Raymond Mosken ga på tampen av fjoråret ut fotoboka Rocking Tattoos. Snart plateaktuelle Tim Scott er blant de fotograferte.

Plutselig var Tim Scott McConnell overalt. Amerikaneren, som har bodd i Oslo i 20 år, har skrevet «High Hopes», tittelsporet på det kommende albumet til Bruce Springsteen, en låt han opprinnelig spilte inn på The Havalinas’ debutalbum i 1990.

I år slipper han albumet Black Valley Ballads under navnet Ledfoot, og dessuten viser han frem sin gjennomtatoverte overkropp i Raymond Moskens nye fotobok Rocking Tattoos (Kontur Forlag), med tekster både på norsk og engelsk.

«Jeg er en av dem som ler litt av tatoveringer,» skriver rockesangeren Toini Knudtsen i sin tekst i boken. Hun har ingen tatoveringer selv, men har vært fascinert siden hun festet midlertidige Disney-tattiser på overarmen og tusjet seg selv på håndbaken som barn. «Det finnes tatoveringer jeg ikke ler av, det er de som varmer – det er de som varmer – det er de som er laget med hjertet. Det er disse jeg har sett flest av i rock ’n’ roll- og rockabilly-miljøer rundt om i verden. Å se en litt famlet Eddie Cochran-tattis på en voksens mann arm rører meg, jeg innrømmer det. Tjueåringen i ham visste at det ville bli rock ’n’ roll forever,» skriver Knudtsen videre.

Og det er bilder av disse rocka, rørende tatoveringene og menneskene som bærer dem som utgjør ryggraden i boken, mennesker med blekk på kroppen, fra Norge, Sverige, Danmark, USA, Frankrike, England, Russland, Østerrike og Italia.

Utgivelsen kommer forøvrig hakk i hæl på den overraskende bragenominasjonen til Magikon forlags Norske sjømannstatoveringer, så det har vært en god høst for dem som liker blekk på kroppen og i bokhyllen.

Husker du Streken? Fra den gang det var tegnefilmtørke på tv.

Lenge før NRK Super, Disney Channel og Cartoon Network var det skralt med tegnefilm på norske tv-skjermer, men det var noen små lys i mørket. Svensk frokost-tv viste fem minutter med Hakke Hakkespett i uken, mens norsk tv slapp til Pink Panther og Streken hvis det oppsto en pause i sendeskjemaet – gjerne i minuttene før Dagsrevyen.

I sommer [2008] har Osvaldo Cavandolis Streken, eller «La Linea» som han heter på italiensk, vendt tilbake for fullt. Dagbladet har sendt flere av de rundt 100 episodene fra 1970-tallet på sine nettsider, Barne-TV-vert Margrethe Røed har tatovert fyren på venstrearmen sin, og serien finnes selvsagt også på dvd.

Men nå kommer enda et produkt du ikke ante du hadde lyst på, nemlig en cd med musikken fra serien. Musikken var komponert av jinglespesialistene Franco Godi og Corrado Tringali, svingende små easy listening-juveler med latinsk krydder og utbrudd av stemmen bak Streken – skuespilleren Carlo Bonomi.

Opprinnelig publisert i D2.

Tirsdag 18. mars kommer trioen Dixie Chicks til Oslo Spektrum. Dagsavisens Geir Rakvaag kalte dem nettopp «Amerikas tøffeste band», og det er bare å si seg enig.

Her er min eneste anmeldelse av bandet, men les mer om 2003-kontroversen rundt Dixie Chicks og daværende president George W. Bush her.

Dixie Chicks
Taking the Long Way
Columbia/SonyBMG 2006

Mens Bruce Springsteen mimrer om protestvisenes gullalder, etablerer Dixie Chicks seg som George W. Bush’ argeste musikalske fiende.

I 2003 ble det platebrenning da trioen sa at de skammet seg over at presidenten kom fra Texas, og trioen rygger ikke en millimeter på sitt sjuende album: «I’m not ready to back down / I’m still mad as hell,» synger de på «Not Ready To Make Nice», og med hjelp fra superprodusent Rick Rubin er dette blitt suveren countryrock som også bør føre til et gjennombrudd i Norge.

Opprinnelig publisert i Ny Tid.

Ingen drar det lengre ut når det gjelder bilmusikk enn svensken Hans Jartoft.

Glem diskusjonene om hva som er den beste bilmusikken. Hans Jartoft fra Alingsås i Sverige foretrekker å spille inn cd-plater med motorlyd.

I 1996 ga han ut Ducati Passions, en cd-plate med motorlyden fra ulike typer Ducati-motorsykler. Den er utsolgt, etter å ha passert 10.000 eksemplarer, og i 2008 var tiden moden for en oppfølger.

På TVR Passions har Jartoft, som til daglig jobber som ingeniør hos Saab, spilt inn lyden av sin egen TVR 350i, en engelsk sportsbil som ble produsert fra 1947 til 2006.

Jartoft har tatt oppgaven på alvor, og har arbeidet med platen i tre år. Ingeniøren godtar ingen andre lyder på opptaket enn maksimalt litt fuglekvitter, så for å få de perfekte innspillingsforholdene har ”studioarbeidet” foregått i en tunnel klokken fire om morgenen.

– Den nye platen kommer nok ikke til å bli en like stor suksess som den første, fordi TVR er et mye mindre og ukjent bilmerke. Men siden mange TVR-biler låter veldig fint, synes jeg det var morsomt å spille inn en hel plate med bare TVR-lyd, forteller Jartoft . 

