Det tok 40 år, men nå er barnebokklassikeren Det gavmilde treet ute i norsk oversettelse.

«Den er fin, men litt trist,» sa syvåringen etter at hun hadde lest den ferske norske oversettelsen av den amerikanske barnebokklassikeren The Giving Tree (1964) for andre kveld på rad. Den lille historien om det livslange forholdet mellom en gutt og et tre er laget av poeten, låtskriveren, dramatikeren og tegneserieskaperen Shel Silverstein (1930-1999). og er blitt oversatt til 40 språk og har solgt i 8,5 millioner eksemplarer på verdensbasis.

Nordmenn måtte derimot vente helt til bokens 40-årsjubileum i år for en oversettelse, og det nystartede Figenschou forlag har hyret visesangeren Siri Nilsen til oversetterjobben. Kort sagt er Det gavmilde treet en vakker liten fortelling om forholdet mellom mennesket og naturen, og om aldringens uunngåelige konsekvenser.

Opprinnelig publisert i D2.

Siri Pettersen gjør for tida stor suksess som fantasyforfatter, hennes Odinsbarn (2013), den første i Ravneringene-trilogien, er allerede solgt til Sverige og Brasil.

Men visste du at Pettersen har en fortid som tegneserieskaper? Her er min anmeldelse av stripeserien Anti-klimaks.

Siri Pettersen
Anti-klimaks: Heller mot en for!
Seriehuset 2004
4/6

Elegant tegnet og fortalt satire over det bekvemme protestsamfunnet, men persongalleriet er fortsatt noe uforløst.

Slagordet til Siri Pettersens Anti-klimaks minner meg om min egen universelle plakat for demonstrasjonstog. Mitt forslag var”Nei, nei og atter nei”, mens Pettersen byr på det noe mer subtile ”Heller mot enn for!”.

Anti-klimaks er det politisk og sosialt engasjerte motstykket til Torbjørn Liens Kollektivet, og dagens venstreradikale og antikapitalistiske ungdom er et perfekt utgangspunkt for en satirisk tegneserie med alvorlige undertoner. Pettersen har bakgrunn fra Unge Høyre, men står nå trygt plassert på motsatt side. Dermed får hun et tvisyn som kommer godt med når hun skal se det komiske i samfunnsengasjementet fra flere sider.

Som i Kollektivet er utgangspunktet en gjeng stereotype figurer, som det blir Pettersens oppgave å puste liv i: Den småkriminelle anarkisten, den radikale cyberpunkeren, den 100 prosent engasjerte sinnataggen, den naive naturmedisinjenten og den livstrøtte journalistspiren. For å nevne noen.

I første omgang blir det rett og slett for mange figurer å holde styr på, noe som gjør at flere forblir klisjeer eller ender opp fullstendig anonyme. Pettersen kunne tjent på å starte med et mindre persongalleri, for heller bygge det ut over tid.

Persongalleriet og enkelte svake poenger trekker noe ned, men som helhet er dette et svært lovende debutalbum der Pettersen viser at hun utvilsomt fortjente årets Sproingpris for beste nykommer.

Selve albumet er lekkert pakket inn i fine farger og godt papir av forlaget Seriehuset, og det mest uforstående med utgivelsen er at Anti-klimaks i dag ikke har noe hjem i verken avis eller blad – etter at den ble kastet ut av Larsons gale verden. ”Bill. mrk.: Sjarmerende radikalere med stort engasjement og lite penger søker nytt hjem.”

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.

Sjekk ut sendingen av Radio Novas «Nova Amor» fra fredag 11. april her, der undertegnede og Marius «DJ Giraffo» Emanuelsen er gjester hos Gøte Strindler, i en time med r&b og hiphop i den melodiske enden av Jubel-spekteret.

Vi fant fort ut at Jubel og Nova Amor deler svært mange preferanser i jakten på den gode, nye musikken, men allerede fra første låt med SZA ble det også klart at dette skulle bli en duell om hvem som oppdaget de ulike artistene først.

Jeg slo breialt fast at Jubel i alle fall var først ute med å poste Cadence, den nye artisten til Young California-produsenten RawSmoov (mannen bak Jonn Harts «Who Booty?»), men i ettertid begynte jeg å tvile. For hadde jeg posta hennes «20 Young» på Jubel?

Svaret var skandaløst nok nei, men ved å poste den fredag formiddag slo vi allikevel kveldens avspilling på Radio Nova med god margin.

La oss bare vi får håpe mer nytt fra Cadence før hun er 21 Young. Jeg tar med hennes vri på «Versace» også.

Og kanskje Jubel får sitt eget radioprogram også? Interessen er der i alle fall, så det er bare å ringe…

The Afghan Whigs står igjen som ett av mine absolutte favorittband fra grunge-æraen, og når de nå vender tilbake med Do to the Beast, bandets første album siden 1998, ser jeg med glede at de har gravd r&b-artisten Van Hunt fram fra glemselen.

Så da er det på tide å sjekke ut hans to første album på nytt. Pass opp for referanseoverdoser.

Og hvor blei det egentlig av Van Hunt? EMI/Blue Note ga aldri ut tredjealbumet Popular [edit: han ga det ut selv, på trass og kun digitalt, under navnet The Popular Machine], men i 2011 vendte Van Hunt tilbake etter nedturen med albumet What Were You Hoping For?

Kom tilbake til bloggen i morgen, for en annen glemt soulhelt.

Van Hunt
Van Hunt
Capitol/EMI 2004
5/6

Enda en flott mannlig r&b-debutant: Ønsk Van Hunt velkommen i klubben.

Det er gode tider for soulelskere. Anthony Hamilton, Dwele, Calvin Richardson og Donnie. Mannlige soulsangere står i kø for å overbevise oss med sine smektende blandinger av moderne r&b og klassisk soul. Van Hunt er nyeste utvekst i familien.

Han er et ekte multitalent, som skriver og arranger låter og spiller de fleste instrumentene selv. Han har lurt i kulissene i flere år, og har samarbeidet med folk som Dionne Farris, Rahsaan Patterson, Joi og Cree Summer. Prince er det store forbildet, og som funkdvergen utmerker Van Hunt seg med en større interesse for rock og pop.

Han tråkker i fotsporene til Stevie, Marvin, Curtis og andre gamle soulhelter, men skaper også assosiasjoner til både Lenny Kravitz (da han var god), Beck og Steely Dan. De sedvanlige koblingene til hiphopmiljøet er så godt som fraværende, og Van Hunt er et lekker, variert og helhetlig album – en tidløs samling låter som like gjerne kunne ha vært utgitt på 70- eller 80-tallet.

Opprinnelig publisert i Aftenposten. 

Van Hunt
On The Jungle Floor
Capitol/EMI
5/6

Soul + funk + rock = Van Hunt.

Sangeren og multiinstrumentalisten Van Hunt fra Ohio holdt seg lenge i skyggen som makker til folk som Dionne Farris og Rahsaan Patterson. Da han i 2004 forsøkte å nå solen med et flott debutalbum, druknet han ufortjent i bølgen av mannlige soulsangere. Heldigvis har han finpusset sine sterke sider, slik at han på denne oppfølgeren i enda større grad står fram som et stortalent med en original miks av soul, funk og rock.

