser. Og 50 prosent av norske kunstnere bor i osloregionen, viser rapporten Kunstnerne i sentrum fra Norsk kulturråd.

– Det er et voldsomt trykk etter gode utstillingsmuligheter. I tillegg er det ganske viktig hvor en kunstner stiller ut. Debuterer du i et dårlig galleri kan det bli hengende ved deg, tror Lars Elling.

Den trange gallerisituasjonen har ført til at flere kunstnere etablerer sine egne gallerier, noe Blomstrøm berømmer:

– Yngre kunstnere har vært ekstremt dyktige til å gå utenom de etablerte utstillingsinstitusjonene. Steder som Galleri Struts, Galleri m/balkong, Galleri Uten Navn, Nebb-X og Herslebs gate 10 har imponert.

Men første mulighet for kunstnere er ofte Oslos mange kafeer og utesteder, hvor stadig flere har utstillinger. Kunstnere får vist frem sine malerier, mens utestedene jevnlig får byttet ut kunsten på veggene uten kostnader.

– Vi baserer oss på ferske kunstnere. Selv om salget ikke har vært det helt stor, har vår siste utstiller, Trude Lagesen, solgt en del, opplyser Frank Heggli, kjøkkensjef på Hemingway Café i Øvre Slottsgate, som begynte medt kunstutstillinger sent i fjor

Fakta – Galleri Louise (anno 1998)
* Siden 10. juni 1995 har det vært galleri i Sæterhytten på Kongsgården på Bygdøy.
* Kong Karl XV bygget i 1862 hytten til ære for sin kone dronning Louise av Norge og deres datter prinsesse Louise.
* I 1880 ble Sæterhytten åpnet for publikum, og rommet serveringssted til 1962.
* Nå har Lars Elling og Anne Solli overtatt, og det er nyåpning på lørdag. Sommeråpent hver helg 1200-1600.

Fakta – Galleri Christian Dam (anno 1998)
* Åpnet oktober i fjor som et «søstergalleri» av ti år gamle Galleri Christian Dam i Nyhavn i Danmark.
* Ble rådet til å etablere seg i Kvadraturen eller på Aker Brygge, men fant sitt hjem i fyrhuset til den gamle seilduksfabrikken i Fossveien 28 på Grünerløkka.
* Profilerer seg på ekspressive malerier; ny utstilling med skotten Philip Braham åpner 4. juni.

Det var ikke bare Lars Elling jeg hadde skrevet om i TEGN nr. 3, 1993.

Der fant jeg også følgende sak om de japanske tegneseriene Sanctuary og Panorama of Hell.

Ikke min første mangasak, det tror jeg var om Lone Wolf and Cub såklart, men ikke så langt unna. Klikk på sidene for større versjon.

Med dagens femsiders intervju med Liv Strömquist, som har laget en hel tegneseriebok om det kvinnelige kjønnsorgan, er hun nok den personen jeg har intervjuet oftest for D2.

For dette er faktisk tredje gang.

Sjekk ut dagens D2 for mitt grundigste intervju med henne, og klikk deg videre til mine andre Liv-saker.

D2-sak om alle de feministiske serieskaperne i Sverige (2013).

Strömquist-intervju i forbindelse med D2-sak om Britney Spears (2008) + omtaler av Hundra procent fett (2005) og Einsteins fru (2008).

D2-notis om den Strömquist-inspirerte antologien Kvinnor ritar bara serier om mens. (2014)

D2-notis om en Strömquist-serie i Galago (2011).

Rocky-anmeldelse av Strömquist, Debbie Drechsler og Julie Doucet (2008).

Denne flotte traileren til Drabant Vol. 2 ble faktisk skrudd sammen på en kveld. Noe som er fint mulig hvis du har en superflink kar som Joachim Barrum på laget og får lov til å bruke musikken til Warlocks og Tommy Tee med tegneserier som honorar.

- Filmen ble satt sammen i After Effects. Ettersom tegneserien har så mange flotte tegninger, var begrensningene få. Vi ønsket å få en flyt i traileren som ville vise litt forskjellige sider av hva du ser i tegneserien. For å skape liv, ble mange av de triksene man ser i typisk japansk mangafilm brukt, effektfulle triks for å skape liv i tegningene. I starten av filmen valgte vi å legge inn fotografier for å skape en stemning som passer bokas historie, forklarer Barrum.

Les hele saken, med mer om historien bak, musikken, sommerens graffitisesjon i Gamlebyen, spekulasjoner om filmatisering og et knippe anmeldelser på bloggen til Cappelen Damm.

Jeg har i noen år sittet i hiphopjuryen i Bylarm, med den vanskelige oppgaven å plukke ut tre-fire artister av de jevnt over 100 håpefulle artistene som vil opptre.

Men i år fikk vi plukke ut sju artister. Mer om det her. Og du skal ikke se bort fra at hovedjuryen også har flere rappere skjult i ermet.

Og da medjurymedlem Christian Teisnes i XO Hiphop på Radio Nova viet en hel sending til de utvalgte, ba han meg – på særs kort varsel – i oppdrag å skrive ned noen begrunnelser.

Jeg rablet ned dette i full fart. Hør sendinga fra 9. november 2014 via linken over.

Unge Ferrari. 

Unge Ferrari
Fortsatt så undergrunn at han knapt gidder å legge musikken sin ut på Youtube, men han viser at det ikke bare er bergensrapperne som følger med på hva som skjer i Atlanta og omegn. «Snøhvit» er en av årets norske låter; innadvendt, klaustrofobisk, narkotisk, melodisk.

KUUK
”Full splid i hiphopmiljøet” skrev veteran Arild Rønsen om OnklP, men det var nok Kuuk han tenkte på. De har sceneshow, attitude, låter og videoer du ikke klarer å overse, mens halve ”miljøet” etterlyser skills. Men hiphop er intet profesjonsstudium, og det er derfor Kuuk kommer til å være på alles lepper etter Bylarm.

Cezinando
I gamle dager var avstanden fra ”ung og lovende” til ”veteran” i norsk hiphop på ca. tre-fire år, men kurven til oslorapperen Cezinando er fortsatt stigende. Debutalbumet ble unnagjort i år, nå begynner alvoret.

Onge $ushimane x Kobe-Wan Kenobi
Alle har vel skjønt at Yoguttene ikke er noen parodi nå, og nå begynner det å boble blant rapperne som har latt seg inspirere. I Bergen er dette en bevegelse nå, med Onge $ushimane, Kobe-Wan Kenobi, Hester, Rapspillets Obama, $vai-Rex og flere du ennå ikke har hørt om.

Kenneth Engebretsen & Khat/Hashish
Den ekteste blant de ekteste. Kenneth Engebretsen VIL dette. Han kan ikke gjøre noe annet enn å rappe. Mørke midt på dagen – på Stovner-senteret.

Ivan Ave
Ivan er så stø bak mikrofonen og engelskuttalen at man nesten blir mer imponert enn berørt, men nå mimringen om det gyldne 90-tallet i hiphopen når kokepunktet er det godt med en norsk rapper som får samplebasert hiphop til å høres friskt ut.

Mats Dawg
Som techno/house-miljøet på 90-tallet er Mats fra nord (Bodø), men har gjort Bergen til sin hjemby. Og det er kanskje derfor han føles som the missing link mellom Tungtvann og A-laget, både eksentrisk og melodisk, tradisjonelt og nytenkende.

Liker du hardkokt krim, realistiske superhelter, spionthrillere eller skrekk bør du sjekke ut tegneseriene til Ed Brubaker.

Hvis du har sett Captain America: The Winter Soldier ble du kanskje overrasket over at filmen lå nærmere spionthrilleren enn superheltgenren, og hvis du titter ekstra grundig etter dukker også mannen bak veivalget opp i en bitte liten rolle.

Forfatteren Ed Brubaker skrev tegneserien Captain America i åtte år, og gjorde serien om til en av 2000-tallets mest underholdende superheltserier, og den klaustrofobiske og konspiratoriske kald krig-stemningen i filmen er løftet rett ut fra en av Brubakers historier.

47-åringen startet karrieren innenfor sosialrealistiske undergrunnsserier, men siden gjennombruddet med krimserien Scene of the Crime har han etablert seg som en av amerikansk tegneseriebransjes mest stilsikre genresjonglører.

Enkelt forklart har Brubaker spesialisert seg på å leke seg meg og spleise klisjeene innenfor klassiske amerikanske genrer som hardkokt krim, skrekk, superhelter og spionthrillere.

I den ferske serien Velvet leker Brubaker seg videre med spionthrilleren, enkelt fortalt som en James Bond-historie fortalt gjennom sekretæren Miss Moneypennys øyne, etter at det kommer for en dag at Moneypenny selv har en fortid som agent med rett til å drepe. Brubaker skriver gjerne historier med mystiske og livsfarlige kvinner i hovedrollene, og i Fatale spleiser han hardkokt krim med skrekklitteratur à la H.P. Lovecraft.

Hardkokt krim møter amoralsk superhelt i Incognito, mens Brubaker leker seg med krimlitteraturens klisjeer i pågående Criminal.

Opprinnelig publisert i D2.

Kentucky-rapperne Nappy Roots er tilbake med låta «Hazy», første smakebit på det SMKA-produserte albumet The 40 Akerz Project.

2002s Watermelon, Chicken & Gritz er vel fortsatt den beste plata deres, og her er min anmeldelse av den mer enn godkjente oppfølgeren.

Flere oversette artister her.

Nappy Roots
Wooden Leather
Atlantic/Warner 2003
4/6

Nappy Roots er en gruppe det er umulig å mislike, og Kentuckys guvernør Paul E. Patton i fjor like greit erklærte like greit 16. september for ”Nappy Roots Day”. Bondestaten er stolt av sine hiphopsønner, og de seks rapperne takker for tilliten med et solid tredjealbum.

Variasjonen er Nappy Roots’ store styrke og svakhet. Ingen av rapperne stjeler oppmerksomheten din enkeltvis, men variasjonen og musikkgleden skinner gjennom.

Samtidig er sekstetten befriende vanskelig å plassere stilmessig. De viser samfunnsengasjement og dybde, men blir ikke like forutsigbare som Arrested Development. De kjører gjerne en basstung og ”crunk” sørstatsstil, men blir ikke like endimensjonale som Cash Money Millionaires.

Den nærmeste parallellen er sørstatsfunken og meloditeften til OutKast, men fortsatt ikke med disses genialitet.

”The whole damn world is country” lyder refrenget på ”Roun’ The Globe”, og Nappy Roots viser med stor sikkerhet at det fortsatt er veldig gøy på landet.

Opprinnelig publisert i Dagsavisen.

Mette K. Hellenes er tilbake med boka Kebbelife. Mann søkes. Helst uten sjarm, som samler tegneserier fra Morgenbladet og Billedkunst.

Her mine anmeldelser av de første Kebbelife-bøkene. Og les min reportasje om riktig kebbe-oppførsel på vernissasje her.

Mette K. Hellenes
Kebbevenner
Galleri Wang 1998

Samlet i stor bok holder ikke Mette K. Hellenes distansen ut. Men til tider er hun meget frisk og morsom. Best er hun utvilsomt når hun parodierer og driver ap med kunstmiljøet i Norge.

Venninnene Vanessa (Baird) og Mette er selv kunstnere og elsker å drikke seg fulle på vernissasje eller drite ute selvhøytidelige kunstnere. For eksempel ringer de Bjønnulv Evenrud i KunstInnsikt midt på natta for å fortelle at han har mottatt treårig arbeidsstipend fra Norsk kulturråd. (Evenrud sto selv bak et lignende kunstnerisk telefonterrorprosjekt tidligere i år.) Tematikken veksler mellom subtil og intern humor som dette til plump fise- og underlivshumor.

Hellenes har en befriende røff tone og strek, og minner sterkt om franske Jean-Marc Reiser. Ofte treffer hun blink, men som stor og dyr samling blir Kebbevenner for ujevn. Samlingen veksler mellom det glitrende og det elendige, fra syrlig kunstsatire til trettende samevitser.

Kebbevenner selges bare på Galleri Wang og Tronsmo bokhandel. Førsteopplaget på 100 eksemplarer er allerede utsolgt.

Opprinnelig publisert i Osloposten.