Opprinnelig publisert i D2.

Ble du skuffa da den annonserte N.W.A.-reunionen under Style is King 99 på Blå viste seg å være et stunt satt i scene av performancegruppa Baktruppen, graffitiveteranene Raide og Wizer, samt produsenten/rapperen Mr. Pimp-Lotion?

Torsdag 20. mars kommer DJ Yella fra «the world’s most dangerous group» til Blå – og han har med seg Lil Eazy-E.

N.W.A. regnes som en av tidenes mest innflytelsesrike hiphopgrupper, men kom seg aldri til Norge. Blant medlemmene er det bare Ice Cube og Arabian Prince som har opptrådt på norsk jord, mens MC Ren avlyste sin planlagte konsert i 1993, Eazy-E døde i 1995 og vi har ventet forgjeves på Dr. Dre i over to tiår.

Torsdag 20. mars blir sistemann i gruppa, DJ Yella, å se og høre bak platespillerne på osloklubben Blå – og han har med seg den rappende sønnen til N.W.A.-grunnlegger Eazy-E, som selvsagt kaller seg Lil Eazy-E. Klubbnavnet passer utmerket, siden både Eazy-E og sønnen vokste opp i et nabolag dominert av gategjengen Crips, som signaliserer tilhørighet ved hjelp av klær like blå som skoene Lil Eazy-E har på seg.

- Jeg møter alltid mange mennesker verden rundt, som forteller hvordan faren min inspirerte dem og at de ikke vet hvor de hadde vært i dag uten hans musikk. Det er til og med folk som sier pappa inspirerte dem til å bli politimenn og etterforskere, ler Lil Eazy-E, alias Eric Wright Jr., om innflytelsen til mannen som ble beryktet med N.W.A.-låten “Fuck Tha Police”.

­N.W.A. slo gjennom med Straight Outta Compton i 1988 og ble oppløst rett etter oppfølgeren Niggaz4Life i 1991. I mellomtiden hadde Eazy-E blitt uvenner med bandkompisene Ice Cube og Dr. Dre, og etter at Eazy-E døde av AIDS-relaterte årsaker i 1995 satt DJ Yella – som holdt seg nøytral i de svært offentlige kranglene mellom sine bandkollegaer – desillusjonert igjen.

- Da faren hans døde følte jeg meg ferdig med musikk. Jeg hadde fått gjort alt jeg hadde drømt om, men takket ja da jeg ble spurt om å fullføre Eazy-Es siste plate og min egen soloplate. Mange ville betale dyrt for Eazys siste låter, men jeg ba plateselskapet betale meg det samme som Eric ville ha gitt meg. Jeg var alltid mer opptatt av damer enn penger, og etter de to platene stoppet jeg bare, fordi jeg ikke ville drive med musikk mer, forklarer Yella, alias Antonie Carraby.

Lil Eazy-E (t.v.) og DJ Yella. FOTO: ØYVIND HOLEN

Isteden konsentrerte han seg om en annen, stor California-bransje, han begynte å produsere pornofilmer. Men i fjor ble musikkgnisten plutselig tent igjen, og nå reiser han verden rundt med nye platespiller – og musikken som satte Compton på verdenskartet.

- Dj-ing var vår første greie. Du vet at Dr. Dre og meg faktisk var langt mer populære som dj-er tidlig på 1980-tallet enn da vi var med i gruppen World Class Wreckin Cru før N.W.A.. Jeg elsket å være dj.

- Pappa var også dj iblant, skyter Lil Eazy-E inn.

- Nei, det gjorde han ikke. Ikke tro på det. Nei, han var aldri noen dj, svarer Yella.

- Jeg har hørt historiene. Han var dj.

- Nei, aldri i livet. Men det var Arabian Prince som for noen år siden fortalte meg at han reiste verden rundt for å være dj. Jeg ble overrasket, men tenkte ikke på det igjen før i fjor, og så fikk jeg meg et nytt sett med platespillere – og var i gang igjen, forklarer Yella.

På Blå gjør Yella et timelangt klassisk “west coast” dj-sett, før han avslutter kvelden med en 45 minutters konsert sammen med Lil Eazy-E, som skal fremføre både sine egne og farens låter. Samtidig kan Yella avkrefte ryktene om at han jobber med nytt studioalbum.

-­ Jeg og Lil E har ikke gjort noe i studio sammen ennå, men det kan hende vi kommer til å gjøre det. Hvis jeg kommer meg tilbake i studio da, jeg har ikke vært der ennå.

Opprinnelig publisert i D2.

Sjekk ut mitt intervju med Brian Reitzell i dagens D2.

Brian hvem?

Han var tidligere trommeslager i Red Kross og Air, men de siste årene har han slått seg opp som en av Hollywoods mest ettertraktede filmkomponister. Han er musikkansvarlig på nesten alle Sofia Coppolas filmer, tv-seriene Boss og Hannibal, samt dataspillene Red Faction: Armageddon og Watch Dogs.

I tillegg har han en mystisk evne til å lokke musikkbransjens mest folkesky artister fram i lyset igjen, folk som Mark Hollis i Talk Talk, Kevin Shields i My Bloody Valentine og Aphex Twin. Les mer om dette og hans kommende «norske» albumdebut i dagens nummer, og sjekk ut litt av musikken hans nedenfor.