Det er lett å lufte Prince-flagget i møte en svart musiker som forener soul, funk og rock, men da ser man ikke skogen for bare trær. Van Hunt er utvilsomt Prince-fan, men da glemmer vi de andre i klubben: Curtis Mayfield, Sly & The Family Stone, George Clinton, Rick James, Prince, Lenny Kravitz og Cody Chesnutt.

On The Jungle Floor er Van Hunts søknad om medlemskap i denne eksklusive klubben, og i mine ører består han med glans. Perfekt for både soulfeinschmeckere og deg medd for få svarte artister i platesamlingen. Eneste minus er savnet av den perfekte hitsinglen.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.

Etter gårsdagens Van Hunt-post: Hvor blei det av Detroit-sangeren Dwele?

Svar: Dwele forsvant aldri, selv om han ble droppa av Virgin. Han har gitt ut tre indie-album, som alle har kommet seg inn på Topp 10 på Billboards r&b-liste, sist 2012s Greater Than One, samt gjort låter med både Kanye West, DJ Quik og Big Sean.

Dwele
Subject
Virgin 2003
5/6

Årets souldebut.

Hvert år byr neo-soul på en ny mannlig superstjerne som tar opp hansken etter 70-tallets soulkjemper. D’Angelo debuterte i 1995, og stjerneskuddene sto i kø etter ham: Maxwell i 96, Rahsaan Patterson i 97, Dave Hollister i 99, Musiq Soulchild i 2000 og Jaheim i 2001, mens veteranen Raphael Saadiq ga oss fjorårets høydepunkt med sin etterlengtede solodebut. Nå har Andwele ”Dwele” Gardner lagt inn en sterk søknad om 2003s soultrone.

Dwele er et multitalent fra Detroit, som både synger, skriver låter og produserer selv. Han debuterte med en kassett trykket opp i beskjedne 100 (hundre!) eksemplarer i 1998, der bootlegversjoner fortsatt omsettes på nettet.

Så hjalp han Slum Village med sin fløyelsmyke stemme på albumet Trinity, og debutalbumet Subject er blitt en deilig bløtkake av et album. Det er fylt med lekker bass, rike harmonier og hiphopbeats og pyntet med jazzglasur og rikelige doser elpiano. Skal du kjøpe en ny soulplate dette halvåret, bør det være denne!

Dwele
Some Kinda…
Virgin/EMI 2005
5/6

Et must for soulsnobber.

Med unntak av D’Angelo og John Legend foretrekker vi nordmenn våre ferske amerikanske soulhelter i kvinneklær. Kanskje det rett og slett er for mange talenter, for det krever sin lommebok å holde styr på den endeløse strømmen av talenter; navn som Raheem DeVaughn, Peven Everett, Anthony Hamilton, Bilal, Musiq Soulchild og altså Dwele.

Andwele Gardner er fra Detroit, og dette er en elegant, lavmælt og delikat oppfølger til 2003-debuten Subject. Dwele forener de minimalistiske funkmantraene vi husker fra D’Angelo med den sløye stemningen vi kjenner fra bysbarn som Slum Village, og pakker det inn i forståelse og respekt for de mer velkledde sidene av soulhistoriene.

Dette er mer ”quiet storm”-soul à la Smokey Robinson, sløy jazz og minimalistisk funk enn popflørtende r&b, så Dwele må nok se langt etter et John Legend-aktig gjennombrudd i Norge. Some Kinda… er dyp, variert og sensuell kvalitetssoul for kjennere, og en plate som bør finne et trygt i hjem med Anthony Hamilton, Maxwell og D’Angelo i platesamlingen.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.

Etter ukas bloggposter om Van Hunt og Dwele er turen kommet til Calvin Richardson, som tente et håp om en lysende karriere med dette 2003-albumet.

Isteden endte det med en fem års pause, to indie-album, hyllestplate til Bobby Womack og deltagelse på den annonserte r&b-realityserien Come Back Kings.

Calvin Richardson
2:35 PM
Hollywood Records/Warner 2003
5/6

Smakfullt, tidløst og full av sjel.

“Trying to get a raise on this overcrowded stage”, synger Calvin Richardson fra Charlotte, North Carolina – og mannen har personlighet og stil nok til å hevde seg i mengden av smukke sangere innen neo-soul.

Herr Richardson har ligget i vannskorpa lenge; først med det Jodeci-inspirerte bandet Undercover, siden med 1999-albumet Country Boy og bidrag på flotte plater som Raphael Saadiqs Instant Vintage og Angie Stones Mahogany Soul.

Nå står han støtt på egne ben med en plate som selvsagt skuer tilbake til 70-tallets gullalder, men også til eldre helter som Sam Cooke og Otis Redding og frem til dagens hiphopinspirerte r&b-scene. Det hele pakket inn i et lekkert lydbilde med smak av dyp sørstatsfunk, tunge rytmer og varme, late dager.

Mannlige r&b-sangere blir fortsatt sørgelig ignorert i Norge, men med denne, Donnies The Colored Section og Dweles Subject i hyllen blir 2003 et sjelfylt år.

Opprinnelig publisert i Aftenposten. 

Sjekk ut D2 i dag, for min coversak om Nadezjda «Nadya» Tolokonnikova og Maria «Masha» Aljokhina, best kjent som Pussy Riot. Saken er også tilgjengelig bak betalingsmuren, du får dagspass for 35 kroner.

De to har nå satt seg et nytt og stort mål: De skal gjennom organisasjonen Zona Prava jobbe for å bedre kårene til Russlands kvinnelige fengselfanger, og i mai skal de besøke Oslo, Lillehammer og Bergen for å vise dokumentarfilmen Pussy Vs Putin og møte publikum.

Bonus på bloggen: intervju med kritiker og forfatter Susanne Christensen, som benyttet mine spørsmål til å sette fart i tenkningen rundt sitt eget kommende bokprosjekt, som dreier seg rundt Pussy Riots performance i Frelseren Kristus-katedralen i Moskva i 2012.

ØH: Du jobber med en bok om Pussy Riot, stemmer ikke det? Når kommer den i så fall ut, og hva skal den hete?

SC: Jeg skriver på en bog som skal indeholde nogle researchbaserede litterære essays som blant annet tager udgangspunkt i Pussy Riots performance Punk Prayer i Frelserkirken i Moskva 21. februar 2012. Det er altså ikke en bog om Pussy Riot som sådan, den er allerede udkommet og er skrevet af rette person til jobbet, Masha Gessen.

Jeg er interesseret i Pussy Riot-pigerne, men ikke i den personlighedskult som har dannet sig omkring dem. Dette er en typisk vestlig reaktion. Mit fokus er konteksten for deres performance, som er russisk samfund og historie, og specielt forudsætningerne for punk- eller protestkulturer med feministiske fortegn. Jeg er også optaget af de forskellige politiske partier, kirker og samfundsgrupper som modarbejder oprørstendenserne: Putinister, ortodokse præster, kosakker og så videre.