Mette K. Hellenes
Kebbelife
No Comprendo Press 2002
5/6

Selvutleverende kunstsatire, som gjør seg best i mindre porsjoner.

I Mette K. Hellenes’ tegneserier er norske billedkunstnere selvopptatte, patetiske og eier verken humor, selvinnsikt, ærlighet eller selvironi. Bortsett fra «kebbevennene» Mette og Vanessa, som til gjengjeld har hakket for mye av både selvironi og ærlighet.

Som Vanessa sier til Mette: «Det finnes besøksordninger hvor du kan treffe noen, finne deg venner. Ja, ikke ordentlige venner da. Det er jo falske venner. Men desperat ensomme mennesker i ditt eget distrikt kan få en følelse av samhold».

Kebbelife er den tredje samlingen av Hellenes’ til tider bitende satire over norsk kunstmiljø. Mette og Vanessa er de slaskete og svært lite sjarmerende alter egoene til Hellenes selv og hennes kunstnervenninne Vanessa Baird. I Kebbelife drikker, spyr, kjekler og sjekker Mette og Vanessa som om de var på en rølpete bygdefest – og ikke på vernissage, sene kvelder på Kunstnernes Hus og enda senere nachspiel.

På sitt beste er dette herlig selvutleverende, både overfor kebbevennene selv og et pompøst kunstmiljø. Aller best er Hellenes når hun holder igjen rølpen og er mer subtil, som når Mette og Vanessa fôrer en utstillende kunstner med meningsløst pjatt som «du trykker virkelig på noen ømme punkter her» og «vi blir så opptatt av det fiktive og det reelle når vi ser dette» – uten at motparten skjønner at de bare jatter med egoet hans.

Samtidig viser Hellenes klart og tydelig hvordan fest, sjekking og skitprat er like viktig i kunstmiljøet som i andre subkulturer, og at selve kunsten ofte kommer i andre rekke.

Hellenes har siden 1994 tegnet for magasiner som Billedkunst, Fidus, Vagant og Utflukt, men Kebbelife blir bare sjeldent intern. For dette handler ikke bare om Oslos kunstmiljø, men også om vennskap, ensomhet og jakten på det rette i livet. Etter at Vanessa får barn, glir de tidligere venninnene litt fra hverandre og Mette må klare seg på egen hånd. Dessverre svekker dette også dynamikken, utviklingen og temperaturen i serien; både Mettes liv og serien ender opp med å bli stående litt i stampe.

Hellenes tegner i en primitiv, nesten brutal strek – som minner om franske tegnere som Claire Brétécher og Jean-Marc Reiser. Stilen er langt fra elegant, men passer utmerket til det rølpete innholdet.

På sitt beste er Kebbelife er en norsk kvinnelig utgave av satiren i svenske Arne And, men Hellenes er langt mer ujevn enn Charlie Christensen når det kommer til å levere de syrlige og virkelig treffsikre seriene. Som leser mister jeg noe av dampen over 176 sider, og Kebbelife nytes best i små porsjoner – som en flaske Gammel Dansk.

Mette K. Hellenes
Kebbelife: Ett år med tjukken
No Comprendo Press
4/6

Kebbevenner med slipte klør.

Gjennom tre bøker om kunstnerne Mette og Vanessa, ”kebbevennene”, har billedkunstneren Mette K. Hellenes etablert seg som Serie-Norges svar på Claire Bretécher og Jean-Marc Reiser. Hun lager burleske serier om stygge og rølpete figurer med personlighet og dybde, og de er både en kraftig satire over Kunst-Norge og et karikert vrengebilde av Hellenes’ eget liv.

Der virkelighetens Mette og Vanessa (Baird) er både pene og vellykkede, er kebbeseriene en oppvisning i dårlig selvbilde. Denne fjerde boken rommer serier trykt i Billedkunst, Utflukt og Vinduet, men det meste er splitter nytt.

Innholdsmessig må mye av den bitende kunstsatiren vike, og boken domineres av mer personlige vignetter om vennskap, fiendskap, usikkerhet og kroppslig forfall. Kebbelife er fortsatt en av Norges mest unike serier, men klørne er ikke alltid like skarpe lenger.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.

Sjekk ut tre anmeldelser og fire intervjuer i forbindelse med lanseringen av tegneserien vår, Drabant vol. 2.

Les de første sidene av tegneserien her.

«Drabant vol. 2 er fleirstemd. Det gjer at den er den er meir som ein roman enn dei fleste teikneseriane som får det ordet hekta på seg,» konkluderer Kyrre Matias Goksøyr i en sjelden grundig anmeldelse på den ferske nettsida Empirix.no. Les hele anmeldelsen her.

Walter Wehus gir karakter 5 i Bergens Tidende, og skriver følgende: «Drabant er allerede blant de beste norske ungdomsbøker i tegneserieform, det er bare å glede seg til bind tre». Vi kan røpe at arbeidet med treer’n så smått er i gang, men hold ikke pusten. Det tar tid å lage tegneserie for to småbarnsforeldre i full jobb.

«I mye større grad enn de fleste andre norske tegneserier framstår Drabant som en film, og den er også en av svært få norske tegneserier som jeg tror ville gjort seg bra som en live-action kinofilm,» skriver Trond Sætre i sin anmeldelse på Serienett.

Og sist, men ikke minst: Sveriges ledende tegneserieekspert, Fredrik Strömberg, har skrevet en anmeldelse av Drabant vol. 1 på engelsk. «The whole book works as a painting of the early 1990s in Norway as experienced by a young man, and does a very good job at that. It’s a bit like reading Marjane Satrapi‘s Embroideries, in that it gives you an insight into a world that you just didn’t know much if anything about before,» skriver Strömberg, som samtidig slår fast at «this book has been given just about every award available in Norway». Sannheten er at vi «bare» vant Sproingprisen.

Sjekk ut hele anmeldelsen her.

Nå håper vi at noen av osloavisene også kommer på banen med anmeldelser, for det er jo ikke hver dag det gis ut en 100-siders tegneserie om og fra Oslo.

I tillegg har vi gjort intervjuer med Plot, NTB, P3 og Akers Avis Groruddalen, og de kan du lese under. I tillegg skrev vi denne saken for Cappelen Damm-bloggen Halve kongeriket. Klikk på sidene for større versjon.

1. Plot-intervju. 

2. NTB-intervju i Tønsberg Blad. 

3. Lengre utgave av NTB-intervjuet i Dagsavisen. 

4. Akers Avis Groruddalen-intervju [kommer]. 

5. Intervju med Verdens rikeste land på NRK P3 hører du her.

I juni 2013 booket Admiral P Rockefeller for å feire solodebuten, men først neste mandag utgis albumet Selvtillit & tro.

Og tilfeldighetene ville det slik at vi nå plutselig får to norske reggaealbum, da Lamek fra Terroristene/Knoklene nå gir ut sin soloplate Ro Ro Ro.

Det er flere år siden Lamek, alias Ole Schweder, gikk i studio med Aston «Family Man» Barrett og Ernest «Drummie Zeb» Williams, henholdsvis bassist og trommeslager i Bob Marleys The Wailers.

Albumet kan snart sjekkes ut via Spotify, Wimp og iTunes, og er gitt ut på etiketten Marsmelons.

En artig detalj er at Trond-Viggo Torgersen er blant gjestene, for Trond-Viggo var mannen bak det som i ettertid står fram som tidenes første norske reggaelåt, «Slapp reggae», en låt som han er med å covre på albumet. [Edit: Konkurrenter til «tidenes første»-tittelen: Øysteins Sundes «Odals-reggae», også gitt ut i 1979, og Jahn Teigens «They Don’t Clap Losers» fra 1978. Da må vi nesten kalle «Slapp reggae» til den første norske reggaehiten.] Flere norske reggaelåter her.

Dette gir meg også et påskudd til å pushe min historiske Wimp-spilleliste «Norsk reggae: Fra ‘Slapp reggae’ til Admiral P».

Så hør på litt norsk reggae i dag.

Skuffelsen er dyp over at Christian Tybring-Gjedde ikke har kalt sin nye bok Drøm fra Disneyland, men isteden har begynt med sånne Titanic-metaforer.

For her er den egentlige drømmen om Disneyland, opprinnelig skrevet for Dagbladet. Og kjøp boka Donald-landet: Hvordan en and i matrosdress formet det moderne Norge til deg selv eller andre i julepresang.

Mer om Donald her. For øvrig: Har Tybring-Gjedde beklaget Disneyland-kronikken eller ikke? Bloggeren Doremus greier ut om saken her.

Og hva med Drømmen om å bo i Disneyland Disney World?

Glemmer vi Donald Duck når vi snakker om hvem som har formet det norske fellesskapet? Over 330 millioner solgte Donald-blader har hatt større påvirkningskraft enn de fleste av oss tenker over.

I forrige uke [i 2012 altså] fikk Thomas Hylland Eriksen skylden for både 22. juli og for å ville rive i stykker nordmenns kulturelle fellesskap. Men hvem formet Eriksen?«For min del representerer Donald først og fremst en måte å se sine omgivelser på, et blikk på tilværelsen, om du vil. Påvirkningen fra Donald er kanskje tydeligst i språket mitt, måten jeg tenker og snakker på,» sier professoren i boka Donald-landet.

Professorkollega Øystein Sørensen sa det slik:«Selvfølgelig er vi påvirket av Donald. Alle sammen. For min egen del må jeg si følgende: Det er mulig det er ting som har vært enda viktigere for å forme min bevissthet enn Carl Barks’ Donald-historier. Men det kan ikke være mange.»

Det er altså på høy tid å se nærmere på anden og mannen som har vært med å forme utallige nordmenn: Donald Duck og Carl Barks, mannen bak de beste Donald-historiene.

Donald og jula
Kan du se for deg julaften uten Disney-filmer på tv? Da NRK i 1990 kunngjorde at kanalen ikke skulle sende tradisjonstunge «Donald Duck og vennene hans» oppsto «Folkeaksjonen for Donald tilbake på julaften» spontant. De engasjerte studentene marsjerte fra Blindern til Marienlyst under paroler som «Hva gjør regjeringen?» og «Kvakk kvakk kvakk!». Da Donalds julaften igjen sto i fare i år, ble det sterke reaksjoner på Facebook og Twitter, men resultatet ble det samme: NRK og Disney kom til enighet, og jula ble reddet.

Kanskje du også er blant den drøye millionen nordmenn som spiser kalkun i romjula? Da har du kanskje, som meg, hentet inspirasjon fra Donalds mange kalkunmiddager? Den brunstekte fugleskrotten, beskrivelsene av den gode smaken og den pirrende stekelukta i Barks-historien «Rakettstekt kalkun» var direkte årsak til at vår familie fikk innført kalkun som romjulsmiddag. Da Donald-bladet kom til Norge i 1948, var forbruket av kalkun mikroskopisk. I 1959, etter ti år med Donald Duck & Co, meldte Norske Eggcentraler om en kraftig økning i kalkunsalget rundt juletider, og fra 1960 til 2009 økte salget av kalkun med utrolige 3000 prosent. Tilfeldig? Neppe.

Donald-fellesskapet
La oss vende tilbake til Thomas Hylland Eriksens fagfelt, sosialantropologien. Her er irske Benedict Andersons tese om «forestilte fellesskap» en viktig byggestein. Enkelt forklart går dette ut på at våre kulturelle fellesskap, det være seg nasjonen, bydelen eller borettslaget, ikke er naturlige fellesskap, men forestilte.

Felleskapsfølelsen oppstår på grunn av språk, historie, geografi, religion og interesser, og Anderson beskriver media som en viktig arkitekt bak disse forestilte fellesskapene. Når vi leser lokalavisa, vet vi at nesten alle eksemplarene av akkurat den utgaven vil bli lest i vårt nærområde i løpet av dagen .«Hver leser [er] oppmerksom på at det ritualet han utfører blir repetert samtidig av tusenvis (eller millioner) av andre. Han er sikker på at disse menneskene eksisterer, likevel har han ingen anelse om identiteten til hver enkelt av dem,» skriver Anderson i boka Forestilte fellesskap fra 1983.