Den rykende ferske «Last Summer», et samarbeid med Kevin Shields fra den kommende soloplata Auto Music, kan du høre her.

FOTO: SIGURD FANDANGO

Brian Reitzell skriver, spiller inn og produserer 40 minutters musikk til alle de 13 episodene i hver sesong av Hannibal. Han har syv dager på seg, og inviterer musikere etter behov. Norske Lars Horntveth fra Jaga Jazzist er blant bidragsytere.

–  De fleste av «mine» musikere kommer fra jazzverdenen, fordi de er gode til å improvisere. Jeg er stor fan av musikken i Roman Polanskis filmer, visste du at han hyrte den svenske saksofonisten Bernt Rosengren til å spille på den geniale Knife in the Water?

Sofia Coppola brukte 70-tallsmusikk i regidebuten The Virgin Suicides, men i Marie Antoinette ville hun bruke 80-tallsmusikk, selv om filmen foregår på 1700-tallet.

– Hun hadde allerede skrevet i manus at Siouxsie & The Banshees’ «Hong Kong Garden» skulle spilles da Marie Antoinette går i operaen. Det var noe vi ønsket oss helt fra starten, forteller Reitzell.

Brian Reitzell brukte åtte måneder på å overtale Frank Ocean til å tillate bruk av hans «Super Rich Kids» i The Bling Ring, Brian Reitzells første samarbeid med hiphopverdenen. I utgangspunktet ville han jobbe med Kanye West.

– Jeg ønsket å bruke Kanye på samme måte som jeg bruker andre musikere, til å lage ny musikk, men det fungerte ikke. «Jeg er ingen musiker. Jeg skriver ikke sanger. Jeg er en produsent,» var det første han sa til oss. Men han fortalte oss om «Super Rich Kids», men siden Frank Ocean i utgangspunktet ikke vil at musikken hans skal brukes i filmer, tok det meg minst åtte måneder å overtale ham.

Etter Lost in Translation begynte filmoppdragene å strømme inn til Brian Reitzell, men han er mest fornøyd med at han klarte å lokke den eksentriske helten Kevin Shields fra kultbandet My Bloody Valentine til å lage ny musikk til filmen.

– Kevin Shields visste aldri hvordan han skulle klare å tilpasse sin kunst til noen andres kunstverk, men jeg har klart å vise både ham og Aphex Twin hvordan det kan fungere. Men Kevin brukte opp hele honoraret til å utstyre studioet sitt, og oppdraget endte nok med å koste ham penger, ler Reitzell.

Da Shields fikk i oppdrag å remikse to låter til «Marie Antoinette»-filmen betalte Reitzell så bra at Shields fikk råd til å jobbe med My Bloody Valentine igjen.

https://www.youtube.com/watch?v=-dQKxVeLUco

Brian Reitzell prøvde å få Mark Hollis fra Talk Talk til å skrive musikk for Marie Antoinette, men det ble ikke noe av. Men i 2012 leverte Hollis musikk, det første musikalske livstegnet siden han produserte og arrangerte to låter på Anja Garbareks Smiling & Waving i 2001, til tv-serien Boss, der Reitzell var musikkansvarlig.

Peanut Butter Wolf kommer til Norge. Det blir både dj-sett og dokumentarfilmvisning i Trondheim lørdag 22. mars og på Blå i Oslo tirsdag 25. mars.

FOTO: JAKE GREEN

Fredag 21. og 22. mars er det tid for den aller første Leutenfest i Trondheim, en klubbfestival på Brukbar/Supa og Byscenen, med tyngdepunktet i hiphop og elektronisk musikk. Ralph Myerz, Yoguttene og engelske Idjut Boys er blant artistene, men selve rosinen i pølsa er nok lørdagens møte med platesamleren, dj-en og plateselskapssjefen Chris Manak, alias Peanut Butter Wolf (bildet). Han har med seg rapperen Homeboy Sandman og gjør ett av sine audiovisuelle dj-sett, og i tillegg har han med seg dokumentarfilmen Our Vinyl Weighs A Ton i bagasjen.

Filmen handler om plateselskapet Stones Throw Records, som har gitt ut rundt 400 utgivelser siden starten i 1996, i hovedsak lettere eksentrisk hiphop, ikke minst fra produsenter som J Dilla og Madlib, men også navn som Omar Rodriguez-López fra The Mars Volta, r&b fra Mayer Hawthorne og Aloe Blacc og kulthelten Gary Wilson. Dokumentaren har gått sin seiersgang på filmfestivaler verden rundt, og blant artistene som snakker ut i filmen finner vi Kanye West, Snoop Dogg, Mike D fra Beastie Boys og Common.

Er du ikke i Trondheim på lørdag, dukker Peanut Butter Wolf og filmen hans opp på Blå tirsdag 25. mars.

Bonus 1: BT-anmeldelse av Badmeaningood vol. 3

Peanut Butter Wolf
Badmeaningood vol. 3
Whoa Music/Ultimate Dilemma/Goldhead 2003
4/6

Morsom hyllest til den gode rytmen.

Han har et av de dummeste aliasene i hiphop, men Chris Manak veier opp med sin leksikalske kunnskap om hiphop og musikkformens røtter. Dette er en påminnelse om at hiphop i utgangspunktet handlet om å finne de beste rytmene, og at de fantes i alle mulige sjangere.