Dette er del af en nationalistisk genrejsning af sand russisk identitet, og det er en bevægelse med stærkt konservative (jeg vil undgå at kalde dem «fascistiske») impulser. Pussy Riot er ikke «figureheads of a movement» som det lød i en podcast på Pitchfork, de har ringe opslutning i deres eget land, men der er alligevel sket noget: Der findes for eksempel et netværk som kalder sig Moscow Feminist Group, og folk jeg har talt med derfra siger at feminisme kan godtages som en position i en debat nu, før vendte folk det døve øre til og antog dig for at være gal.

Vi opfatter feminisme som en selvsagt vestlig værdi, og det er netop de selvsagte vestlige værdier man ikke godtager i Rusland. Lyset skinner tilbage på mig selv som er vokset op i 80s under den kolde krig; min første politiske angst havde dette mantra: Russerne kommer! De har atombomber! Jeg er vokset op med ørerne fulde af vestlig propaganda. Angst var et våben i den kolde krig, og denne angst har formet mig, og den sættes voldsomt på prøve når jeg skal forsøge at sætte mig ind i Rusland. Det er som at rejse gennem spejlet, der er ingen selvsagt konsensus i samtalerne med russere, selv de som kæmper i den gode (det vil sige vestlige) sags tjeneste: LGBT-netværk, punkaktivister, journalister, poeter, kunstnere. Min nuværende arbejdstitel er En punkbøn og andre tekster eftersom jeg også har været i Amerika og interviewe musikere og aktivister som var del af en lignende feministisk græsrodsbevægelse, riot grrrl-bevægelsen i de tidlige 90s. Jeg håber at bogen er klar for udgivelse våren 2015.

ØH: Befinner den mest spennende historien om Pussy Riot seg nå i fortida eller framtida? Tror du de vil fortsette med blanding av punk, politisk aktivisme og performancekunst som gjorde dem kjent?

SC: Den mest spændende historie er de forhold som Pussy Riot har fået os engagerede i via deres performance og den absurde retssag og urimelige straf som var konsekvenserne. Det er typisk vestligt at danne en personlighedskult i stedet for at følge Pussy Riots pegefingre all the way og se hvilke forhold de faktisk peger på. Historien om Pussy Riot er ultimativt en historie om vestligt selvbedrag og den betonagtige selvsagthed omkring vestlige værdier som hele verden må acceptere, mere eller mindre at gunpoint.

Nadya og Maria forsøger at udnytte den ekstreme opmærksomhed som vesten tildeler dem, men når de tager balaclavas på nu og pønker ud på gaden i Sochi har de kulørte masker skiftet betydning. De kan aldrig gå tilbage til at være anonyme aktivister, når de tager masker på spiller de snarere på genkendeligheden i vestlige medier og de nye muligheder som dermed åbner sig. De er i et vestligt game nu, og forsøger at snakke politik, men de får meget crap fra os som tror de er kattekillinger eller en slags tegneseriefigurer som kan konsumeres. Konsum og persolighedskult er alt vi har at byde dem.

ØH: Nadezjda Tolokonnikova og Maria Aljokhina prioriterer nå arbeidet med Zona Prava, tror du det prosjektet vil ha samme gjennomslagskraft som Pussy Riot?

SC: Mit sortsyn siger desværre nej. Punk Prayer var en helt unik performance, uanset hvor kort den var, havde den ekstrem gennemslagskraft og blev bekræftet af den absurde retssag og den urimelige straf som blev konsekvensen. Alt dette danner et unikt og kulørt narrativ som må inkluderes som en slags kronjuvel i punkens og performancekunstens hovedsagligt vestlige historie.

Zona Prava og mange andre gode projekter som er igang, Moscow Feminist Group og meget andet, kommer ikke til at udløse samme eksplosion i det visuelle felt og tiltrække sig samme grad af opmærksomhed. Alt dette er en historie om vestlig sensibilitet og underholdningstrang. En lille del af det handler om et oprigtigt politisk engagement, så jeg tror de kommer til at fortsætte med at gøre alt de kan med den opmærksomhed som har samlet sig omkring dem, men opmærksomheden kommer til at aftage eller forandre karakter. Jeg har imidlertid tro på at seriøse politiske aktivister verden rundt kommer til at blive ved med at lytte til Nadya og Maria og de folk som kæmper samme sag i Rusland.’

ØH: Og kan fraksjoneringen av Pussy Riot gi oss flere slagferdige grupperinger, eller går prosjektet i oppløsning? Pussy Riot oppsto vel i sin tid som følge av fraksjonering i kunstgruppa Voina?

SC: Du synes at spørge mig om jeg tror det bliver uaktuelt («uhipt») for mennesker i Rusland at ønske sig at få lov at lave samfundskritisk kunst og indgå i hvilke som helst slags seksuelle relationer som de nu måtte ønske sig [journ.komm.: Jeg prøvde vel egentlig bare å spørre om framtida til Pussy Riot].

Jeg er ikke så bekymret for Pussy Riot, de har skabt mange niveauer af opmærksomhed, noget af dette er typisk vestlig fluff; en slags vestlig måde at drømme og skabe stjerner. En anden del er reel og handler om aktivistisk indstillede individer verden rundt som ikke kommer til at slippe Pussy Riot og de sager og den urovækkende udvikling mod en konform og aggressiv nationalisme som de har peget på, og som også foregår overalt i Europa. Historien om Pussy Riot er ikke fortalt før den også kommer til at omhandle vestligt selvbedrag og vores manglende evne til at fokusere på de samme problemer som også findes i vores egen baghave.

Jævla bra kaffe-koppen ble som ventet et skikkelig samlerobjekt, og alle de 48 eksemplarene har nå funnet seg fornøyde eiere.

Men: I viraken rundt koppen oppsto det en misforståelse om at også Jævla bra byline-boka bare blei trykket i 48 eksemplarer, og det er jo selvsagt feil.

Boka kan fortsatt bestilles fra forlaget, bestilles hos din lokale bokhandler eller anskaffes på Tronsmo, men det er også mulig å skaffe seg en signert utgave direkte fra meg – og med en Jævla bra byline-plakat på kjøpet.

Signert bok med plakat koster 300 kroner, eller 400 kroner, hvis du vil ha en av de to fineste og største plakatene (de to øverste). Plakatene selges også enkeltvis, uten bok, hvis det skulle være ønskelig.

Sjekk ut utvalget under. Kontakt oyvind.a.holen at gmail.com.

Det blir også anledning til å kjøpe boka under åpninga av utstillinga «Årets bilder» hos Redaktørforeningen/Presseforbundet i dag kl. 15-16 (se nederst).

Jævla bra byline, alle sammen! Kr 200,-

Jævla bra Midtøstenkorrespondent-byline, Kristin Solberg! Kr 200,-

Jævla bra byline, Marie Simonsen! Kr100,-

Jævla bra byline, Elisabeth Skarsbø Moen! Kr100,-

Jævla bra byline, Mads A. Andersen! Kr100,-

‘

Jævla bra bryllupsbyline, Cecilie Asker! Kr100,-

Jævla bra bart-uten-bart-byline, Øystein Jarlsbo! Kr100,-

Jævla bra nær-ABB-byline, Anders Giæver! Kr100,-

Jævla bra sportskongebyline, Truls Dæhli! Kr100,-

Jævla bra grunnkurs i Jævla bra byline! Kr100,-

Fredag 2. mai gir Lykke Li ut sitt tredje album, I Never Learn, som allerede nå kan streames hos Spotify. Og torsdag 17. juli spiller hun på Slottsfjellfestivalen.