Anderson nevner ikke tegneserier, men siden 1948 har tegneseriebladet Donald Duck & Co hatt en unik posisjon på det norske markedet. Totalt har det solgt i over 330 millioner eksemplarer, med en opplagstopp midt i 1980-årene på rundt 250.000 eksemplarer – i uka! Stammen i Donald-bladet har alltid vært historiene til den mesterlige Donald-tegneren Carl Barks, og hans tegneserier har bygd bro på tvers av generasjonene. Vi Donald-lesere er en gigantisk sekt, et frimureri limt sammen av gode leseopplevelser i barndommen. Det forestilte fellesskapet av norske Donald-lesere er i praksis like stort, om ikke større, enn de som føler seg som en del av den norske nasjonen.

Carl Barks, foto: Øyvind Holen

Barksisme og amerikanisering
Carl Barks (1901–2000) var en bondegutt fra Oregon, som i godt voksen alder destillerte barndommens fantasi og voksenverdenens skuffelser til over 6000 sider med Disney-tegneserier. Han vokste opp i skyggen av første verdenskrig og den amerikanske depresjonen, men hans historier gjenspeilet etterkrigsgenerasjonens vekstfilosofi, drømmer, ambisjoner og ideer om by og samfunn.

«Barksismen» har formet nordmenn i over seksti år, likevel ducker den hissige vadefuglen sjelden opp i samtalen om det moderne Norge. Nasjonalhelter som Einar Gerhardsen, Haakon Lie, Henrik Ibsen, Fridtjof Nansen og Thor Heyerdahl har fått sine tjukke biografier. Innflytelsen til populærkulturelle ikoner som Alf Prøysen, A-ha, Ingrid Espelid Hovig og Ole Gunnar Solskjær tas i økende grad alvorlig, i forsøk på å forstå den norske folkesjela. Donald Duck hører også hjemme i dette selskapet. Ønsker du å forstå det moderne Norge, må du også forstå Donalds Andeby.

I andre nummer av Donald Duck & Co fra 1949 viser det seg at hovedpersonen kjører rundt i egen bil, mens det i Norge bare fantes atten biler for hver tusende innbygger. De neste numrene gir glimt av tv-apparater, kalkunmiddager, luksusrestauranter, stereoanlegg, kostymeball, sprøytemidler, klimaanlegg, hypnose, swing, veldedighetsmiddager, texmexmat og psykiatere.

Tegneseriebladet ble en krystallkule som ga oppvoksende nordmenn et varsel om den kulturelle amerikaniseringen som skulle komme. Andeby ga Norge en smakebit av vareoverfloden som skulle skylle inn over landet. Donald ble snikamerikanisering rettet mot barnas hjerter, en forløper for James Dean og Elvis Presley, rock ’n’ roll og Marlon Brando. Donald ble norske barns første møte med det amerikanske. Med framtiden.

Hva vi lærte av Andeby
Carl Barks lærte oss samfunnsøkonomi, han ga oss reiselyst og konkurranseinstinkt, han lærte oss om lov og rett. Kanskje er du en av de utallige som lærte deg å lese av et fillete Donald-blad? Kanskje fikk du lyst til å spise pannekaker i stabler eller is med 10–12 kuler oppå hverandre? Kanskje fikk du brennende lyst til å se pyramidenes Egypt, Andesfjellene i Sør-Amerika eller Det fjerne østen på grunn av et Barks-eventyr?

Men Andeby-verdiene har også sine problematiske sider. Barks stimulerte sine lesere til språkstrid, pengejag, materialisme og kriminalitet. Han plantet i oss en skepsis til alt fra finkultur og kvinnelist til advokater og politikere. Lista over B-gjenginspirerte sjokkbrekk har vokst seg lang og vond. Petter Smart er en moderne helgen for oppfinnere og gründere, men har også fått oss til å blande sammen innovasjon og kunstnermyter. Onkel Skrue ble gallionsfigur for steinrike erkekapitalister og alle som drømmer om å tjene raske penger på naturressurser. En oppvekst i Andeby kan ha bidratt til å gjøre oss mer skeptiske til innvandring, og Donald har også lært oss at ekte fattigdom nærmest er usynlig, bortsett fra i nestekjærlighetens høytid – jula. Andebys kjærlighetsliv har lært oss at kvinner er manipulerende vesener, som gjerne setter menn opp mot hverandre.

Donald og påvirkning
Studier av mediepåvirkning er en vrien øvelse. I 1954 gikk Fredric Wertham til angrep på tegneserienes skadelige innvirkning i boka Seduction of the Innocent. Psykiateren hadde gjort grundige intervjuer med ungdomskriminelle, og funnet at de slukte tegneserier. Sammenhengen var klar og tydelig, men Wertham glemte én viktig detalj. Så godt som alle amerikanske ungdommer leste tegneserier. Mot slutten av 1943 leste 95 prosent av alle amerikanske barn mellom 8 og 11 år serier, tallet var 85 prosent blant barn mellom 12 og 18.

Likevel dannet Werthams bok et mønster for kommende tiårs kritikk av tv, videovold, hardrock, dataspill, hiphop og internett – ja hele etterkrigstidens bekymring for massemedienes mulig skadelige innflytelse. Den røde tråden var en idé om at nye medier er nådeløst kommersielle, moralsk nedbrytende og sikter seg inn mot samfunnets laveste fellesnevnere.

På samme vis er det påvirkningskraften fra Donald Duck & Co vanskelig å bevise, men hvis de fleste Donald-lesere tenker etter, er det ikke vanskelig å finne eksempler på «ting de lærte av Donald».  «Donald tar aldri oppleste sannheter for gitt og er nysgjerrig av natur. Han vil selv erfare. Det er en sunn livsinnstilling,» svarte forsvarsadvokat John Christian Elden da jeg spurte om Donalds påvirkningskraft på ham. «Donald-bladet stimulerte leselyst og eventyrtrang,» svarte forfatter Gert Nygårdshaug, mens skipsreder Fred. Olsen sa følgende: «Jeg har nok ikke reist på grunn av Donald, men det føltes helt spesielt idet flyet brøt gjennom tåkeskyen da jeg besøkte Andesfjellene for første gang. Da gikk tanken til historien om firkanteggene, som jeg hadde lest tjue år tidligere.»

Donald og framtida
Men står vårt Andeby-fellesskap i fare for å bli oppløst, jeg hadde nær sagt dekonstruert? Opplaget på Donald Duck & Co har falt jevnt og trutt siden 1986, og krøp i fjor for første gang under 70.000 [2014-kommentar: I 2013 var opplaget bare 49.000, når vil vi oppleve at det når et historisk bunnpunkt? Det laveste opplaget var debutnummeret i 1948, begrenset til 40.000 på grunn av papirrasjoneringen etter krigen].

Opplagsfallet skjer samtidig som Norges nasjonale identitet, for første gang i moderne tid, settes under sterkt press fra globalisering, undergraving av folkevalgt makt, lynrask kulturutveksling, innvandring og kommunikasjonsmidler som bryter ned alle landegrenser. Jo flere som ikke samles om en noenlunde felles kultur, særlig den verdimessige basen, desto sterkere svekkes Norges samhold, og desto flere vil falle utenfor de beskyttende strukturene.

Kulturarven gir fast grunn å stå på for en nasjon som bør og må åpne seg mot verden, og demokratiet, slik vi kjenner det i dag, er derfor avhengig av at befolkningen opplever at de hører sammen. Hva slags tydelige fellesverdier skal Norge bygge på når landet blir stadig mer mangfoldig? Hvilke universelle likheter skal binde oss sammen? Skal vi slå ring om Bibelen, Grunnloven og Snorre, eller finnes det noe enklere, nyere og mer universelt?  Det er nettopp her Donald kommer inn i bildet.

Framtidas Norge trenger Andeby-verdiene. Kanskje bør Donald Duck & Co rett og slett deles ut på blå resept? Asylsøkere og innvandrere bør ønskes velkommen med en bunke Donald-blader, for Donald-bladet er både en fin måte å lære norsk og en veiviser til det vi regner som erkenorske verdier. «Fjærkreet fra Andeby er i dag minst like godt kjent i Norge som Henrik Wergeland, og innvandrere som kommer hit i voksen alder, kan lett få følelsen av at et minimum av Donald-kunnskap er noe de burde ha tilegnet seg som barn for å lette sin kulturelle integrering her i landet.»

Hvem som skrev det? Thomas Hylland Eriksen.

Jeg og Mikael Noguchi er blitt intervjuet om Drabant vol. 2 av Akers Avis Groruddalen, og du kan lese resultatet her.

Les de første sidene av tegneserien her. Og sjekk noen anmeldelser her.

Denne uka har Martin Kellerman gitt ut sin første julefortelling, i årets Rocky-julespesial.

Men det er fortsatt Jonas Indes klaustrofobiske reiseskildring, Too Fast For Love, som er den mest obskure delen av Kellermans bibliografi.

Mer om Rocky her, her, her og her.

Martin Kellermans bilreise på tvers av USA resulterte ikke bare i nye seriestriper. Det ble også til boka Too Fast For Love, skrevet av skuespilleren Jonas Inde og illustrert av Martin.

”Det är härligt att vara i USA för jag ser många människor som verkar ännu mer olyckliga än vad jag är,” skriver den svenske skuespilleren Jonas Inde. Boka Too Fast For Love gir et innblikk i mørket som lurer under overflaten i Rocky-generasjonen.

I forrige nummer kunne du lese om Rocky i USA. Han dro sammen med en rev som minner mistenkelig om kompisen Rippo, men det er den kjente svenske skuespilleren Jonas Inde – som blant annet var en viktig støttespiller for Martin Kellerman i arbeidet med Rocky-teaterstykket.

Han er med i det svenske humorkollektivet Killinggänget [2014-kommentar: Han forlot dem i 2005.], sammen med blant andre Åpen post-kjendisen Robert Gustafsson. Gjengen har til nå vært best kjent som komikere, men har med den norgesaktuelle filmen Fire nyanser av brunt vist sine dramatiske, alvorlige og tragiske muskler. Aftenpostens filmanmelder Per Haddal var svært begesteiret, og belønnet filmen med toppkarakter. ”Det er som Team Antonsen skulle ha skrevet et filmmanus som veksler mellom velopplagt munterhet samt svart sorg og savn (…) Det er en kraftprøve som vi ellers må til Lars von Trier for å finne maken til i nordisk film,” skrev han.

Den samme følelsen gir Too Fast For Love, som er oppkalt etter Mötley Crüe-klassikeren av samme navn. Rocky-lesere har allerede humret av kjeklingen mellom hiphophodet Rocky og hårmetalskallen Jonas når de krysser USA, men Too Fast For Love er langt mer alvorlig og tragisk enn tegneseriene Martin lager. Det er langt fra sikkert at det var akkurat dette Rocky-forlegger Rolf Classon i Kartago Förlag hadde ventet seg da han sendte duoen for å lage en amerikansk road movie i bokformat, for boka er blitt det uhyggelige speilbildet av Rocky-stripene.

”Rocky förväxlar frequent flyer-poäng med lycka” står det på baksiden av den sjette svenske Rocky-boka, men der Rocky drar på stadige ferier for å flykte fra en ganske alminnelig og uskyldig 30-årskrise har Jonas Inde langt større problemer. USA-turen viser seg å være et desperat forsøk på å sette kaoset i hodet på plass, for Inde flykter fra angsten, alkoholismen, kvinneproblemene, kjærligheten og røttene sine. Han knasker i seg den antidepressive medisinen Zoloft, roper ”fucker” i tide og mest i utide, og skriver for å finne ut hvor det gikk galt.

Angsten har ridd ham i årevis og Inde har døpt den Apan, for det føles som det er en illsint ape som hele tiden sitter på skulderen hans og forteller ham hva han må gjøre og hvorfor det alltid går galt. Bare alkohol, tennis eller Zoloft klarer å dempe Apan, og etter at Inde ble tørrlagt alkoholiker i 1995 forsvant også en av fluktrutene. Det endte med psykose i 2003, som toppet seg da Inde hoppet ut av et vindu, ble innlagt på sykehus og tungt medisinert. Samtidig har han store problemer med Kjærligheten, og har bare to lengre forhold å se tilbake på i sitt 37-årige liv. Ikke minst henger det siste forholdet, med Flickan, over Inde og USA-turen som en mørk sky.