Her mikser Peanut Butter Wolf klassikere som Jungle Brothers og Roy Ayers med det obskure og fullstendig uventede: Kan du se for deg progrockbandet Iron Butterfly, synthpoperne Human League, jazzfiolinisten Michael White, popsmeden Joe Jackson og reggaekjempen Prince Far I samme miks? Ikke? Da er dette platen for deg.

Langt fra nødvendig, men svært morsom – og den bør deles ut på blå resept til alle hiphopfundamentalister. Sjekk for all del også ut Jukebox 45′s, en ypperlig samling obskure sjutommere fra ulvens eget Stones Throw-plateselskap.

Bonus 2: BT-anmeldelse av Stones Throw: Ten Years.

Peanut Butter Wolf Presents
Stones Throw: Ten Years
Stones Throw/VME 2006
5/6

Viktig, seiglivet og morsom indie-hiphop.

I siste halvdel av 1990-tallet inntok hiphop for alvor poplistene, mens stadig flere rappere inngikk fornuftsekteskap med r&b-vokalister og opportunistiske popsamplinger. Som motreaksjon fikk vi en ny hiphopundergrunn, preget av unge artister med gamle verdier.

De fire hiphopelementene var religion, mens stilen var kompromissløs og «independent as fuck», som Company Flow definerte det. En rekke uavhengige plateselskap grodde fram, men få kan vise til samme utvikling og standhaftighet som Chris «Peanut Butter Wolf» Manak og hans Stones Throw.

Denne samleren feirer selskapets tiårsdag, med fokus på arketypiske indie-hiphopere som Lootpack, Dudley Perkins og MF Doom, sidespor innen retrosoul, jazz og funk, og ikke minst alle avskygningene av den briljante produsenten Madlib (Quasimoto, Jaylib, Madvillain og så videre).

Samleplaten viser at hemmeligheten bak suksessen ligger i et stadig ønske om å utfordre konvensjonene, vise respekt for historien og fremme nyskapning. La oss håpe på ti nye år i samme stil.

Kjeder du deg på jobben?

Er arbeidsdagen en sammenhengende lidelse av evigvarende møter, powerpoint-presentasjoner og tanketomt lunsjbabbel?

Da trenger du The Doodle Notebook: How to Waste Time in the Office av Claire Faÿ.

Den franske barnebokillustratøren skapte drodlefeber da boken kom ut i Frankrike i fjor, og etter 250.000 solgte eksemplarer i hjemlandet står sjefene i den engelsktalende kontorverden foran sin største utfordring siden tegneserien Dilbert satte ord på det meningsløse livet til den menige kontorslaven.

Drodling er sunnere enn en røykepause og mer oppmuntrende enn en stor croissant, mener Faÿ, så finn frem penn og papir slik at arbeidsdagen flyr forbi.

Opprinnelig publisert i D2. 

Har du digitalisert ECM-samlinga? Da kan du sette omslagene inn i bokhylla isteden.

Etter 13 år kommer oppfølgeren til Sleeves of Desire, boken som samlet de beste og mest gåtefulle plateomslagene til ECM Records mellom to permer. Det tyske plateselskapet har spesialisert seg på jazz, klassisk og samtidsmusikk, og ECM har vært et viktig hjem for norske jazzmusikere som Jan Garbarek, Tord Gustavsen, Nils Petter Molvær, Arild Andersen og Terje Rypdal.

Omslagene har også dannet skole, og gitt selskapet en helhetlig profil fra starten i 1969 og frem til i dag. Innenfor plateboss Manfred Eichers strenge designprogram er det faktisk ikke lov å forklare musikken i det medfølgende coverheftet, og det er heller ikke god tone å bruke fotografier av artistene på selve coveret (musikerne har derimot lov til å vise seg frem inne i heftet).

Windfall Light rommer hundrevis av illustrasjoner, essays av Thomas Steinfeld, Geoff Andrew, Katharina Epprecht og Ketil Bjørnstad, samt en katalog over alle ECM-utgivelsene – godt over tusen album. 

Lars Müller (red.)
Windfall Light: The Visual Language of ECM
Lars Müller Publishers 2009, 464 sider

Upublisert notis fra D2.

Spesialtilbud: Skaff deg Jævla bra byline-boka før alle andre, og få med den jævla sjeldne Jævla Bra Kaffe-koppen på kjøpet.

Nummerert bok med personlig hilsen og kaffekopp koster 300 kroner, men må plukkes opp rundt Grønland i Oslo. Send e-post til oyvind.a.holen at gmail.com hvis du vil ha. Boka kan også bestilles rett fra forlaget hvis Grønland er for langt unna, men da uten kopp.

Extremely Limited Edition: Kun 48 eksemplarer til salgs.

Du kan også lese ferske JBB-intervjuer med NRK.no og Nettavisen. I tillegg har Bergensavisen gjort en framifrå jobb med å gi Nettavisen-saken en navlepillende vri, mens Avisa Sør-Trøndelag og Kampanje også følger med i timen. Følg Jævla bra byline på Facebook for dagferske bylines.

Torsdag 27. mars kommer fotograf Pattie Boyd, også kjent som George Harrisons ekskone, til Rockheim i Trondheim for å åpne en utstilling viet både fotografier, klær, instrumenter og brev fra Boyds begivenhetsrike liv.

Boyd og Harrison møttes under innspillingen av The Beatles’ A Hard Day’s Night og de giftet seg to år etter. I løpet av de elleve årene ekteskapet varte fikk Boyd oppleve Beatlemania fra innsiden i 1964, hun var blant annet med på Liverpool-bandets mye omtalte India-tur.