Her er mitt 2011-intervju, i anledning andrealbumet Wounded Rhymes.

Lykke Li erobrer verden med mørke sanger om knuste hjerter. – Jeg dyrker sorgen i musikken, sier det svenske stjerneskuddet.

Lykke Li biter hånden som fôrer henne. Hun er ettertraktet av motefirmaer som Marc Jacobs, Victoria’s Secret og Levi’s, har samarbeidet med artister som Kings of Leon, Kanye West og M.I.A., og da andrealbumet Wounded Rhymes kom ut siste uken i februar, var det bare Radiohead som overgikk henne i oppmerksomhet på de tallrike musikkbloggene.

– Jeg er ikke interessert i mote og nye band. Jeg er ikke imponert av dagens ungdomskultur, bloggkulturen. Jeg elsker gammel musikk, da Bob Dylan laget sanger for folket, og poplåter var noe man kunne lene seg på i tunge tider. Jeg trodde sanger skulle ha en helende effekt på mennesker, hjelpe utilpasse tenåringer gjennom dagen. Jeg vet ikke om dagens pop gjør det.

– Det er ikke bare du som er blitt eldre?

– Nei, jeg vet ikke. En låt om en telefon? Hvordan skal den hjelpe meg gjennom én dag?

Slå opp «gammel sjel i et ungt legeme» i ordtaksboken, og du finner et bilde av 24 år gamle Li Lykke Timotej Zachrisson. Da hun debuterte som 21-åring fortalte hun svensk presse at dette hadde hun ventet på «hele livet». Selv beskriver hun seg mer som en hustler enn hipster.

– Det er moro når man får betalt. Tidligere jobbet jeg i kassen på Ica, nå kan jeg lage kortfilm, spille inn en b-side eller kjøpe nye klær bare ved å ta på meg et par jeans, ler hun, og refererer til reklamekampanjen for Levi’s.

Mørkt blomsterbarn
Lykke Li sitter i en dunkelt belyst chesterfieldsalong på Grand Hotel, lei av å snakke sminke med norske dameblader. Med svart skinnjakke, markerte kinnben og sotede øyne, er det nesten som om noen har pustet liv i Nemis svenske lillesøster.

Hun lysner vel ikke akkurat opp i møte med D2, men snakker lavmælt og konsentrert, med setninger som stadig brytes opp av langtrukne «jaaa» og «mmm».

– Jeg hater å snakke om meg selv.

– Samtidig kan jeg bare skrive om ting som berører meg veldig sterkt. Jeg kan heller ikke relatere til musikere og kunstnere som ikke vil gi bort en bit av seg selv, jeg liker menneskelige feil, jeg synes det er vakkert. I am playing with fire, for det er ikke bra at jeg holder på slik. Det blir så ekstremt personlig.

Ballerinaknuten, som i 2008 ble så populær at hårsveisen fikk økenavnet «moteball» på Stockholms gater, er erstattet av en tung midtskill som fremhever hennes grågrønne øyne. Og hun blir lettere irritert da D2 spør hvor hun bor om dagen.

– Folk spør meg alltid om det. Men jeg har ingen ni til fem-jobb, jeg er ikke småbarnsmamma. Jeg har ikke behov for et hjem, så det er vanskelig for meg å svare på det spørsmålet. Hvor jeg bor? I dag bor jeg på hotell, så er det hotell, hotell, hotell, hotell, hotell, så hos noen kompiser i Los Angeles, så hotell igjen.

«Verdensstjernen Lykke Li har vært på turné i hele sitt liv,» skrev det svenske magasinet Filter da de rullet opp familiehistorien hennes tidligere i år. Da Lykke var ni måneder tok moren henne med til New Zealand, i frykt for radioaktivt avfall etter Tsjernobyl-ulykken. Frykten for ultrafiolett stråling på den sørlige halvkule jaget familien tilbake til Stockholm, og den omflakkende barndommen med to musikerforeldre på jakt etter den grønne hippiedrømmen tok Lykke videre til den portugisiske landsbygden, Marokko, Nepal og India, og tilsammen 11 forskjellige skoler. «Jeg var Batman. Alle andre var små feer», har Lykke sagt om skoletiden.

Denne rastløsheten satte dype spor, og Lykkes liv er fortsatt preget av denne evige jakten på det grønneste gresset. Nå pendler hun mellom Stockholm, New York og Los Angeles, og drømmer om å bo i Brasil.

– Jeg har en leilighet i Stockholm, men den har ikke kjøkken, og jeg er der bare i noen dager av gangen. Et hjem krever at man bor der, sliter det ut og legger igjen lukter og slikt.

Hun tror denne moderne nomadetilværelsen preger stadig flere av hennes generasjon. Globalisering, billigere flybilletter og digital kommunikasjon lokker flere ut på en evig reise.

– Jeg treffer mange som reiser veldig mye. Det er nye tider, og på tide å revurdere hva et hjem er, på samme vis som man har revurdert hva en kjernefamilie er.

Men drømmejakten er også problematisk.

– Vi er et produkt av forbrukersamfunnet: Det finnes alltid noe bedre, tingene dine skal byttes ut, hjemmet og byen du bor i også. Jeg er litt lei av å reise så mye, for når jeg velger et sted, vil jeg alltid videre. Jeg vil finne det ultimate stedet å bo, men er rastløs, og det er alltid noe som drar meg videre.

Portugisisk sorg
På Internasjonalens vesle scene sprekker Lykke Lis ansikt opp i et sjeldent smil. Det er innspilling av NRKs Lydverket, Lykke har vært i det innadvendte hjørnet hele dagen, og ga Lydverkets fotograf streng beskjed om «ingen mysiga bilder». Men når hun synger «I Follow Rivers» kommer det altså. Smilet.

– Å stå på scenen er det minst slitsomme med å være artist. Det er som å være på spa, i forhold til alt det andre jeg må gjøre.

Lykke Li oppdaget musikkgleden da hun var sju år gammel, og bodde i et spartansk hus i Estorninhos, en portugisisk idyll med 200 innbyggere. Familien fikk sin første tv, og det første Lykke så var videoen til Michael Jacksons «Black and White». Og på Lisboas restauranter så hun også hvordan sorgen ble dyrket i fadoen – triste sanger om knuste hjerter.

– Platene mine er triste, og det er sorgen jeg liker best når jeg hører på alle former for musikk. I alt dette svarte, finnes noe veldig positivt, noe man kan gripe fatt i. Å høre på slik musikk hjelper meg å klare meg gjennom dagen, jeg trenger sorg i musikken.

Derfor klarer hun ikke å høre på muntre Beach Boys-melodier, hennes musikalske helter er Billie Holiday, Leonard Cohen og Nina Simone. Og hennes egne låter handler om tårer og knuste hjerter. «In weakest moments i weep / ’Cause i like the way tears fit my cheek», som hun synger i «Let It Fall».

Lykke nevner ofte sine egne mislykkede kjærlighetsforhold, men på tross av låttitler som «Breaking It Up» og «Unrequited Love» er ikke Wounded Rhymes noe klassisk «breakup»-album.