Too Fast For Love handler mer om hva Inde flykter fra enn selve fluktruten, men resultatet er blitt en bekmørk skildring av baksiden av medaljen i den tilsynelatende overfladiske og problemfrie tilværelsen ungen svensker lever i Rocky-stripene. Boka er morsom, men smilet stivner ofte. Det er akkurat som sluttscenen der Inde klarer å overvinne zoloft-medisinens effekt på sitt eget kjønnsorgan, og endelig klarer å runke seg fram til turens første og siste orgasme på kunstnerhotellet Carlton Arms i New York. En avsindig lykkerus først, og en snikende skamfølelse etterpå.

Opprinnelig publisert i Rocky.

Sjekk ut dagens D2 for den store saken om graffiti og den særnordiske nulltoleransjelinja, som etter 20 år nå står for fall i den minst graffititolerante byen i Norden, Stockholm. Samtidig har Oslo gjeninnført nulltoleransen. I alle fall delvis.

Mange er blitt intervjuet i saken, fra kunstviteren Jacob Kimvall via den tidligere finske kulturministeren til graffitiveteraner som Celt, Ridder, BigBen, Wiser og JameOne. Men her på bloggen kan du lese de komplette svarene til byrådene i Oslo, Stavanger og Bergen.

Helge Stormoen (Frp), byråd for kultur, næring, idrett og kirke i Bergen.

ØH: Hvorfor har Bergen styrt unna nulltoleranse mot graffiti?

HS: I denne diskusjon så er det viktig å skille mellom graffiti og streetart som kunstform, og tagging som hærverk på annen manns eiendom. Det er viktig å poengtere at Bergen har nulltoleranse for ulovlig tagging.

Bergen kommune har også hatt diskusjon på nulltoleranse mot graffiti, men vi har heller valgt en modell basert på respekt og dialog fremfor forbud. Bergen kommune har i lang tid arbeidet aktivt for å etablere seg som en kunst- og kulturby. Allerede i 2004 så sa vi byrådssak 1724/04 blant annet: «Å tillate og legge til rette for lovlige graffitivegger i Bergen, er i tråd med Bergens ambisjoner om og fortsatt være en markant kulturby med et mangfold av kulturelle og kunstneriske uttrykksformer».

Vi har også hatt tro på at når man gir tillit så gir man også ansvar, og at det i graffitimiljøene skaper en form for selvjustis hvor man kan utøve kunstformen sin lovlig heller enn ulovlig, og ved å legge til rette for lovlig graffiti ønsker Bergen kommune å bidra til å verdsette graffiti (og gatekunst) som kunstform. Lovlige vegger kan også bidra til å utvikle dyktige graffitimalere, da de kan bruke lenger tid arbeidet enn hvis de hadde gjort dette ulovlig.

Det finnes flere eksempler på at en graffitipolitikk basert på respekt og dialog fungerer veldig godt. I Sverige har man for eksempel gode erfaringer med graffitiskoler i kombinasjon med lovlige vegger, både på Kungsholmen i Stockholm, i Uppsala og Norrköping. Her fremheves det som viktig suksesskriterier at tilbudet var godt planlagt og organisert, at malerne fikk stor innflytelse på opplegget, og at kommunepolitikerne møtte den lokale graffitikulturen med åpent sinn, kunnskap og dialog (s. 22 i graffitiplanen, under kapittelet 3.4. Gevinster ved valg av en sammensatt løsning kontra nulltoleranse).

ØH: Dere har både lovlige vegger og mulighet til å søke om å smykke ut elskap, men i praksis er vel street art i Bergen lovlig nå? Det ser ut til å bli mer offentlig bråk om noe fjernes eller om det dukker opp?

HS: Bergen kommune har siden 2005 hatt lovlige vegger, da en av veggene på sentralbadet opprettet som lovlig vegg for gatekunst og graffiti. Og i 2011 fikk byen en egen kommunal graffitiplan; Graffiti og gatekunst i kulturbyen Bergen 2011-2015. Hovedmålet for denne planen er at «Bergen skal være et toneangivende senter for graffiti som uttrykksform, både i norsk og nordisk sammenheng. Premissene for arbeidet med graffiti og gatekunst skal styres av uttrykkenes visuelle og uttrykksmessige egenart».

I kjølevann av planene (som en direkte konsekvens av tiltakene den foreslår) har det blitt opprettet en rekke nye lovlige vegger; det er opprettet en lovlig vegg i Fana i nærheten av Fana Kulturhus (Østre Nesttunvegen 16), ev vegg ved U82 huset (Åsane), og det har kommet en lovlig vegg ved Elvetun Ungdomshus (Loddefjord).

I tillegg har planen bidratt til å generere en rekke temporære prosjekter og oppdrag i regi av graffiti- og gatekunstnere der vegger har blitt stilt til disposisjon av private og/eller offentlige eiere. F eks ble baksiden av Bergen Kunsthall benyttet til et større prosjekt i 2005, det var en større mønstring med gatekunst på visningsrommet USF i 2013 (og området rundt), skostredet har blitt et arnested for et bredt spekter av gatekunst, UiB har stilt flere vegger til disposisjon til kunstnerkollektivet BSA (Bergen Street Art), undergangen ved Danmarks plass ble benyttet til et plakatprosjekt tidligere i år, KODE stilte sine treplater som omkranset stillaser når de pusset opp KODE 4 til disposisjon for gatekunst og graffiti, også tidligere i år. Som du nevner så er det også i samarbeid med BKK mulig å smykke ut el-skap i Bergen sentrum siden 2012. Dette er temporære kunstverk som kunstneren har en klar skisse og hvor kunstneren søker om å få dekorere el-skap. Det arbeides også med å utvide denne ordningen slik at den også omfatter byens søppelspann.

ØH: Og opererer dere med et skille mellom graffiti og street art? Hvordan lyder i tilfelle definisjonene, og er det i tilfelle ikke litt farefullt for en politiker å begi seg ut på definisjoner om hva som er kunst eller ei?

HS: Graffitiplanen operer med et skille mellom graffiti og street art, som to ulike uttrykksformer. Begge deler er lovlig så lenge de utføres på lovlige vegger eller etter avtale med huseier. Det er altså hvor verket er oppført som avgjør om det er lovlig eller ikke.

Bergen kommunes definisjon på graffiti tar utgangspunkt i spraykunstformen som oppstod i hiphopkulturen i New York på slutten av 1960 tallet, som omfatter både tag, throw-up og piece. Gatekunst blir definert som et samlebegrep for urbane uttrykksformer (den såkalt post-graffiti bevegelsen) og omfatter uttrykk som plakatkunst, klistremerkekunst, sjablongkunst og intervensjon. De siste årene har disse miljøene og uttrykksformene nærmet seg hverandre; det finnes kunstnere som både opererer i graffitisammenheng og som gatekunstnere

Graffitiplanen er tydelig på at Bergen skal ha nulltoleranse for ulovlig tagging.

I tråd med garaffitiplanen oppretter vi fra og med 2014 en egen pris for graffiti og gatekunst som skal deles ut i forbindelse med Bergen kommunes utdeling av stipender og priser til det profesjonelle kunst- og kulturlivet. I år finner utdelingen sted fredag 12. september kl. 15-18 på Cornerteateret.

For utdypende informasjon om Bergen kommunes plan for gatekunst og graffiti, last ned planen Graffiti og gatekunst i kulturbyen Bergen 2011-2015 her:

Egil Olsen (H), leder av kommunalstyret for miljø og utbygging i Stavanger.

ØH: Hvorfor har Stavanger innført nulltoleranse mot graffiti?

EO: Først og fremst er det viktig å presisere at det nulltoleransen kun innebærer nulltoleranse mot ulovlig graffiti. Det vil si tagging/graffiti som er utført uten tillatelse. Graffiti er en spennende uttrykksform, som vi gjerne ønsker å se i bybildet i Stavanger, men erfaringer viser at det kan være lurt å ha en slik nulltoleranse, for å unngå det vi kaller for ”tagging” (signaturer med mer på uønskede steder).

Erfaringer fra andre byer viser at den ulovlige taggingen har økt i stort omfang i områdene rundt lovlige graffitivegger. Oslo kommune innførte i 2001 en nulltoleranse, og taggingen i hele byen gikk ned med 60 prosent.

Da det ble satt opp nye lovlige vegger et par år senere, økte den ulovlige taggingen betraktelig. Lignende erfaringer har vi også fra blant annet Bergen, Molde og Brussel.

I Oslo brukes det årlig rundt 100 millioner kroner på å fjerne tagging. Kommunen står for 80 millioner. Resten finansieres av private. Dette er store summer, og det er klart at Stavanger kommune gjør det vi kan for å unngå ulovlig tagging.

Erfaringer viser at det er veldig viktig å få fjernet ulovlig tagging så raskt som mulig, for å unngå at taggingen skal eskalere.

Lovlige graffitivegger gjør det også vanskelig for politiet å drive medforbyggende arbeid. Politiet vil ikke ha mulighet til å stanse potensielle taggere med spraybokser – de vil da kunne si at de er på vei til en lovlig vegg.

ØH: Hva slags muligheter har lokale graffitimalere til å drive lovlig?

EO: I forbindelse med at den lovlige graffitiveggen I Stavanger ble fjernet, ble det forsøkt satt i gang et samarbeid med NuArt med mål å få til en kunstnerisk graffiti-utsmykning I sentrum. Det lykkes ikke. Det finnes likevel mange bygg I Stavanger som er utsmykket med graffiti, helt lovlig. Private aktører står fritt til å invitere graffitimalere for å utsmykke egne vegger. Elever fra Kunstskolen I Stavanger har f.eks blitt invitert til å gjøre dette av flere ulike aktører, med stor suksess.

ØH: Skiller dere mellom graffiti og street art? Stavanger er jo hjem forNuart-festivalen, og det virker ikke som om den er rammet av nulltoleransene

EO: Nye verk som blir laget i forbindelse med NuArt er lovlige, fordi det er blitt gitt tillatelse fra kommunen eller private aktører for å lage disse verkene. NuArt lager selv en liste over aktuelle vegger de ønsker å utsmykke, og tar deretter kontakt med kommunen og får hjelp videre i prosessen. Da får de informasjon om hvordan de skal gå videre for å søkeom tillatelse til utsmykking, samt rask informasjon på hva det ikke er nødvendig å søke for å gjøre.

Stavanger kommune er svært positive til NuArt, og bidrar med både økonomiske midler, rådgivning og hjelp i forbindelse med festivalen. Stavanger kommune tar avstand fra ulovlig tagging, men ønsker lovlig graffiti og street art velkommen.

Guri Melby (V), byråd for miljø og samferdsel i Oslo.

ØH: Er den kommunale nulltoleransen mot graffiti i Oslo gjeninnført? Kommunens svar til Bydel Gamle Oslo, som søkte om å opprette en lovlig graffitivegg, tyder på det. ”Det gjeninnføres nulltoleranse mot tagging i det offentlige miljø i Oslo” står det i dette brevet.

GM: Nulltolleranse «mot tagging i det offentlige miljø i Oslo» ble gjeninnført i Bystyrets vedtak  i 2011.  Jf. sak 438 Tiltaksplan mot tagging 2011-2018 – Byrådssak 205 av 08.09. 2011 (Se vedlagte dokument Tagging_BYS_vedtak (2)

ØH: Hva er begrunnelsen til at man fjerner bydelenes mulighet til å åpne for lovlige vegger? Og får dette i så fall konsekvenser for den ene kommunale graffitiveggen i Sagene bydel?

GM: Bydelenes selvbestemmelse er ikke fjernet. Kunstveggen på Sagene er ikke planlagt fjernet (heller ikke andre kunstvegger i andre bydeler) med mindre bydelen(e) selv ønsker dette.

Begrunnelsen for forslaget om å fjerne bydelenes selvråderett for kunstvegger (men som ikke ble vedtatt, se utdyping i avsnittet under) var ønsket om å innføre lik praksis i hele Oslo kommune (jf. Byrådssak  – Tiltak mot tagging 2011-2018. Punkt: Forbud mot lovlige graffitivegger. s. 11. Se vedlagte dokument Taggemeldingen_07 09 2011 (2)

Utdyping: I «Tiltaksplan mot tagging 2011-2018» (jf. vedlagte dokument Taggemeldingen_07 09 2011 (2)  innstiller Byrådet til å fatte vedtak om følgende  «Bystyrets vedtak av 15.03. 2006, sak 88: De bydeler som selv ønsker det kan etablere lovlige graffitivegger», oppheves» (se punkt 6 siste side i vedlagte dokument Taggemeldingen_07 09 2011 (2)). I Bystyrets votering ble dette forslaget forkastet (se vedlagte dokument Tagging_BYS_vedtak (2)).