I 1977 giftet Boyd seg med en annen engelsk gitargud, Eric Clapton, som skrev både «Wonderful Tonight» og «Layla» til sin kone.

Utstillingen består av 45 fotografier, der ti av dem aldri er vist offentlig før, og i tillegg viser Boyd frem instrumenter, kostymer, plakater, private utklippsbøker og andre gjenstander som gir et unikt blikket i livet bak kulissene til perioden som ble døpt «Swinging London». Utstillingen står oppe til 28. august.

Opprinnelig publisert i D2.

Jeg endte sannelig opp med ringreven Capleton da jeg skulle anbefale månedens reggae/dancehall-tune på Lamsbread Sounds radioshow Irie Radio, som du kan høre her kl. 17-18 eller kl. 23-24 i dag.

Capleton har jo definitivt ikke vært borte, men han har de siste årene sluppet mye musikk jeg har forholdt med heller likegyldig til. Men i 2014 ser det ut som godformen er tilbake, med låter som «Wah A Dem Do», «Can’t Dis the King» og «Rock Stone», sistnevnte fra Stephen Marleys kommende album, som kjapt kan bli et høydepunkt.

Samtidig vil jeg benytte anledningen til å minne om Capletons gullalder, da han ga ut perleraden More Fire (2000), Still Blazin (2002) og Reign of Fire (2004). Konserten med ham på Cosmopolite i 2003 var fantastisk, eller som forhåndsomtalen i Avis1 lokket: «Dj CapLeton The Prophet fra Jamaica snurrer dancehall.»

Capleton
Still Blazin
VP Records/MNW 2002
6/6

Knusende overlegent og allsidig album etablerer Capleton som reggaekonge i 2002.

Noen ganger kommer det plater som er så sterke at du bare er nødt til å legge alt til side. Jeg tror jeg hørte Still Blazin fem ganger i strekk dagen jeg fikk den.

Clifton «Capleton» Bailey markerte seg for alvor med sin miks av dancehall og rastaverdier allerede i 1995 med Prophecy. Men det var More Fire fra 2000 som virkelig satte ham på kartet, og Still Blazin er en fabelaktig oppfølger.

Capleton synger først og fremst for «the ghetto youth», men har du den minste interesse for svart musikk, bør du gjøre deg selv en tjeneste og sjekke ut dette. Over 19 spor sveiper Capleton innom alt fra klassisk «roots reggae» til minimalistisk dancehall, og viser at rastafarianerne på ingen måte har gitt opp kampen om den musikalske tronen på Jamaica.

Høydepunkter: Hele albumet.

Capleton
Reign of Fire
VP Records 2004
5/6

Alle gode ting er tre for Capleton, som igjen leverer årets beste reggaealbum.

Det skjer stadig vekk. Et multinasjonalt selskap tar over distribusjonsrettighetene til et nisjeselskap, og skusler det hele bort. Warner tok over VP Records i Norge som følge av suksessen til Sean Paul, men har ikke sluppet noe album i Norge siden januar. Takk og pris for oppegående platebutikker og nettet, for årets beste reggaealbum er bare tilgjengelig via import.

Capleton var en av mange reggaeartister som tidlig på 90-tallet meldte overgang fra volds- og sexfiksering til militante rastafariverdier, og selv om albumene hans er «greatest hits»-samlinger, fremstår de som helhetlige.

Reign of Fire fullfører en slags trilogi sammen med mesterlige More Fire (2000) og Still Blazin (2002) – og disse to er kanskje de aller ypperste reggaeplatene i dette tiåret.

Capleton mestrer duvende kjærlighet-reggae, ilter dancehall, blytung roots og de heteste «riddims». Han holder seg på toppen av hitlistene på Jamaica (sammen med Elephant Man og Vybz Kartel), og har samtidig is nok i maven til å holde igjen på albumfronten. Derfor er et nytt Capleton-album en stor begivenhet, og han skuffer ikke denne gangen heller – selv om albumet er det i «trilogien» med minst krutt. Men det sier egentlig mest om de to første platene.

Opprinnelig publisert i Aftenposten.

Jeg valgte meg «Malcolm» av Jaqe & Marcus Price da jeg skulle snakke om nordiske raptekster på P2.

Torsdag 27. mars spilte jeg denne låta, da jeg var invitert til å snakke om nordiske raptekster på NRK P2s Kulturhuset, sammen med Magne «Definite» Flemmen og singer/songwriter Daniel Kvammen. Hør hele innslaget her.

Malmø-rapperen Jaqe er en av svenskene det er viktigst å følge med på. Les Nöjesguidens intervju med hamher.

Låta er hentet fra EP-en EIKON, som du sjekker ut her.

Og dette var låtene Magne og Daniel plukka ut.

Var denne 2008-boka det som skulle til for å få kjeklende fluefiskere til å begrave stridsøksen?

Bokhyllene dine er sikkert allerede fulle av diverse leksikon, men noe slikt som Fluemønsterleksikon har du aldri sett før. Dette er nemlig tidenes første oversikt over fluefiskets viktigste og mest populære fiskefluer, og boken er norsk.

– Vi har ønsket å lage den ultimate doboken for fluefiskere, sier Lars Lenth, som har skrevet leksikonet sammen med Rune Johansen og Svein Røbergshagen.