– Nei, det skulle minimere hele prosjektet mitt. Platen handler om separasjon, men separasjon fra en selv, ens drømmer, ens ungdom og ens kjæreste. Det handler ikke bare om forhold, men om brytningspunkter. Det finnes mange måter å knuse et hjerte på, og ofte er det dine egne forventninger og illusjoner som gjør det.

– Skriver du best når du er langt nede?

– Det er vanskelig å skrive når man er på rock bottom. Jeg skriver sanger når jeg er nede, men på vei opp. Hvorfor skal man skrive sanger når man er på topp, da er man vel opptatt med å drikke champagne?

Det er også her vi finner forklaringen på at Lykke Li takket ja til å skrive en sang til vampyrfilmen Twilight: New Moon, selv om hun hater fantasy og science fiction.

– Jeg liker Twilight som et ungdomsfenomen, «die hard»-fans som forenes i budskapet om at kjærligheten kan overvinne alt.

Hippiedrømmen
Hjemme hos Lykke Li, hvor nå det er, ligger en bok, med en tegning av en storbrystet og langhåret hippiejente som flasher fredstegnet på omslaget. Tittelen er utformet i psykedeliske bokstaver i blått på rød bakgrunn: Laurel Canyon: The Inside Story of Rock-and-Roll’s Legendary Neighborhood.

Én dag, når hun er ferdig med turneringen skal hun lese denne boken om nabolaget i fjellsidene nord for Los Angeles’ Sun Boulevard, der musikalske forbilder som Joni Mitchell, Neil Young og The Byrds slo seg ned på slutten av 1960-tallet. Musikerne i Laurel Canyon var et kreativt miljø som skapte, lekte og elsket sammen, som hippietidens romantiske variant av jazzens Paris. Helst ville Lykke Li hatt en tidsmaskin, slik at hun selv kan drikke te med Joni Mitchell i Laurel Canyon eller henge rundt på Hydra med Leonard Cohen.

– Jeg kan bli veldig melankolsk og nostalgisk når jeg studerer scener og bevegelser fra gamle dager. I dag klarer jeg ikke å sette fingeren på hva slags revolusjon vi går gjennom, og hva ungdommen i dag står for. Det føles mer som om min generasjon bare er en generasjon av overfladiske forbrukere, og jeg kan lett bli deprimert av det.

Moten og kunsten
Lykke Li nynner gjennombruddshiten «Little Bit», supermodell Heidi Klum vrikker seg rundt i undertøy og en innsmigrende damestemme lokker med «verdens mest avanserte bh» fra Victoria’s Secret.

Som så mange andre kvinnelige popstjerner, er Lykke Li omfavnet som stilikon av alt fra motebloggere til klesdesignere. Hun poserer med pekefingeren kokett rettet mot knallrøde lepper, kledd i stramme Levi’s-bukser. Svenske Elle kåret henne til 2009s mest velkledde. Selv er hun tydelig at hun gjør dette for pengene, og for å få oppmerksomhet om musikken sin.

– Jeg er interessert i klær, fordi jeg bruker de til å skape min egen verden, men jeg er ikke interessert i mote. Jeg bryr meg ikke om trender, kjøper lite klær, men kler meg i det jeg trives i.

Klær handler mer om stammeidentitet for Lykke.

– Jeg går i svarte klær og skinnjakke fordi jeg elsker rock ’n’ roll. Men når jeg snakker med andre fordi de også har skinnjakke, blir jeg skuffet da jeg skjønner at de ikke engang har lyttet til rock. Tidligere kunne man se en langhåret hippie, og umiddelbart forstå at dette var en man kunne snakke med.

Der Lykke Lis flørting med motebransjen en nødvendig biinntekt og pr-kanal, er det en annen sidegren i musikkbransjen hun elsker: Å lage musikkvideoer. Hun drømmer om å lage musikk for David Lynch, og der publikum henger seg opp i Lykkes hotpants og Lady Gaga-aktige vrikking i «Get Some»-videoen, er hun selv mest opptatt av mindretallet som snapper opp inspirasjonskilden: Kultregissøren Alejandro Jodorowsky, og hans Holy Mountain, en psykedelisk kultfilm om jakten på udødelighet, som chileneren spilte inn mens han eksperimenterte med LSD i 1973.

I «I Follow Rivers» forfølger en kappekledd Lykke den svensk-libanesiske skuespilleren Fares Fares langs kysten av Gotland, i en video inspirert av Andrej Tarkovskijs «Offeret».

Det er slike dedikerte fans Lykke håper blir med henne videre på veien, slik at hun en gang i fremtiden kan ta full kontroll over karrieren, som Radiohead og Sonic Youth.

– Jeg elsker å lage videoer, og glad for at jeg har fans som er åpne for å tenke. Da klarer jeg forhåpentligvis la dem følge med, hvis jeg velger å gjøre noe helt abstrakt i fremtiden.

Fakta – Li Lykke Timotej Zachrisson (anno 2011)

Artist og låtskriver, født i Ystad i Skåne 18. mars 1986.

Moren er Kärsti Stiege, fotograf og musiker i bandet Tant Strul. Faren er Johan «Zilverzurfarn» Zachrisson fra bandet Dag Vag.

Debuten Youth Novels (2008), produsert av Björn Yttling fra bandet Peter, Bjorn and John, har solgt over 200.000 eksemplarer på verdensbasis, men albumet kom ikke høyere enn 36- plass på VG-listen.

Har samarbeidet med Kings of Leon, Kanye West, M.I.A., The Roots, Kleerup og Røyksopp, og blitt remikset av Beck, Mike D fra Beastie Boys, Drake og Tyler the Creator fra OFWKTA.

Skrev sangen «Possibility» til filmen Twilight: New Moon, og har hatt musikk i tv-serier som CSI: New York, Misfits og Hawaii Five-O.

Ga i 2011 ut albumet Wounded Rhymes, igjen produsert av Björn Yttling, og har prydet omslaget på det amerikanske magasinet Spins «Next Big Things»-nummer, samt forsidene på Foam, Fader, Notion, Ion, SoundVenue, Filter og Modzik.

Opprinnelig publisert i D2.

Mandag 28. april slapp Prins Thomas albumet Prins Thomas III. Her er min anmeldelse av kultmiksen Cosmo Galactic Prism, samt hans bidrag i Ny Tid-spalta «Hva leser du nå?».

Prins Thomas 
Cosmo Galactic Prism
Eskimo/VME 2007

Prins Thomas legger inn en seriøs søknad om å bli dj-enes favoritt-dj med denne doble cd-miksen, der han graver dypt i sin enorme platesamling.

Han kommer fram i lyset, vill i blikket og med støv i håret, bærende på alt fra progrock med Hawkwind, jazz med Bob James og funk med Parliament til ur-elektronika fra 1950-tallet, hard techno og minimalistisk house. Det hele sys sammen til en fascinerende pakke, som nok er mest moro for feinschmeckere og musikknerder.

Hva leser du nå, Thomas?

HVEM: Thomas Hermansen, alias Prins Thomas, aktuell med remiksalbumet Reinterpretations med Lindstrøm & Prins Thomas og den doble cd-miksen Cosmo Galactic Prism.