Bydelenes selvbestemmelse i henhold til spørsmålet om kunstvegger er altså ikke fjernet. Bymiljøetaten ved kampanjen Taggefri (tidligere het Stopp Tagging-kampanjen), har imidlertid ikke fjernet tagging på områder etablert som lovlige kunstvegger/graffitivegger av de enkelte bydelene. Her har etaten og kampanjen forholdt seg til å (kun) fjerne tagging som er påført kommunens eiendom- og på de områdene som inngår i samarbeidskontrakten mellom virksomhetene: Bymiljøetaten, Eiendoms- og byfornyelsesetaten, Vann og avløpsetaten og Vigeland-museet.- samt for private abonnenter som får fjernet tagging gjennom å være medlemmer av ordningen «Taggefri fasade».

ØH: Går ”street art”, det vil si alt fra sjablongkunst og veggmalerier til ”geriljagartnere”, også inn under denne nulltoleransen mot ulovlig graffiti – eller vil man – som i Stavanger – prøve å innføre et slags skille mellom graffiti og gatekunst?

GM: På den ene siden må det innhentes spesiell tillatelse av kommunens ulike eiere før det kan males eller på annen måte smykkes ut på kommunal eiendom/områder for at handlingen ikke skal bli sett på som ulovlig eller som hærverk el. annet (Se f.eks side 3 i den vedlagte Taggemeldingen_07 09 2011 (2) - punkt «Lovlig eller ulovlig graffiti»). På den andre siden har Oslo kommune i årene etter 2011,  åpnet for å «myke opp» linjen mot graffiti, blant annet ved å akseptere og innlemme ulike typer  gatekunst –«Street art»  i byrommet. Dette kommer f.eks godt fram i bydel Gamle Oslo, spesielt Tøyen, som har flere malerier på endevegger, garasjeporter osv, samt ulike typer beplantningskasser med urter, spiselige vekster, blomster (dette er plantet i parken ved idrettsplassen bak Vahl skole/Vahlsgt. Samt i Urtehagen v Urtehgt./Urtehagen barnehage).

Gatekunst som slik kan bidra til å forskjønne, oppgradere eller på annen måte bidra til at by- og boligområder oppfattes som både  trygge og inkluderende er argumenter for å la streetart få en bredere plass i byrommet.  Det drives ikke heksejakt på gatekunstnere, og kommunen (ved kampanjen Taggefri og Ruskensekretariatet)  ønsker snarere å inkludere enn å ekskludere gatekunsten. I den forstand har kommunen forsøkt å foreta et skille mellom den delen a graffitien som kan oppleves som rent hærverk- og den som kan oppleves som forskjønnende, spennende, tankevekkende mv. Det er primært tagging  (signaturene) som sprayes på boligområdene i byen/bygårdene, lekeplasser, parker, avfallsdunker mv. som oppleves som hærverk. Det er også i forhold til signaturene/taggingen vi opplever negative tilbakemeldinger fra beboerne i spesielt indre by og som ønsker om at dette skal fjernes så raskt som mulig. På Rusken-appen mottar vi daglig meldinger om tagging som ønskes fjernet  (dette gjelder signaturer, ikke malerier el.lign)

Stopp Tagging-kampanjen har som nevnt endret navn til Taggefri. Viktig årsak til dette er at det i Ruskens markedsundersøkelse fra juni 2013 framkommer at 33 prosent av innbyggerne i Oslo er helt eller delvis enig i at det er for mye tagging i egen bydel. På samme tid ser vi at 40 prosent er delvis eller helt uenig i at det er for mye tagging i egen bydel. Det er grunn til å tro at mange innbyggere opplever glidende overganger mellom det som kan kalles gatekunst og graffiti og tagging.

Oslo kommune inntar med dette en mindre konfronterende holdning i sitt arbeid for å begrense tagging i byen. Vi ønsker å gå bort fra en autoritær stil i kommunikasjonen, og i større grad legge mottakers positive intensjoner og motiver til grunn.  I dette ligger at vi tar høyde for at motivet bak tagging ikke er et eksplisitt ønske om å drive «hærverk», men at det også kan handle om spenning, identitet, kreativitet, kredibilitet i gitte miljøer osv.

Byrådsak 438, Tiltaksplan mot tagging 2011-2018, ligger fortsatt til grunn for det videre arbeidet med Taggefri. Eksempel på praktisk bruk av denne strategien er eventene Street corner og Oslo Streetbasket Cup, som tar utgangspunkt i kreativitet og skaperglede hos ungdom – slik som skating, dans og musikk for å stimulere og utfordre ungdom til å ta i bruk byrommet på en positiv måte. Gjennom 2014 har vi hatt tre meget vellykkede arrangementer som setter fokus på ungdommenes kreative evner.

Taggefjerning for private: På nettsidene til www.taggefri.no finnes informasjon om taggefjerningsordning for private boligeiere (borettslag, sameier, næringsdrivende).

«Østkanten ble ikke skapt av innvandringen,» sier professor Thomas Hylland Eriksen på dagens oppslag om «Alnaprosjektet» i Dagsavisen – og jeg prøvde å svare på to spørsmål.

Les saken her, og mine utfyllende svar under. For ennå mer utfyllende svar skaffer du deg Groruddalen: En reiseskildring som e-bok. Sjekk også «Fem myter om Groruddalen».

Men først: Hva betyr egentlig utsagn som «når T-banen passerer Stortinget østover, skjer noe med stemningen»? Gjør det virkelig det? Hva skjer i så fall med stemninga?  Hva slags stemning er det egentlig på t-banen øst for Stortinget som ikke finnes på vestkanten? Er det den samme stemningen på alle de fire østlige banene eller er det lokale variasjoner? Dette bør det forskes mer på.

Men over til mine svar. Dagsavisen presenterer  «drabantbyen Alna» på forsida, men Alna er ikke én drabantby, men en av Oslos største administrative bydeler, med rundt 50.000 innbyggere, som holder hus fra villastrøket på Hellerud til blokkene på Ellingsrud.  Det er vel heller snakk om minst 10-15 små lokalsamfunn, fra Teisen og Ulven via Haugenstua og Trosterud til Høybråten og Furuset.

Dagsavisens bilde fra Furuset bibliotek, som brukes som illustrasjon, understreker noe av utfordringa: «Biblioteket på Furuset er en sosial møteplass på tvers av rase, kultur, religion og alder,» står det. Men funker det som en møteplass på tvers av drabantbyene i bydelen? Jeg tviler.

Furuset er det eneste biblioteket i hele Alna bydel, og utvilsomt en svært viktig møteplass, men i hovedsak for beboere på Furuset og nærmeste omkrets. Da jeg bodde på Teisen, med Helsfyr som nærmeste t-banestasjon, var også Furuset mitt lokale bibliotek, det føltes ikke særlig aktuelt å reiser sju t-banestopp for å komme seg på biblioteket. Da var det faktisk kortere vei til sentrum. For skolebarn på Haugerud og Tveita er nok Furuset såpass langt unna at det ikke er så ofte det er praktisk mulig med et besøk.

Så mikrotiltak er vel mitt beste innspill for hva som må gjøres i drabantbyene. Det er nok viktigere å tenke t-banestasjon for t-banestasjon enn å lete etter de store samlingsplassene for hele Alna bydel eller Groruddalen.

Dagsavisen: Hva er bra med bydel Alna?

ØH: Hva er egentlig dårlig? Alna er en stor bydel som strekker seg helt fra Helsfyr til Ellingsrud, fra villastrøk på Hellerud til blokker på Trosterud. Her finner du noen av Oslos rimeligste rekkehus og leiligheter, du bor nesten i Østmarka og det er maks 20 minutter med t-banen unna sentrum. Derfor er det også en bydel preget av stort gjennomtrekk, og den har vært innflytternes bydel siden den ble innlemmet i Oslo kommune, og ikke minst etter at boligbyggingen skjøt fart på 1960- og 70-tallet. Men folk forholder seg til bydelen som om det er én drabantby utenfor Oslo. Det er frykten og kunnskapsløsheten om området som er bydelens største fiende.

Dagsavisen: Hva mener du blir viktig for framtida for drabantbyen?

ØH: Å etablere mer liv mellom boligene, og sørge for levedyktige samlingsplasser og sentre. Utbyggingen av Groruddalen er preget av at planene ble lagt før privatbilismen skjøt fart, og resultatet er at flere av boligområdene er utarmet for sosial og kommersielt liv. Butikker forsvinner, det er få sosiale møteplasser og fritidsklubbene er presset økonomisk. Alnas største problem er nok størrelsen og et fravær av felleskapsfølelse for bydelen, så jeg tror det er viktigere å rette inn tiltakene på mikronivå, siden beboerne sjelden identifiserer seg med selve bydelen, men mer med t-banestasjonen og området den sogner til. Bydelen har nok mindre behov for tiltak som skal tiltrekke seg ”turister” fra andre deler av byen.

Admiral P får fullt fortjent god kritikk for albumet Selvtillit & tro, men tro ikke at dette er Norges første reggaealbum. Det er ikke en gang admiralens første.

Jeg laget denne oversikten i 2013, som undersak til mitt intervju med nettopp Admiral P. Og den er langt fra komplett, mer en Topp 20-liste. Og går vi over på norske reggaelåter, er historien enda rikere. Hør Wimp-spillelista «Norsk reggae: Fra ‘Slapp reggae’ til Admiral P».

Og nå i månedsskiftet november/desember utgis det faktisk hele tre norske reggaealbum, fra Admiral P, Lamek og Grønn Tê, er dette den nye reggaeårstida? Mer om europeisk reggae her, her og her.

OBS til reggaepurister: Jeg bruker «reggae» som bredt paraplybegrep, slik at det også rommer sjangre som ska, rocksteady, lovers rock, dancehall, dub og så videre.

The Aller Værste!: Materialtretthet (1980)
Et av norgeshistoriens beste rockeband var de første som vant spellemannpris i den kortlivede klassen «nyrock» (DePress var det andre), og bandet var vel så mye inspirert av ska og reggae som av punk og new wave.

Nøkken: Om det ikkje går buss (1981)
Norges første reggaeband? Tromsøværingene ga ut fire album i grenselandet folk, rock, reggae og ska fra 1979 til 1983, og gjorde comeback med Tusen lys i 2004.

Smalhans: Smalhans (1981)
Norges første reggaeband? Bluesartisten Reidar Larsen var medlem i dette ska- og reggaeinspirerte Sandnes-bandet. Fulgte opp med Velstand (1982).

Irie Darlings: Xaymaca (1994)
Norges første fullblods reggaeband? Bodøbandet mikset reggae, rock og rap på dette debutalbumet, og var i 1996 i ferd med å spille inn et album med mer klassisk roots reggae i Marley-familiens Tuff Gong Studio. De ble oppløst før platen ble utgitt, men gjenoppsto som Manna i 2000-årene. RIP Bjørn Jervås, som døde på sensommeren i år. Mer om Irie Darlings her.

Ras Nas: Cut You Loose (1997)
Blir det mer multikulti? Ras Nas var et osloband som besto av Nasibu Mwanukuzi (Tanzania), Charles Mena (Nicaragua), Chuck Frazier (USA) og Ishmael de Leon (Trinidad). Ble siden et soloprosjekt for Mwanukuzi, som har gitt ut ytterligere to album.

Skanksters: Shaven, Not Stirred … (1999)
Siri Kalvigs favoritt-skaband. Stavangergruppa deltok i Melodi Grand Prix i 2010, men dette er deres eneste album.

Ruffneck Ragga: In Ur Bombaclaat (2001)
Norges første dancehallalbum, fra den ene halvdelen av hiphopgruppen Oslo Most Wanted, som skal ha æren for Norges første gangstarap-album.

Rastafarouts: Bombaklad (2001)
Osloband som blandet reggae, ska, rock og folkemusikk med norske tekster.

Survival: Mother Earth (2003)
Alphonse Tutu Dassa ga ut noen afropopsingler som Dallar Dassa i Norge på tampen av 90-årene, og etter tusenårsskiftet vendte han tilbake fra Ghana med dette rootsalbumet i bagasjen. Ga også ut Rolling Stone (2000).