– Det at det aldri noen gang har vært gjort før, verken i Norge eller i utlandet, var en sterk drivkraft. I tillegg håper vi leksikonet kan fungere som en brobygger mellom laksefiskere og ørretfiskere, to grupper som tradisjonelt har hatet hverandre som pesten. Det er tross alt bare fjær og hår, karer!

I tillegg til den evigvarende feiden mellom lakse- og ørretfiskerne er fluefiskmiljøet splittet i to andre leirer: Praktikerne, som er mest opptatt av fluens evne til å fange fisk, og estetikerne, som er vel så opptatt av fluenes utseende. Lars Lenth har vaklet mellom de to leirene gjennom hele sin fiskekarriere.

– Da jeg begynte å fiske med flue, var det estetiske veldig viktig. Så hadde jeg en lang, kjedelig periode, der det praktiske var det eneste som betydde noe, og jeg lo meg skakk av de håpløse, jålete estetikerne. De siste par årene har fluenes utseende blitt viktig igjen. I dag kunne det ikke falle meg inn å fiske med en flue som ikke er fin å se på.

Denne dobbeltheten preger også boken, som befinner seg et sted mellom praktisk guide, anektodisk dolektyre og fluepornografisk praktbok. Er glass, ramme og museum neste stopp for fluene?

– Foreløpig er det bare de tradisjonelle laksefluene, bundet av fjær og pels fra minimum 37 forskjellige truede dyre- og fuglearter som er hengt opp i glass og ramme. Jeg synes det er på høy tid at også enklere, stilrene og funksjonelle tørrfluer får sin rettmessige plass på veggen. Selv henger jeg stadig opp innrammede fluer rundt omkring i huset, men den kunstbevisste kjæresten min lar dem sjelden henge mer enn en dag eller to. Den eneste som har fått permanent plass, er en diger krabbeimitasjon, «Merkin Crab», som sto fint til tapetet.

Opprinnelig publisert i D2.

Den brasilianske graffitimaleren Limpo preger bybildet i Malmö. Den samme jenta går igjen.

På jobb i Malmö med fotograf Ivan Brodey. 

Graffitimaleren Limpo har ett problem, og det er hverken politi eller myndigheter. Brasilianeren har i fem år dekorert vegger, dører, gjerder, biler, leiligheter og gallerier over hele Malmö, og ofte ender det med at han maler den samme melankolske, barbente jenta med drømmende blikk.

Men i det siste har en annen maler begynt å gå over veggmaleriene hans, for å gjøre én liten endring: Han tegner over jentas sammenknepne munn, og gjør tristheten hennes om til et strålende smil. Nå tar en småirritert Limpo frem sprayboksen sin, går mot elskapet like ved galleriet sitt og fikser opp jenta han har malt.

– Jeg begynte å male graffiti i tenårene, hjemme i Salvador de Bahia. Inspirasjonen kom fra gatebarna, de pratet til meg, fortalte sine historier og at de hverken hadde mamma, pappa eller noe å spise. Det er deres historie jeg forsøker å male, forteller Limpo.

33-åringen heter egentlig Fabio da Rocha Passos Pinheiro, og har gjort graffiti til et levebrød etter at en rekke tilfeldigheter – og etter hvert kjærligheten til en svensk jente – fikk ham til Malmö for fem år siden. Nå maler mye på husveggene til MKB, Malmös variant av Obos, men det var ikke like lett da han ankom byen.

– Jeg gikk rundt til butikker og restauranter, fortalte at jeg kom fra Brasil og drev med graffiti, viste bilder av kunsten min og spurte om jeg kunne male noe for dem. Jeg ville ikke ha lønn, og betalte alle utgifter selv. Men alle sa nei. Helt til en frisør og en restaurant ga meg lov til å male på fasaden deres, og etter det begynte folk å kontakte meg.

Siden er Limpos veggmalerier nærmest blitt et varemerke for Malmö, i bydeler som Möllan og Seved dominerer han bybildet. Det er her han driver galleriet sitt, selger kunst og kurser barn og ungdom i kunsten å male med sprayboks – alt med kommunestyrets velsignelse. Ja, Limpo var attpåtil den første graffitimaleren som mottok Malmö bys kulturpris.

Nå ønsker han å endre synet på graffiti i Stockholm, som i årevis har praktisert nulltoleranse mot alle former for offentlig veggmaling. I oktober utgjorde graffitien hans bakteppet for en påkostet catwalkvisning i Sveriges hovedstad, «Grand Event», arrangert av L’Oréal Professional,

– Stockholm behøver mer offentlig kunst, og jeg håper dette kan bidra til at myndighetene kan få et annet syn på graffiti. Men det er vanskeligere å være graffitimaler i Sverige enn i Brasil. Her løper politiet etter deg, mens politiet i Brasil har stor mage og bare truer deg hvis de ser at du maler.

Opprinnelig publisert i D2.

Fredag 4. april  feirer trommeslager og perkusjonist Paolo Vinaccia sin egen 60-årsdag med å sette sammen bandet Heavy Gentlemen til festkonsert på Rockefeller.

Det var et av 80-tallet mest populære partyband, med Knut Reiersrud, Jørun Bøgeberg, Carsten Loly, Ivar Vereide, Torbjørn Sunde, Bendik Hofseth og Frode Nymo. Saksofonisten Sigurd Køhn omkom under tsunamien i Thailand i 2004.