NÅ: Jeg pleier stort sett å lese når jeg reiser, og favorittene er Carl Hiaasen, George P. Pelecanos og Robert Crais – til nøds en lettlest biografi når utvalget på flyplassen ikke er bedre. Den siste boka jeg leste var Crais’ The Watchman, en actionfylt thriller med gjengangerne Joe Pike og Elvis Cole.

ETTERPÅ: Pakket klart til helgas reiser ligger George Pelecanos’ Hard Revolution, en bok jeg har spart i nesten ett halvt år. Jeg tar også med meg The Players av Jo Reynolds, en fantastisk morsom historie om skurken/taxisjåføren Colin Hayday. Jeg traff hovedpersonen selv i en taxitur fra London til Heathrow for en stund tilbake, og idet jeg satte meg inn begynte han å fortelle de villeste selvopplevde historier med tilhørende avisutklipp og bilder arm-i-arm med kjendiser. Da turen var over, sier han «resten kan du lese i boka mi, du kan kjøpe den av meg her og nå for £7.99». En skikkelig snik, men en veldig morsom bok som går unna på en kort flytur.

 Opprinnelig publisert i Ny Tid.

For 20 år siden var det verdenspremiere på  Quentin Tarantinos Pulp Fiction på Cannes-festivalen, og siden har ikke filmbransjen vært helt den samme.

Samtidig tok jeg et lite skritt for menneskeheten, men et stort skritt for min egen journalistkarriere da jeg solgte inn denne frilanssaken om det litterære fenomenet «pulp fiction» til Arbeiderbladet (nå Dagsavisen).

Jeg ble til og med kalt inn på intervju som sommervikar i avisa (men fikk ikke jobben). Det hører også med til historien at desken kuttet punchlinen i innledningen (at forfatterne ble betalt pr. ord), og dessuten la inn en feilaktig parentes om at H.P. Lovecraft var hjernen bak scientologikirken (det er L. Ron Hubbard). Så dette var også mitt første møte med Deskmonsteret.

Og flere år seinere skulle jeg få intervjue Tarantino, det hadde jeg ikke drømt om den gang.

- Hvorfor skulle jeg la skurkene bli truffet med første skudd når helten fortsatt har ammunisjon for fem cent igjen i revolveren?

Dette brummet den kommende krimforfatteren Dashiell Hammett til svar på sin redaktørs spørsmål om hvorfor Hammets westernhelt var en slik elendig skytter. Som mange andre amerikanske forfattere startet Hammett sin karriere i billige ”pulp”-magasiner tidlig på 1900-tallet. Forfatterne fikk betalt pr. ord, som oftest bare en til to cent pr. ord, og sparsomhet på ord ble derfor ikke oppmuntret.

Billig papir
Pulpmagasinene hentet sitt navn fra det billige papiret de ble trykket på (laget av såkalt ”wood pulp”, eller tremasse). Amerikaneren Frank A. Munsey blir regnet som pulpmagasinenes far. ”Historien er ikke viktigere enn papiret det er trykket på,” var Munseys læresetning. I 1896 kom bladet Argosy på markedet, proppfullt av eventyrfortellinger for voksne, trykket på det billigste papiret og solgt for 10 cent stykket. Dette førte framfor alt til at de såkalte ”pulpmagasinene” nådde et mye større publikum enn de dyrere, glansede magasinene som Cosmopolitan, de såkalte ”slicks”.

Pulpmagasinene var først og fremst et hjem for tøffe helter, mannevonde skurker og vakre damer som skulle reddes av helten. Pulpens høydepunkt var under krisetidene på 1930-tallet, med utgivelser av over 200 forskjellige hefter i måneden. De fantastiske fortellingene i magasinene ble en billig virkelighetsflukt for millioner av amerikanere; en strøm av helter og skurker i en endeløs rekke sjangre. ”Alle” leste pulpmagasinene; forlaget Popular Publications hadde en tid både senere president Harry S. Truman og Al Capone på sine abonnementslister. Krim og mystikk var mest populært, men det fantes magasiner for enhver smak: Western Story, Horror Stories, Silk Stocking Stories, Sea Stories, The Railroad Man’s Magazine, Zeppelin Stories og så videre.

En endeløs rekke forfattere
En slik strøm av fortellinger førte til en stor etterspørsel etter forfattere. Pulpmagasinene ble en yngleplass for profesjonelle pulpskribenter, avdankete romanforfattere og kommende stjerner. Forfattere som Jack London, Edgar Rice Burroughs, Raymond Chandler, Ray Bradbury og Isaac Asimov debuterte alle i pulpmagasinene.

- Hvis du ser på amerikansk skjønnlitteratur i perioden 1900-1940, så ser man, med noen unntak, at flesteparten av forfatterne som blir husket i dag, skrev for pulpheftene, sier Per G. Hvidsten, forfatter og pulpkjenner.

- Pulpen revitaliserte litteraturen. Heftene fungerte som opplæringssted for hoveddelen av amerikanske forfattere i nærmere 50 år. Størstedelen av historiene var horribelt dårlige, man måtte framfor alt produsere litteratur effektivt. Mens de fleste av datidas respekterte forfattere i dag er glemt, kommer mange av pulpforfatternes verker stadig i nye opplag.

Kongen blant pulpforfatterne var en diger californier som het Frederick Schiller Faust, og som skrev under pseudonymet Max Brand. Faust ville aller helst bli poet, men fattigdom tvang han til å levere historier til pulpmagasinene. Faust endte opp med å skrive melodramatiske westernhistorier for Western Story Magazine, hvor han skrev 13 millioner ord på 13 år under 11 forskjellige pseudonymer.

Han leste aldri gjennom sine førsteutkast, og ville ikke engang se magasinene som trykket historiene hans. I 1938 flyttet Faust til Italia, hvor han levde luksuriøst i en diger villa. På morgenen finpusset han diktene sine, og etter lunsj satte han seg ned for å skrive sine daglige 10.000 ord til pulpheftene. Faust oppnådde stor sukess som pulpforfatter, men mislyktes som poet. I 1944 ble han skutt og drept i Italia under sitt første oppdrag som krigskorrespondent, 51 år gammel.

Nye sjangre
Pulpmagasinene fødte nye litterære sjangre. Kriminallitteraturen fikk sitt eget forum i 1915 med Detective Story Magazine, og med bladet Black Mask dukket de tøffe, kyniske og hensynsløse privatdetektivene opp. Den første detektiven av denne kaliber var Race Williams, skapt av Carroll John Daly. Williams var så populær blant leserne at navnet hans på et omslag førte til en 20 prosents økning i salget.
Race Williams var selve prototypen på tøffe detektiver, og både Sam Spade og Philip Marlowe fulgte i hans fotspor.

Serieheltene og –skurkene var en annen ny type litteratur. Figurer som The Shadow, The Spider og Doc Savage tok loven i egne hender, bekjempet kriminelle og kledde seg ut i skremmende kostymer. Disse var de første ”superheltene”, og inspirerte en rekke tegneseriehelter av lignende kaliber. Både Supermann og Batman er sterkt inspirert av pulpheltene.