Rub A Dubs: Sugar in Space (2004)
Mer Stavanger. Rub A Dubs har gitt ut tre album og opparbeidet seg et solid liverykte siden fødselen i 1996.

Manna: Salma (2006)
Deler av Irie Darlings gjenoppsto med tradisjonalistiske rootsklær og nordnorske tekster, inspirert av The Congos, Burning Spear og Culture. Fulgte opp med «Flamma» (2009), og spiller nå som Supermanna.

Hopalong Knut: Evolusjonens trøst (2006)
Skaband fra Hommelvik i Sør-Trøndelag, som har ytterligere to album på rullebladet, samt bandet Samvirkelaget – et samarbeid med hiphopgruppen Gatas Parlament.

Nico D & Admiral P: To the World (2009)
Etter flere vers, enkeltlåter og mikstapes viste Norges fremste reggaehåp styrke med dette fellesalbumet. Admiralen har her begynt å synge på norsk, og fikk en minihit med «Spinnvill».

Joddski: Krig og kjærlighet (2010)
Jørgen Nordeng fra Tungtvann har flørtet tungt med reggae siden Busta Ofte EP (2001), og etter flere reggaefargede Tungtvann-låter og mikstapes med Raggabalder Riddim Rebels er dette det nærmeste han har kommet en vaskekte nordnorsk reggaeplate.

The Soul Express Orchestra: Time For A Change (2010)
Bergensband frontet av Stig Van Eijk, for alltid kjent for Melodi Grand Prix-vinnerlåten «Living My Life Without You» fra 1999.

The Phantoms: Phantom Physics (2011)
Ska-helter fra Gamlebyen i Oslo, som har holdt koken siden midt i 1990-årene. Albumdebuten kom først i 2011.

Sampeace Brown: Bridge of Hope (2011)
Norsknigerianeren har siden 90-årene gitt ut en lang rekke album i grenselandet afropop, soul og reggae her til lands, og hans nyeste album er nesten et rendyrket reggaealbum.

Nico D: Coming in from the Cold (2012)
Etter Jamaica-suksessen med «Ruff Times» i 2009 sikter Nico D mot utlandet, med et album av internasjonal klasse, med gjestespill av Jamaica-artister som Lutan Fyah, Turbulence, Dean Fraser og Jah Mason. Nico [og Jabaman] er en av svært få norske artister som kan dukke opp på Jamaica-riddims.

Sheldon Blackman & The Soul Rebels: Hope (2012)
Oslobasert musiker fra Trinidad og Tobago, som har blandet reggae, soca, calypso, pop og soul på tre soloalbum.

Terroristene: Steinalderen (2012)
Albumdebuten til reggaebandet som i 2005 hilste tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik med følgende melding over fløyelsmyke reggaerytmer; «Hei, Bondevik, du rævslikka massemordere, hvordan smakte det?».

Er Bergen Norges gatekunsthovedstad?

Ja, mener Walter Wehus, mannen bak bloggen Mot Veggen og medforfatter av Street Art Bergen, boken han har laget med gatekunstnerne Argus og John_XC, og som har som mål å være selve oppslagsverket for utviklingen av den bergenske gatekunstscenen.

– Stavanger er den eneste byen som kunne ha gjort Bergen rangen stridig, men det hjelper ikke å ha en internasjonal gatekunstfestival så lenge byen motarbeider lokale talenter med nulltoleranse og legger ned lovlige graffitivegger, mener Wehus.

«For 10 år siden var gatekunst – eller street art – et ganske ukjent begrep i Bergen,» heter det i bokens forord, skrevet av høyrepolitiker Henning Warloe, som var kulturbyråd da Bergens liberale politiske linje overfor gatekunst ble formet. 16 gatekunstnere, fra Aram til Zen, slipper til i boken for å fortelle om sin bakgrunn og sine motiver.

– Bergen har mange ulike kunstutdanninger som tiltrekker seg visuelt kreative hoder. Samtidig er det klart at Banksy-besøket i 2000 og Dolks karriere inspirerte mange i starten. I dag er det nok den positive holdningen de blir møtt med som inspirerer mange gatekunstnere. Gatekunsten i Bergen har hatt preg av overskudd og positivitet, så det er vanskelig å se på det som hærverk, mener Wehus.

I 2011 fikk Bergen en fireårig kommunal graffitiplan, som har som hovedmål at byen «skal være et toneangivende senter for graffiti som uttrykksform, både i norsk og nordisk sammenheng. Premissene for arbeidet med graffiti og gatekunst skal styres av uttrykkenes visuelle og uttrykksmessige egenart». Byen én lovlig graffitivegg ved Sentralbadet i sentrum og noen andre ute i bydelene, mens gatekunsten oppstår – og får ofte stå – over hele byen, uten kontroll.

– Å lage gatekunst er omtrent «de facto» lovlig i Bergen nå. Mange setter opp tingene sine i dagslys. Politiet ville blitt angrepet av gamle damer om de tauet Argus mens han holdt på å male, tror Wehus.

Bergens graffitiplan opererer forøvrig med et skille mellom graffiti og gatekunst, som to ulike uttrykksformer, men understreker at begge deler er lovlig så lenge det utføres på lovlige vegger eller etter avtale med huseier. Kommunens definisjon av graffiti tar utgangspunkt i «spraykunstformen som oppsto i hiphopkulturen i New York på slutten av 1960-tallet, som omfatter både tags, throw-ups og piecer», mens gatekunst blir definert som «et samlebegrep for urbane uttrykksformer (den såkalt post-graffiti bevegelsen) og omfatter uttrykk som plakatkunst, klistremerkekunst, sjablongkunst og intervensjon».

Og iblant oppstår det litt murring.

– Gatekunstnere og graffitimalere konkurrerer om de samme veggene, og det blir lett dårlig stemning når noen lager en pasteup over en vegg med tagging. Der graffitimalere er et lukket miljø som ikke kommuniserer så mye ut, ønsker gatekunsten å treffe flest mulig. Det finnes jo også overlappinger mellom miljøene, Barnslig her i Bergen begynte for eksempel med små pasteups, mens hun i dag også er en del av graffitimiljøet, avslutter Wehus.

Mer norsk ur-gatekunst her.

Opprinnelig publisert i kortere form i D2.

«Please ikke kill meg», skriver Jo T. Brochmann i forordet til boken Tagging: En bok om stygt som pent.

Brochmann vet at han legger hodet på blokken med dette 200 sider lange forsvaret av graffitiestetikken. Men det er ikke etablissementets raseri han frykter, men graffitimalerne, for bare det å kalle boken for «Tagging» – omskrivingen av «graffiti» som ble gjennomført av media, myndigheter og graffitijegere i 1990-årene – fungerer som en rød klut for mange.

– Er du forberedt på å få tyn for boka?

– Graffitimiljøet rommer alle typer folk, men det fins en dominerende skepsis til at andre – særlig outsidere, som jeg primært er – søker å beskrive og forstå dem. Boka sparker i alle retninger, men grafferne behandler jeg i all hovedsak skånsomt. Det kan likevel være at enkelte vil reagere på at jeg åpner deres motkulturelle hermetikkboks og serverer de ”hemmelige” ingrediensene til folket. Grunnen til at jeg likevel gjør det, er ikke mangel på respekt, men snarere at jeg mener at det i liten grad er hemmelig hva taggere tenker – intervjuer er det nok av – det er mer misforstått.

– Er bakgrunnen til boka et savn etter noen som har skrevet om graffiti med en estetetisk, kunsthistorisk tilnærming?

– Ja, det er nøyaktig det som er savnet! Det går i all hovedsak i er rene billedbøker, nevnte intervjuer med graffere, eller små avhandlinger som tar for seg de sosiale aspektene ved graffitikulturen. Det estetiske premissene for graffiti generelt og tagging spesielt er analysert i svært liten grad.

– Hva er de viktigste internasjonale utgivelsene med en slik estetisk tilnærming?

– Den beste boken jeg har lest om temaet er Den spraymålade bilden av Staffan Jacobsen. Foruten denne har jeg i all hovedsak måttet trekke veksler på ymse nettartikler.

Brochmann forteller graffitiens stilhistorie, jakter på dens estetiske kjerne og greier ut om stilarter som «wildstyle», «straightletters», «trash», naivisme og postmodernisme. Flere av begrepene har han funnet på selv, som «throw-piece».

Det er 20 år siden osloklubben So What! åpnet dørene i desember 1994, og lørdag 6. desember feirer gamle eiere, artister og stamgjester seg selv i sitt gamle lokale, som nå er Jæger.

Denne saken skrev jeg på tampen av 2002, da klubben feiret sitt åtteårsjubileum i fem uker. Men allerede året var det kroken på døra.

KOMMER NEPPE I 2014: Queens of the Stone Age.

Headon og Jazid har dratt på osloklubbenes siste nachspiel, men So What! holder koken. 2002 har vårt klubbens beste år, og nå skal åtteårsdagen feires året ut.

Forrige mandag kjempet Claes Olsen, daglig leder på So What!, i trengselen på et veldig utsolgt Rockefeller for å se Queens Of The Stone Age. Ikke like mange så bandet da de spilte i Oslo første gang – på So What! i 1998.

– Er det ikke litt bittert å aldri få høste fruktene?

– Jo, litt. Vi gikk i null på Queens of the Stone Age, og vi taper ofte penger på konserter med band som senere blir for store for oss. Men det er en del av gamet, og ikke noe å bli sur for. Vi kan jo ikke gå rundt å håpe at ingen band blir større enn at de kan selge 300 billetter, ler Olsen.

Rekordår
2. november 1994 flyttet So What! inn i Grensen 9, og ble møtt med beskjed om at nye utesteder hadde en levetid på et halvt år i snitt. Åtte år senere står So What! igjen som storebror i Klubb-Oslo, og skal feire bursdagen året ut – med konserter med gamle helter (Damo Suzuki fra Can, Sonic Boom, Wire), nye navn (Ikara Colt, The Faint, Soledad Brothers) og norske håp (Xploding Plastix, The White Birch, Silver).

– Utrolig mange spør om det går bra med oss, og sier de syntes det var flere folk her før. Men sannheten er at vi har hatt omsetningsøkning hvert et eneste år – og i år blir vårt beste år noensinne.

– So What! har kontrakt for lokalene ut 2005, men hva så?

– Utrolig mange spør om det samme. Vi driver også med plateselskap og andre ting vi synes er vel så morsomt, men det er umulig uten klubbdriften i bunn. Det er også veldig mange som spør om vi ikke er på jakt etter nye lokaler, men det er vanskelig å finne et sted som har klubblokale, kafé og uteservering i ett. Vi vil fortsette!

Konkurranse
Siden starten har So What! fått en rekke rocka konkurrenter: Mono, Nyx, Gloria Flames, Blå, Paragrafen og Ny-Lon for å nevne noen.

– Utrolig mange spør om konkurransen, men vi går bare bedre. Vi har en positiv holdning til konkurransen, og ser på klubbene som en felles scene som drar hverandre opp sammen. Det viktigste i utelivet er å holde seg til det en gjør best, og ikke hodeløst kaste seg på nye trender.

So What! har også utmerket seg ved mengder av konserter midt i uka og lav aktivitet i helgene.

– Da vi startet var det svært få som var villig å arrangere konserter på søndager. Men slik fikk vi inn band som hadde spilt i København fredag og Stockholm lørdag. Men vi er helt avhengig av en fast inntektskilde og den får vi av vanlig klubbdrift på lørdagene. For konsertene taper vi i snitt 50.000 kroner i måneden på, hvis vi ser bort fra bardriften.

Kommende ukes So What-program: Gallon Drunk (i kveld), Wire (søndag), Bright Eyes (tirsdag), Xploding Plastix (onsdag) og Soledad Brothers (torsdag). Resten av programmet finner du på www.sowhat.no

Opprinnelig publisert i Dagsavisen.