Jeg feirer jubilanten med et gammelt intervju og plateanmeldelse.

FOTO: ARILDANDERSEN.COM

1: Dagsavisen-intervjuet «Musikk i hett bad» fra 2002 (konsertens høydepunkt var at Vigdis Hjorth stupte i bassenget med klærne på).

Med bestillingsverket «Lille Alhambra» ønsket Paolo Vinaccia og Audun Erlien å lage et musikalsk tyrkisk bad. Sluttresultatet ble mer norsk enn planlagt.

– Hva er det blitt Audun, et turist-tyrisk bad i Oslo?

Paolo Vinaccia og Audun Erlien er midt i sluttspurten på «Lille Alhambra på Bislet Bad» – bestillingsverket de to har skrevet til Oslo World Music Festival. Det er under to uker til urpremieren lørdag 9. november, men fortsatt lever verket sitt eget liv uten at opphavsmennene er helt sikre på hvordan sluttresultatet blir.

Levende drøm
Mye faller nok på plass når duoen får gått gjennom første og siste gjennomkjøring med poetene Steinar Opstad, Cathrine Grøndahl, Vigdis Hjorth, Steffen Sørum og Walid al-Kubaisi. Forhåpentligvis.

– Jeg vet at poeter ikke alltid er de beste når det kommer til å lese sine egne verk, knegger Vinaccia og forteller videre om stykket – hans andre bestillingsverk noensinne.

– I utgangspunktet skulle det være tyrkisk bad-aktig, men det ble for dyrt å fly inn utenlandske poeter. Men selv om sluttresultatet blir mer norsk enn planlagt, blir det også arabisk – jeg kjenner veldig godt til Midtøsten, arabiske musikere og deres musikk. Konserten blir sirkelaktig, med begynnelse og slutt samme sted; som en reise gjennom en levende drøm – en musikalsk drømmeverden med vannlyder, urbane lyder og stemmebruk. Alt er atmosfære!

Mytologi og kjærlighet
Verket er oppkalt etter palasset Alhambra i byen Granada, et av de virkelige storverkene som minner om det arabisk-muslimske herredømmet i Spania i middelalderen. I ettertid er det blitt et nærmest mytisk eksempel på et vellykket flerkulturelt samfunn, men Vinaccia er den første til å innrømme at han ikke har satt seg så nøye inn i historikken for å skrive stykket.

– Jeg har ikke noe direkte forhold til Alhambra, men ser på det som en fristende tittel – som viser til mytologi, kjærlighet og et sted der kulturene fra Europa, Nord-Afrika og den arabiske verden møttes.

Vinaccia håper prosjektet kan ende i en cd-utgivelse, og han arbeider også med to andre bestillingsverk.

– Allerede 3. desember skal vi framføre et bestillingsverk til åpningen av Norsk Hydros nye fabrikk på Sunndalsøra, der vi har tatt opp fabrikk-, vann- og metallyder, samt kommentarer fra dem som jobber der. Og så jobber jeg med et verk til sommerfestivalen i Vikedal. Det er på tide at «nye folk» som oss får lage bestillingsverk, for selv om vi har holdt på lenge som musikere, er vi ganske ferske i komponistbransjen.

2: Osloposten-anmeldelse av  ‘Mbara Boom.

Paolo Vinaccia/Arild Andersen/Tore Brunborg
‘Mbara Boom
Sonet/PolyGram 1997

Slagverkskongen Paolo Vinaccia får endelig frie tømmer på plate, men konsertopptaket fra Cosmopolite hadde nok tjent på å bli strammet noe inn.

Mange norske artister har hatt besøk av Paolo Vinaccia på sine plater siden italieneren kom til landet i 1978. Karrieren i Norge startet med et libanesisk danseband, men Vinaccia har steget kraftig i gradene siden. I dag er han nærmest Norges hofftrommeslager. Men Vinaccia har aldri tidligere grepet fatt i italienske musikktradisjoner på plate.

Vinaccia snublet tilfeldigvis over vokalkvartetten Il Coro Di Neoneli, og hentet dem til Norge for to konserter (plata rommer Cosmopolite-konserten). Vinaccia kaller musikken for rocka jazz, og jeg synes dette blir ganske slitsomt over 70 minutter. Best fungerer de rolige vokalpartiene med italienerne, mens musikerne hadde tjent mye på å begrense sine utfoldelser.

Spesielt slitsom er saksofonist Tore Brunborg når han hogger til på det verste. Musikken er spennende, men konserten blir for lang å høre gjennom på plate.

I dag lanseres Jævla bra byline-boka på Skup-konferansen i Tønsberg. Det blir salgsutstilling av #JBB-kunst og selvsagt også salg av boka til alle i området som er interessert i dag og lørdag, og er du rask rekker du også å skaffe deg siste rest av Jævla bra kaffe-koppene.

Selve boka kan også kjøpes på Tronsmo, bestilles hos din lokale bokhandler, de fleste nettbokhandlere eller direkte fra forlaget.

Sjekk også ut kåringen av Bylineadelen, som får to sider i dagens utgave av Journalisten. Les også sak fra Resume i Sverige, Nettavisen, NRK.no, Avisa Sør-Trøndelag og Kampanje.

Men enkelte aviser har avvist dekning av boka, fordi det blir «for internt».

Internt? Jeg føler meg knebla, og minner om Vær varsom-plakatens punkt 4.1: «Det er pressens rett å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold. Det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle.»