Og jo mer fantastiske helter, desto mer makabre og onde ble skurkene. Fargerike skurker som Dr. Satan og Wu Fang fikk hovedrollene i egne magasiner.

Den fantastiske litteraturen fikk også en yngleplass. I 1926 så magasinet Amazing Stories dagens lys. Redaktøren Hugo Gernsback hadde tidligere utgitt et hefte om radioteknikk, og i Amazing Stories samlet han opptrykk av gamle Jules Verne- og H.G. Wells-historier og nye historier under begrepet ”scientifiction”, senere modifisert til science fiction.

Brevspalten i heftet ble etter hvert et forum for leserne av bladet, og mange av brevskriverne dukket selv opp som skribenter for heftet. Brevskriverne dannet kjernen av de senere tiders science fiction-skribenter, og la også grunnlaget for fankulturen som siden har preget science fiction, fantasy og tegneserier.

I 1923 dukket Weird Tales opp, og her fikk skrekklitteraturen utviklet seg. H.P. Lovecraft er nok den mest kjente skribenten her, men også folk som seinere filmregissør Val Lewton og Tennessee Williams debuterte her. Den mest populære av alle skrekkforfatterne var riktignok en mann ved navn Seabury Quinn. Han skrev nesten hundre eventyr om den okkulte detektiven Jules de Grandin.

I alle eventyrene reddet Grandin og hans assistent, dr. Trowbridge, pene jenter fra fæle superskurker og forferdelige uhyrer. Siden Quinn var populær og fikk betalt pr. ord, tillot han seg nitide situasjonsbeskrivelser og lange dialoger hvor Grandin kom med utallige franske utbrudd og uttrykk. På dagtid var Quinn redaktør for et fagtidsskrift for begravelsesagenter.

Eksempelet The Shadow
”Hvem vet hvilken ondskap som lurer i menneskenes hjerter? Skyggen vet det.”

The Shadow, eller Skyggen, var en av de absolutt mest populære pulpfigurene, og også en av de mest seiglivede. Til høsten kommer den seneste i rekken av Shadow-filmatiseringer, med Alec Baldwin i rollen som forbryternes skrekk og John Lone som asiatisk skurk i beste pulpånd. Lone spiller Kahn, en ond etterkommer av ingen ringere enn Djengis Khan.

The Shadow startet sin eksistens i 1929 i et kortvarig magasin, Fame and Fortune, med handlinger fra storfinans. Skyggen var her en mystisk maskert mann som beskyttet pene og hederlige finansfolk fra ikke fullt så pene og hederlige finansfolk. Etter krakket på Wall Street gikk magasinet inn, men Skyggen dukket opp igjen som introdusør for krimhørespill på radioen.

Forlaget Street & Smith kunne tenke seg å ta patent på navnet The Shadow, og bestemte i 1931 at et pulpmagasin med navnet The Shadow skulle utgis. Oppdraget med å skrive en roman til det første nummeret av magasinet gikk til en tidligere tryllekunstner ved navn Walter B. Gibson, som kom til å skrive under pseudonymet Maxwell Grant. I løpet av en uke hadde han skrevet den første romanen om den mystiske kappekledte Skyggen, som var en mester i å forkle seg, hadde et nettverk av ”agenter” i kampen mot kriminalitet, og som med sine revolvere og maskinpistoler virkelig var ”hard mot de harde”, lenge før Fantomet og andre lignende helter var påtenkt.

I det sivile liv var Skyggens alter ego millionæren Lamont Cranston, mens han på kvelden kjempet mot uhyggelige skurker som The Black Master, The Silent Seven og The Kings of Crime.

Magasinet ble en eventyrlig suksess, på sitt meste solgte det 300.000 i måneden, og Gibson skrev en kontrakt med forleggerne at han skulle skrive 24 romaner med Skyggen i løpet av et år. Gibson kunne på det raskeste rekke å skrive en roman på fire dager, og i de 15 årene han skrev romaner om The Shadow, skrev han ikke mindre enn utrolige 283 romaner, eller 15 millioner ord.

The Shadow har også satt sine spor i andre medier. Fra 1937 til 1954 ble det laget hørespill for radioen, med Orson Welles som den første av mange skuespillere i tittelrollen. Skyggen møtte også kriminelle i tegneseriene, i serier som er blitt oversatt til norsk. Den første filmen om The Shadow, The Shadow Strikes, ble laget i 1937, og nå er altså alle kriminelles nemesis igjen klar til ny dyst på lerretet.

Undersak: Om omslagene

De malte og fargerike omslagene på pulpheftene var utvilsomt en viktig faktor for salget. Å si at de var spekulative, er en klar underdrivelse, en god tegner klarte å få inn elementer av sex, action, skjønnhet, stygghet, synd og vold inn i én tegning, som ofte hadde svært lite med selve historiene å gjøre.

På 1930-tallet begynte mange forlag å peile seg mer inn på sex enn tidligere, og mange hefter fikk adjektivet ”spicy” inn i tittelen, for å understreke at her var det vågale saker på gang. Et typisk omslag for et hefte som Spicy Detective Stories viste en langbeint, storbrystet blondine med sønderrevne klær og et forskremt uttrykk. Skremt er hun som regel fordi en misformet kraftig skurk med en stor pistol eller kniv truende lener seg over henne.

Opprinnelig publisert i Arbeiderbladet.

Mandag 5. mai slipper Lily Allen sitt tredje album, Sheezus. Her er min mikroanmeldelse av 2006-debuten.

Lily Allen
Alright, Still
EMI 2006

Denne 21 år gamle London-jenta ble kjendis på MySpace, og debutalbumet kommer hånd i hånd med massiv hype og en strålende singel. «Smile» er en mild sommerbris av reggae, urban pop og kjærlighetssorg, mens hun plasserer seg et sted mellom The Streets, The Specials og Saint Etienne.

Hun har ikke den samme tyngden til førstnevnte eller elegansen til sistnevnte, men dette er både behagelig, fengende og underholdende. Årets sommerplate?

Opprinnelig publisert i Ny Tid.

I dag fyller Arild Midthun, Norges eneste offisielle Donald-tegner, 50 år.

Han er også et vandrende stykke norsk tegneseriehistorie, som har tegnet fulltid siden han begynte å tegne Sirkus i salige Serie-Fokus i 1980. Denne teksten skreiv jeg som forord til hans første bok i Walt Disney’s Hall of Fame-serien.

Mer Midthun her.

Hva har Donald Duck til felles med Ivar Aasen, Olsenbanden, Kaptein Sabeltann og Pyton-geeken Bottolf Nerd? De er alle tegnet av bergenseren Arild Midthun (f. 6. mai 1964). I dag er han Norges eneste offisielle Donald-tegner, men du kan følge hele den moderne norske tegneseriehistorien i tusjstrekene hans. På 1970-tallet tegnet han en fransk/belgisk-inspirert spionserie. På 1980-tallet revitaliserte han det norske juleheftet og satte ny standard for kvisehumor, mens han pustet liv i Ivar Aasens kjærlighetsliv og kastet seg over stripeseriene på 1990-tallet. Da føles det naturlig at Andeby ble neste stopp.