Bonus: Pressemeldingen og jubileumsprogrammet i sin helhet

So What 8 års jubileum 12.11 – 19.12 Hele 5 uker med fest

Kanskje ikke det rundeste tallet, men vi har ikke for vane å spare på anledningene. Vi vil gjennom 5 uker sette fokus på det vi holder på med året rundt. Vise frem masse norske band, spennende nye utenlandske, samtidig som vi har hentet inn flere av våre store helter. Vi har rett og slett booka favoritt artistene våre. Det er litt morsomt å se tilbake på tidligere jubileums programmer. Queens Of The Stoneage spilte for eksempel på 4 års jubileet, nå på mandag gjennomførte de en makt demonstrasjon på Rockefeller. I fjor spilte Kaizers Orchestra rett før de tok helt av. Ryan Adams spilte på 6 års jubileet. Vi kan garantere at flere av årets artister vil selge ut Rockefeller om et år eller to.

Gjør deg klar til 5 uker med masse bra kvelder på So What. Vi er utrolig stolte av dette programmet.

Vi kan også nevne at vi har pusset opp endel i kjellern, bl.a scenen.

Legendariske artister

Katastrophy Wife – Kat Bjelland’s fra Babes in Toyland nye band

Wire (UK)

Damo Suzuki – vokalisten i Can (D)

Sonic Boom (UK)

1. Mascis – vokalisten i Dinosaur JR (US)

Eksklusive som vi flyr inn kun for So What.

Chicks On Speed (D/US)

Damo Suzuki – vokalisten i Can

Amon Tobin (Brasil)

Sonic Boom (UK)

Nye spennende

Ikara Colt (UK)

Intentions of an astroid (UK)

The Faint (US)

Radio 4 (US)

Merry November (N)

Soledad Brothers (US)

Schneider TM (D)

Bra Norsk

Xploding Plastix

Hello Goodbye

The White Birch

Merry November

Silver

Cumshots

Salvatore

Fox & Wolf

The Sellick Maneuver

Infidels

Det beste fra Zoom

Don Juan Dracula

Ganglion

Oslo Athletico

++ mer

Se etter vårt 24 sider magasin rundt om.

Her kan du lese litt om banda:

Tirs. 12.11 Katastrophy Wife (US) 80,- *

(Kat Bjelland vokalist Babes in Toyland)

+ Coax (N)

Kat Bjelland og hennes Babes in Toyland var en av de banebrytende bandene som dro igang den alternative rockescenen i 1989 sammen med bl.a.Nirvana. Babes gav ut tre store album på Warner, hvorav debutalbumet ” Spanking Machine” som er en milepæl i den feministiske Riot Grrrl bevegelsen. Spør artister som Courtney Love, Sleater – Kinney, Le Tigre og John Peel – de har alle uttalt seg om sin enorme fascinasjon for Kat Bjelland og hennes uttrykk. Hennes skrikende og skremmende hyl, sammen med følsomhet og tekster som virkelig gir utrykk for noe. Nå er Kat tilbake med sine høye ballespark, og hun markerte seg sterkt på årets Reading Festival hvor hun var nest headliner etter Queens of The Stoneage på den ene scenen.

Ons. 13.11 Schneider TM (D) 90,-*

Schneider TM (Dirk Dresselhaus) har tidligere vært en kultartist fra undergrunnen i samme kjeller som Mouse on Mars, altså en mer bleeps & Bloops greie, og mange ble overrasket når han på sin nyeste album ”Zoomer” faktisk synger. Det har blitt varmere og kanskje litt mer tilgjengelig for flere. Nå har han også fått seg band og skal på turne. Dagbladet gav albumet 5’er og skrev dette ” en av årets kultoverraskelser. «Zommer» er varm – glovarm faktisk – og nydelig elektronika i samme gate som Röyksopp, Herbert og Air. … og denne halvt analoge og halvt digitale sammensmeltningen låter rett og slett himmelsk. Vakre og umiddelbare låter som bør fenge selv innbitte elektronikahatere. Sjekk ut den gåsehudframkallende fantastiske «dj guy?» hvis du vil bli overbevist med en gang. Schneider TM er også en ettertraktet remixer. Han vil dukke opp på Erlend Øyes solodebut denne høsten, og har tidligere remixet artister som bl.a.; Lambchop, Labradford og High Llamas.

Fre. 15.11 Gallon Drunk (UK) 70,-

Gallon Drunk blir ofte sammelignet med de mørkere sidene til artister som Morphine, Nick Cave, PJ Harvey og Tom Waits. Siden tidlig på nittitallet har Gallon Drunk gitt ut en rekke kritikerroste album, inkludert det Mercury-prize nominerte ‘From The Heart Of Town’. Nå er de klare med sitt femte album ”Fire Music”, kanskje det mest fullstendige og gjennomførte til nå. Samtidig jobber de med den legendariske filmregisøren Ken Russell (The Devils, Women In Love etc). Multi-instrumentalisten James Johnston har ledet bandet i ti år, mens han samtidig har jobbet med bl.a. Barry Adamson og Nick Cave, har produsert musikk for teater, Imax film og TV, og har laget to spille filmer; ‘Black Milk’ and for Sky films, ‘The Most Fertile Man In Ireland’.

Søn. 17.11 Wire (UK) 160,-*

+ Appliance (UK)

Wire har ikke spilt i Norge siden 1987 (på Høvikodden), så dette blir en legendarisk kveld. Bandet gjorde et fåtall konserter i London i 2000, blandt annet på All Tomorrows Parties, hvor de gjorde en sinnsyk fet konsert. Nå er de på turne og Spot.no overvar en konsert tidligere i høst i Toronto og skrev følgende :“Fullstendig hypnotisk – med høy energi og utrolig instensitet! Elsker du musikk som skriker av originalitet og vil gå til kilden og oppleve mesterne, se Wire!”. Det som er fantastisk er at de kommer med originalbesetninga – vokalist/gitarist Colin Newman, bassist/vokalist Graham Lewis, gitarist Bruce Gilbert og trommis Robert Gotobed.

Wire kom ut av den store punk eksplosjonen i England i -77, men skilte seg mer og mer ut fra punken, ved å hele tiden være i en prosess der eksperementering var viktig. Wire et uten tvil et av de viktigste New wave bandene gjennom tidene. Har på lik linje med Velvet Underground inspirtert enormt mange band. Album ”Pink Flag”, ”Chairs Missing” og ”154” vil alltid stå som milepæler. Nå har de nylig kommet med mini albumet Read & Burn, og satan så bra det er også.

Den engelske post-rock trioen Appliance ble signet på Mute I 1999, og har flere kule utgivelser bak seg. De har nettopp kommet med albumet “Are you earthed?”, et album som viser et band i utvikling og som er blitt mer utadvent.

Tirs. 19.11 Bright Eyes (US) 90,-*

+ The Good Life (us)

+ Azure Ray (us)

Bright Eyes kom med sitt femte album nå i høst. «Lifted or The Story is in the Soil, Keep Your Ear to the Ground». Dette var deres endelige gjennombrudd, også i Norge. De kommer fra Nebraska som er det stedet mange spår som det neste Seattle. Med sin skakke lo-fi-pop-estetikk og vindskjeve vokalharmonier har det amerikanske musikktalentet Conor Oberst, kun 22 år gammel, gitt oss en rekke flotte popmelodier over 5 Bright Eyes album (+ at han har støyrock bandet Desaparciedos). Hans låter er tidvis manisk-depressive i sine virkelighetsperspektiv og brutalt ærlige, men samtidig inspirerende, ikke minst på grunn av den litterære kraft som bærer dem frem og de tiltalende betagende melodilinjene som følger med. Sjekk ut de tidligere albumene ”Fevers & Minors”,”A Collection of Songs…», «Fevers and Mirrors» og «Letting off the Happiness». Begge support bandene The Good Life og Azure Ray er fra Saddle –Creek records.

Ons. 20.11 Xploding Plastix 120,-*

Xploding Plastix gjør sitt første Oslo show siden de solgte ut John Dee i mars!

“DJ Food’s mad drums, Aphex Twin’s time signatures and The Herbaliser’s moodiest, cinematic bits. Awesome.” – Tony Naylor (NME)

Xploding Plastix har med sin kompromissløse, men sjangeroverskridende musikk vunnet fans i en rekke land! En heftig blanding av obskure jazz-samples, kule beats, melodisk teft, en «anything goes»-mentalitet og ikke så rent lite humor, har de skapt sin helt særegne stil. Etter et år med nærmere 40 konserter på en rekke større arrangementer i utlandet er gutta tilbake i Tigerstaden for første gang siden mars! Mesteparten av låtene på debutalbumet har havnet på samleplater rundt om på kloden, og musikken blir også flittig brukt på film og TV.

Noen labler som har sluppet låter med bandet er Pork Recordings (UK), Tar Media Productions (CAN), Hospital Records (UK), Irma (IT), Water Music (US), Groove Distribution (US) og Beatservice (N). 13 av 14 låter har dessuten blitt spilt på nasjonal radio i ulike europeiske land!

Debutalbumet har fått glitrende anmeldelser i hele verden, og det er utelukkende 5’ere og 6’ere hele veien. Det er ikke reint få journalister som nominerte den som årets album det året den ble sluppet.

En konsert som garantert blir husket lenge!!!

Tors. 21.11 Soledad Brothers (US) 80,-*

Detroit bandets debutalbum ble produsert av deres nære venn Jack White fra The White Stripes, mens Meg White spiller på kjeler og panner, og til og med MC5 legendariske manager John Sinclaire har bidratt med tekster og noen støylinjer. Noe stort er på gang her. Det er skitten rock, med røtter i blues. Ikke noe nostalgiske greier, men noe for fremtiden, litt punk energi, litt av Stones, basert på en heftig beat, skittne gitarlyder og rå saxofonføring.

De er signet på Estrus Records og deres siste album heter “Steal Your Soul and Dare Your Spirit to Move”. Soledad Brothers er en av grunnene til den økende interessen for blues akkurat nå. Det er det hippeste i USA og London, men altså ikke streit blues det her gitt.

Yesterday’s music rarely felt more alive – NME

Fre. 22.11 Surreal Estate Gratis

Dj Anders Norås

+ dj Rune «Nordlandstrompeten» Lindbæk

Dj Anders Norås presenterer sitt alternative alternativ alternativ Surreal Estate.

Surreal Estates misjon er å vise en annen side av de platepilotene du møter på Oslos klubbscene.

Denne dagen spiller Rune «Nordlandstrompeten» Lindbæk og Dj Anders Norås og de lover en feit kveld på dansegulvet.

Rune er kjent fra bandene Moonflowers, Those Norwegians og Alania blant andre. Anders er kjent som en fin fyr.

Man. 25.11 The Faint (US) 90,-*

+ Radio 4 (US)

Strokes var bandet som fikk den lokale New York rockescenen til å ta helt av etter en dvale. Plutselig ville alle major lablene være med, og de viftet intenst med sjekkheftene sine etter nye band. Radio 4 var et av de bandene hvor millionene av dollar ble tilbudt. Det samme skjedde med The Faint fra Nebraska, som også har blitt et superhot sted å komme fra. Nå kommer begge bandene sammen etter å ha blitt signet på City Slang for Europa.

The Faint slipper albumet ”Danse Macabre” i Europa nå, et album som har blitt hyllet som nyskapende new wave, med røtter i punk.. De elsker synter, Kraftwerk, The Cure og Depeche Mode. Det er utrolig dansbart – Nine Inch Nails møter New Order.

Radio 4 er også dansbart ala Happy Mondays.. De ga ut albumet ”Gotham!” nylig. Radio 4 er mer i gata til The Clash, og mer gitarer enn The Faint. Hjelpen de har fått fra The DFA (Death From Above aka Tim Goldsworthy og James Murphy), kommer tydelig frem på ”Gotham!”, de har klart å lage en perfekt blanding mellom rock og dansemusikk.

Tirs. 26.11 Zoom avslutning Det beste fra alle byene I Gratis

Ons. 27.11 Zoom avslutning Det beste fra alle byene II Gratis

Dj’s fra Musikk misjonen P3

Over to dager vil vi presentere de beste bandene fra Oslo og de andre Zoom byene.

Zoom startet i Oslo på So What, men har i løpet av årene spredd seg til 6 byer.

Bandene disse to kveldene vil være fra Bergen, Stavanger, Trondheim, Bodø og Tromsø samt Oslo. Her har du altså muligheten til å se de nye spennende bandene fra hele landet gratis. I fjor var det Surferosa, Ugress, Jessica Fletchers, Camaros, Lowdown etc..