FOTO: JØRGEN NORDENG

En barnebok som lyser i mørket.

Ifjor fikk argentinske Marisol Misenta, som lager billedbøker under pseudonymet ISOL, tildelt den prestisjefylte Alma-prisen, en litteraturpris til Astrid Lindgrens minne. Nå er hun aktuell med to nye oversettelser til norsk, Familiehemmeligheter er utgitt av Gyldendal og Nokturne: Drømmekokebok er på Cappelen Damm.

I sistnevnte tar hun mål av seg å styre drømmene til leserne sine etter følgende oppskrift, hjulpet frem av selvlysende tegninger.

1. Velg den drømmen du har mest lyst til å drømme i natt.

2. Før du legger deg, åpner du boken og legger siden med det valgte bildet under en lampe med sterkt lys.

3. Plasser boken slik at du kan se bildet fra sengen din.

4. Slukk lyset!

5. Du vil nå se den lysende tegningen som drømmen har etterlatt på siden. Se på den så lenge du vil, lukk øynene og bli med til drømmens hemmelige sted.

Opprinnelig publisert i D2.

Tirsdag 8. april opptrer en av reggaens største stemmer på Jæger. Nordmenn kjenner nok Horace Andy best som hyppig brukt Massive Attack-gjestevokalist, men har hatt en rik solokarriere gående siden slutten av 1960-årene.

Her er min anmeldelse av 2007s Livin’ It Up, samt noen eldre klassikerlåter.

Horace Andy + Sly & Robbie
Livin’ It Up
Taxi Productions/Mideya/VME
5/6

Rytmegeniene møter englestemmen.

Et samarbeid mellom «the riddim twins», trommis Sly Dunbar og bassist Robbie Shakespeare, og englestemmen Horace Andy står høyt på min ønskeliste, og nå er drømmen oppfylt. Ekstremsportveko har booket inn denne gjengen til Voss lørdag 30. juni. Det kan bli legendarisk.

Sly & Robbie forandret musikkhistorien gjennom sitt arbeid med alle fra Culture og Black Uhuru til Grace Jones og Shabba Ranks, mens Horace Andy siden 1970-tallet har vært en av de mest særegne reggaesangerne, også kjent for sitt samarbeid med Massive Attack på 1990-tallet.

Troikaen har samarbeidet før, men det er en sann glede med et splitter nytt album. Men det er litt skuffende at de lener seg tungt på gamle bedrifter. Her er flere nye låter, men også nye tapninger av ”One Love”, ”Skylarking” og ”Bless You”.

Småfeigt, men nybegynnere vil se lyset. Og reggaenerdene får en timeslang dokumentarfilm fra innspillingen.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.

Med K. Mustermann tar kunstneren Øivin Horvei steget over i billedbøkenes verden for første gang.

Og ringer navnet i boktittelen en bjelle? Det er ikke så rart, for det er nemlig navnet som brukes på en rekke ringeklokker når de installeres.

– K. Mustermann er et generisk navn, skapt av det tyske firmaet Siedler, som er en av de største i verden innen callingsystemer og ringeklokker. Jeg så det tilfeldigvis på en ringeklokke i Oslo en gang, og da jeg begynte å titte meg rundt, dukket det opp flere og flere steder. Og nå har jeg skapt en liten verden sentrert rundt denne K. Mustermann. For hvem er han egentlig? forklarer Horvei.

Han laget 14 Mustermann-portretter og skrev ned fire-fem setninger om dem. Deretter gikk hvert bilde til like mange forfattere, slik at navn som Gro Dahle, Mette Karlsvik, Knut Nærum, Audun Mortensen og Simon Stranger fikk skrive sine små historier spunnet rundt bildet.

– Noen tolker bildet helt konkret, mens andre griper fatt i en liten detalj og drømmer seg bort. Terje Thorsen tok for eksempel tak i en gitar i bildet, slik at K. Mustermann drømmer seg bort, langt ut av leiligheten sin.

K. Mustermann gis ut av Magikon forlag, som har som mål å snu forholdet mellom forfatter og illustratør på hodet. Forlaget velger først illustratør til sine billedbøker, deretter ser de etter forfattere. Horvei har tidligere gitt ut kunstboken Growing Up Is For Trees (2012), men regner dette som sin egentlige debut.

– Dette er en debut. Det er min bok, jeg har lagt til rette for den og skapt historien, og den er ikke noen dokumentasjon av ting jeg har gjort tidligere. Det er heller ikke en vanlig barnebok, derfor blir coveret i imitert krokodilleskinn med gullpreg, som et gammelt fotoalbum.

Etter utgivelsen planlegger Horvei en utstilling av verker produsert under et halvt års opphold i USA, samtidig som han setter inn sluttspurten i et mosaikkprosjekt han har jobbet med lenge. Det skulle opprinnelig settes opp i Motzfeldts gate på Grønland, men ender nå opp som en del av den nye utsmykningen av Oslo Fengsel.

–Det skal monteres på fengselsmuren, som et teppe som ligger over muren, på innsiden mot luftegården til fangene og på utsiden ut mot Åkebergveien. Det blir tilsammen 80 kvadratmeter med fargerike fliser, og jeg har laget rundt en tredel av dem selv. Resten er håndmalte fliser fra Iran og Marokko, samt gamle fliser jeg har funnet fra 1950, -60 og 70-årene.

Opprinnelig publisert i D2.