Tors. 28.11 Rock out night: 50,-

Conjacks + Cherry Corvette + Ganglion + Zection 8

Conjacks har imponert mange med sitt røffe og utrolig tighte show. Oslo bandet har holdt på i 4 år og kan plasseres et sted mellom Silver og Gluecifer.

Cherry Corvette sier at selve poenget deres ikke er streben etter å være trendy og ”the hottest shit in town”. Old school rock er guden, og det Cherry Corvette tilfører er sitt eget sound.

Ganglion har lang fartstid innen dødsmetall og hardcore, og flere plateutgivelser og turneer i USA og Europa, noe som selvfølgelig påvirket og styrket låtskrivningen til GANGLION. De er ikke bare sykelig besatt av gode melodier, de preges også sterkt av en unormal drift mot at publikum skal innvies i deres kollektive støyrituale.

Zection8 er et hardtslående band fra Oslo sentrum. Musikken kan beskrives som energisk, riffbasert hardrock. Noen mener de kan høre elementer av Black Sabbath, Warrior Soul, Tool

ol.

Fre.29.11 Fox AND Wolf(S/N) Gratis kl 2200

+ Oslo Athletico(N)

+ Snuten(N)

I samarbeid med Natt&Dag og Levi’s presenterer vi en kveld i elektropønkens tegn. Denne kvelden gir deg lyden av Oslo i 2003. FoxANDWolf er det nye prosjektet til Mirejam (tidligere i Martine og Mirejam). Det dreier seg om intens electrofunk med popsensibilitet. Oslo Athletico er en duo bestående av Tore Jazztobakk og Hi-fi Haavik som befinner seg i skjæringspunktet mellom electro, nyveiv og dødsmetall. Snuten er Ivar Winther med venner og bedriver skitten nyveiv-p.funk med godt humør. Hvis du trenger bevis på at norsk elektronika ikke bare dreier seg om innadvendte beats og Björk-aktige syngedamer, får du det til gangs her.

Søn. 1.12 Intentions of an Astroid (UK) Gratis

+ Infidels (N)

Dette er det store favorittbandet til John Peel om dagen. De har gitt ut en EP på det lille selskapet Purr Records, men det er budkrig fra mange av de største selskapene i London.

Fans av …Trail of Dead, At The Drive-In, og Nirvana vil digge dette bandet. Veldig amerikansk attitude til å være fra Derby. De er hyllet i Kerrang og NME for sin voldsomme energi hvor de blander de fine melodiene med rå galskap og støy ala …Trail of Dead. Vi er ganske sikre på at disse vil blåse det meste av scenen, og at her kan du se et band som kommer til å blir stort – helt gratis.

Infidels gjorde sin første konsert noensinne på Zoom i Oktober, og overrasket mange med sin heftige rock. Utrolige fine melodilinjer balanserer i støy, litt emo, litt hardcore. Det er gutta fra Thee Unmist som utgjør stammen i bandet, og dette er det beste de har gjort noen gang.

Tirs. 3.12 Racing Junior night Gratis

Hello Goodbye

+ Merry November

+ TBA

Vårt Eget plateselskap feirer seg selv. Etter to og et halvt år har vi spredd musikken vår over hele verden, og flere av artistene våre har fått bra avtaler med kule labler i utlandet. St. Thomas på City Slang, Ai Phoenix på Glitterhouse, Salvatore på Rocket Racer.

Ons. 4.12 Amon Tobin (Brasil) 100,-*

Ventetiden er over for alle fans av Amon Tobin. Han er klar med nytt album og er tilbake på So What. Det har vært noen legendariske kvelder tidligere med Amon Tobin som har løftet taket i kjellern vår.

Høstens Bænkers…den eneste skiva du garantert ikke kommer til å angre på å ha kjøpt” 9/10 (Per Kristian Frankplads, MUTE) Amon Tobin utvikler stadig soundet sitt til glede for alle oss som tilber breakbeat av det mørkere slaget. ”Out From Out Where” er det nye albumet kalt, og er hans femte så langt. Her får man som vanlig seig og mørk cinematisk breakbeat jazz og nå er lydbildet perfeksjonert og albumet står fram som en maktdemonstrasjon. For Amon er beste gutten i klassen og dette er et av årets beste album for alle breakbeat elskere.

Tors. 5.12 Sonic Boom/Spectrum (UK) 100,-*

(Spacemen 3)

+ The Sellick Maneuver (N)

En stor legende gjester So What

Sonic Boom fra selveste Spacemen 3 er klar for Norge for første gang. Han kommer sammen med Randall Nieman fra det amerikanske bandene Füxa og Luna. Dette er sinnsykt stort for oss. Sonic Boom utgjorde Spacemen 3 sammen med Jason Pirece (nå Spiritualized). Han har fortsatt med prosjekter som Spektrum og E.A.R. Denne kvelden skal han gjøre hovedsaklig Spacemen 3 materiale og noe Spektrum. Vi flyr de inn kun for denne konserten eksklusivt. Forvent mye fete gitarlyder, elektronikk sammensatt til en fantastisk atmosfære. Etter konserten går Sonic i studio for a spille inn et nytt Spectrum album.

Tirs. 10.12 Don Juan Dracula 60,-

m/venner

+ Johnny Poe

Fire mann sterke har Don Juan Dracula det siste året virkelig utviklet sin egen formel til å bli et av Norges morsomste opplevelser live, med sine utagerende sceneshow. Don Juan Dracula er et band som har forstått at det ikke holder å stå og kikke på skoene sine og la musikken snakke for seg selv. Don Juan Dracula spiller fengende elektroniske rockelåter i likhet med The Faint, Melody Club eller Stereo Total. Don Juan Dracula utga ep’en ”Perfect Girl” tidligere i år, en ep som fortsatt når nye fans. Den innehold blant annet hitten ”Mexico” som var playlista på petre i hele elleve uker, og som mottok mye oppmerksomhet etter å ha vært med på by:larm cd’en.

Support er Johnny Poe, som er sideprosjektet til Andreas fra Salvation Circus som spiller pompøs-techno-musical.

Ons.11.12 Ikara Colt (UK) 80,-*

Debut-albumet fra London-kvartetten Ikara Colt, har blitt hyllet av pressen i hjemlandet som det nye store – og med god grunn! Musikken er en krysning av At The Drive-In, Sonic Youth, Wire, The Strokes, Idlewild og The Fall. Med andre ord, intens rock med tonnevis av punk-attitude! Ikara Colt har jobbet seg opp som et utrolig bra live band, med sinnsyk energi. Sammen med band som Hundred Reasons og The Libertines er de Englands store rockehåp for fremtiden. Albumet ”Chat And Business» ble opprinnelig sluppet på Plastic Fantastic tidligere i år, men slippes nå på nytt av Epitaph med en bonus-EP som inneholder 4 nye låter. Ikara Colt er Epitaphs storsatsing i år.

Tors. 12.12 The white Birch 70,-

The White Birch er tilbake, nå med sitt tredje album, Star Is Just A Sun. Albumet blir utgitt i Europa av det anerkjente tyske plateselskapet Glitterhouse. Sjefen for selskapet sier om platen: ”I really have to dig deep in my memory to remember a time that I have been more excited about music.” Star Is Just A Sun ble nylig trukket frem av Der Spiegel Online som en av de viktigste utgivelsene i Tyskland for tiden.

The White Birch gir deg en vakker blanding av direkte, høystemt, enkel, organisk og innstendig musikk. Albumet Star Is Just A Sun er en på samme tid flytende og intens utgivelse, like glødende som dvelende, med stille sanger så vel som fengende. Denne konserten vil være den siste i Norge før bandet reiser sørover til Tyskland på turné i januar

Fre. 13.12 J. Mascis (US) – Utsolgt

Vår store gitar helt er tilbake på So What. Tidligere vokalist og gitarist i Dinosaur JR er en indie rock legende av de store.

Denne gangen kommer han alene, helt sikkert med sine store samling gitar pedaler og effekter. Han har akkurat sluppet sitt nye album «Free so Free». Singelen «Everybody Lets Me Down» er allerede en hit på student radioer, og vi håper som sist gang han var her, at vi får høre gamle perler som «Freak Scene», «Out There», «Get Me» etc…

NB!!! Billetter kjøpt til konserten 30.10 kan brukes på denne, eller refunderes på So Real.

Lør. 14.12 The Grand Birthday party

Tirs. 17.12 Kosmische Club

Damo Suzuki (D) 100,-*

Feat. Salvatore (N)

+ Dj Leon (UK)

Vokalisten til krautrock pioneerene og det legendariske bandet Can , Kenji «Damo» Suzuki spiller på So What 17.12 – Wow, for en sensasjon!!! Damo er født i Japan i 1950. Han ble med i Can i mai 1970 etter å ha blitt oppdaget på gata i München av de andre Can medlemmene Holger Czukay og Jaki Liebezeit;. Damo erstattet tidligere vokalist Malcolm Mooney. Fra og med albumet Soundtracks, var han med i den viktigste og mest innovative perioden til Can. Bl.a. de klassiske albumene ”Tago Mago”, ”Ege Bamayasi” og ”Future Days”. Men etter dette forlot han bandet og ble et Jehovas vitne. Etter et fravær fra musikkscenen i 10 år, dukket han opp igjen på midten av 80-tallet, og etterhvert startet han under navnet Damo Suzuki sammen med tidligere Can medlem Liebezeit og to andre faste medlemmer. På 90-tallet har det vært litt friere hvem som har vært medlemmer. Damo har med seg Uwe Janke fra bandet Fehlfarben til Oslo, samtidig som norske Salvatore vil være backing bandet hans. Damo driver ved siden av bandet ”Damo’s Network label”, hvor han utgir et stort antall live plater.

Salvatore får med dette oppfylt en stor drøm, samtidig som de stadig får en mer og mer imponerende meritt liste; album innspilling med John Mcentire fra Tortoise, remixes av Black Heart Procession og nå jobb med selveste Damo Suzuki !!!!

http://www.damosuzuki.com

Ons. 18.12 Chicks On Speed (US/D) 130,-*

Kunst kollektivet Chicks On Speeds punk/propaganda-elektronika får stadig nye tilhengere, og bandet har tilført scenen for tøff og rask elektronisk musikk etterlengtet melodi, smarthet og budskap. Deres kombinasjon av fashion og musikk har gjort de til super hippe over hele verden. Bandet har mye til felles med sine stadig mer populære medsøstre i Le Tigre. De tre Chicks’enes status som pionerer på scenen understrekes ved at samme Le Tigre for kort tid siden albumdebuterte på Chicks On Speed sin egen platelabel. Bandet har også samarbeidet med en rekke andre elektroniske artister, blant annet DJ Hell, Kreidler, Patrick Pulsinger, Ed DMX, Christopher Just, Chris Korda, David Carreta og Gerhard Potuznik, for å nevne noen

C.O.S.’ debutalbumet «Chicks On Speed Will Save Us All» er en energisk og livsgivende blanding av new-wave, punk og avantgardistisk elektronika.

NME er blant de som drar linjene til Beastie Boys og Atari Teenage Riot, og sier dette om bandet: «Hvis Beastie Boys var her, ville de trodd de hadde kommet til himmelen». Vi garanterer at Chicks On Speed uten tvil vil klare å frelse enhver rockefot som stiller opp.

Tors. 19.12 Cumshots vs Silver – Boner vs Glam 120,-*

The Christmas Massacre 2002 Etter mange heftige diskusjoner måtte det til slutt tas affære. Hvem leverer det mest utagerende og heftigste liveshowet i dette landet: Silver eller Cumshots? Man skulle kanskje tro at Cumshots, som nylig vant ”VM i Rock” i Spania var favoritter, men Silver med sin utrolige energi og attitude har slått seg oppover mot toppen mye p.g.a. nettopp sine konserter. Hvem vil bli kveldens vinner hos publikum? De lærde strides… Det har vært mye skader på denne turneen over hele landet, så hvordan ville denne julefesten ende…..

The Cumshots, med Kristopher Schau i spissen, slapp sitt debutalbum ”Last Sons of Evil” i september 2001. Silver kommer rett hjem fra sin femte Tysklands-turne og er i toppform. De ga ut sin første offisielle utgivelse ” Riot 1-2-3” 12. november produsert av Knut Schreiner. Denne ble utsolgt på kort tid.

—————————————————————————————————————–

* = Forsalg på So Real record store , Grensen 9, tlf: 2242 14 40