Arild Midthun har gjort det meste som tenkes kan i norske tegneserier, men det er en ting han aldri har gjort: Skrevet manus på egen hånd. Nå ble han riktignok tatt inn i Disney-varmen som Donald-forfatter før han ble godkjent som andetegner, men det tok ikke lang tid før han fikk Tormod Løkling, manusforfatteren og redaktøren han begynte seriekarrieren sammen med på barneskolen, inn på manussiden i arbeidet med Donald-ensiderne han hadde begynt å skrive på.

Det beste Midthun vet er å utvikle en idé sammen med en redaktør eller forfatter, for deretter å planlegge historien visuelt, som en filmregissør. For dette er en kar med god visuell teft. Da han var liten kunne han «bla» gjennom sine favoritthistorier rute for rute etter hukommelsen. Og Donald-arbeidet fungerer som rene ungdomskilden for denne veteranen. For Midthun jobber fortsatt med de samme forfatterne som han samarbeidet med da han var i tenårene: Tormod Løkling og Terje Nordberg. Og de har det morsommere enn noensinne.

Vidunderbarn
Norsk tegneseriehistorie hadde sett svært annerledes ut om ikke den nyutsprungne 16-åringen Arild Midthun hadde tatt turen over fjellene fra Bergen til Oslo og Norway Cup sommeren 1980.

Som 13-åring hadde han allerede fått den humoristiske spionserien Patrick & Co, skrevet av en like ung Tormod Løkling, presentert som føljetong i Bergens Tidende, men nå var han usikker på hvordan han skulle få flere tegneserier på trykk – og ikke minst hvor. ”Norske” og ”tegneserier” var to ord som sjelden befant seg i samme setning på 1970-tallet.

Så dukket feinschmeckerbladet Serie-Fokus opp, med bakgrunnsartikler om serier, sofistikerte klassikere som Will Eisners The Spirit og Hugo Pratts Corto Maltese, samt til og med et lite knippe nye norske serier. Dette var helt tydelig et blad laget av folk med sans for og kunnskap om gode tegneserier. Og ikke bare det: De etterlyste faktisk flere norske serier.

Dermed tok Arild med seg mappa si til Norway Cup, tok turen til Semic/Nordisk Forlag, og imponerte den vesle serieredaksjonen der. Terje Nordberg og Eirik Ildahl i Serie-Fokus ble såpass imponerte at de nærmest sporenstreks la ned sine egne tusjer for heller å konsentrere seg om manus framover.

I dette vidunderbarnet fant den kreative og sultne norske tegneserieredaksjonen en nesten fiks ferdig serietegner, en som var sterkt inspirert av europeiske helter som Franquin (Viggo og Sprint), Albert Uderzo (Asterix) og Jean Giraud (Blueberry). Midthuns Sirkus ble umiddelbart tatt inn i Serie-Fokus.

Noe lignende skjedde da Arild begynte på videregående med tegning, form og farge på Voss samme høst. Da ble han brukt av lærerne i tegneundervisningen, istedenfor å lære noe selv. Oppdragene hadde begynt å strømme inn, og Arild sluttet på skolen etter noen uker for å tegne profesjonelt. Da kompisene nå spurte Arild om han hadde vært ute i helgen, måtte han tenke seg om, før han svarte: «Jo, på lørdag var jeg ute og hentet posten.» Ellers satt han stort sett inne for å tegne opp mot stadige deadlines.

Norge var ikke moden for et blad som Serie-Fokus, men Sirkus overlevde nedleggelsen, og fikk et langt større publikum som fast inventar i Fantomet. Midthun tegnet rundt 60 ensidere av Sirkus etter manus av Eirik Ildahl og Terje Nordberg, og ikke minst, Dag Kolstad. Den unge redaktøren Kolstad hadde da også fått ansvaret for den norske utgaven av det amerikanske humorbladet MAD i hendene, og inviterte Midthun med som fast tegner. Samspillet dem i mellom skulle føre til store endringer i norsk seriebransje.

Pyton-Arild
Dag Kolstad var en av de store idémakerne, redaktørene og manusforfatterne i Tegneserie-Norge på 1980-tallet. Han bygget opp og omformet Norsk MAD til noe helt eget, der han i tillegg til amerikanske tegnere som Don Martin, Jack Davis og Sergio Aragonés begynte å fylle blekka med norsk humor. Og allerede fra dag én var Arild Midthun klippen, Kolstads trofaste støttespiller med ansvar for alt fra forsider og serieparodier til redaksjonelt materiale og egne figurer.

Kort sagt ble Midthun den som fikk ansvaret for å visualisere Kolstads mange ideer, og utviklingen skjøt fart da Kolstad i 1985 forlot Semic og startet forlaget Gevion sammen med Petter Engbo og Terje Nordberg. Norsk MAD fikk han ikke med seg, men hva med en helnorsk variant – fylt med enda drøyere humor? Galskap eller genistrek? Begge deler. Pyton ble født i 1986.

Pyton ble ikke bare skoledannende for den særnorske rølpehumoren på 80- og 90-tallet, bladet ble også en effektiv tegneserieskole for talenter som Frode Øverli, Bjørn Ousland, Tore Strand Olsen og Tommy Sydsæter (og Martin «Rocky» Kellerman i Sverige). Midthuns lærere var manusforfatterne og redaktørene Nordberg og Kolstad. Arild var deres første tegner, og han fikk i flere år all deres oppmerksomhet og kritikk. «Det er de røde strekene som betyr noe. Godord kan du få av din mor,» sier han selv. Pyton-periodens mest slitesterke Midthun-figur var übernerden Bottolf Nerd, laget av de dårlig skjulte pseudonymene Termos Løkring og Arnold Milten. For ikke å glemme forsiden der en hvit Donald i militæruniform denger løs på en svart Daffy med batong. Disney ringte ikke med jobbtilbud da, for å si det sånn.

Fransk/belgisk Arild
«Fortsatt liv i de norske seriene» het en gladmelding i Aftenposten på tampen av 1984, fordi det ble utgitt hele ni norske julehefter det året. Sett med dagens øyne virker det fattigslig, men i 1984 var dette en revolusjon: Opptrykk av Vangsgutane og Nils og Blåmann, gamle travere som Kaare Bratungs Dagros, Håkon Aasnes’ Smørbukk, Solveig Muren Sandens Tuss og Troll og nykommere som Truls og Trine. Skrevet av Dag Kolstad og Terje Nordberg, tegnet av Arild Midthun.

Parallelt med utskeielsene i Norsk Mad og Pyton, fikk Midthun nemlig muligheten til å utmerke seg med mer familievennlige serier i den fransk/belgisk-inspirerte streken som lå hans hjerte nærmest. Truls og Trine ble et tidlig norsk serieeventyr, med pris fra Kulturdepartementet, femsifret salg og oversettelser til svensk, finsk og dansk. Dessverre ble serien offer for forlagsrokaden fra Semic til Gevion, og etter tre album var det slutt.

Midthun og Nordberg tok opp tråden med Troll i 1988, også en fransk/belgisk humorserie i norske klær – nærmere Asterix enn Theodor Kittelsens klassiske illustrasjoner. «Ingen norsk serietegner kommer i nærheten av ham,» mente VG, men Troll forsvant etter to album, en Sproing-pris og enda en pris fra Kulturdepartementet. Arbeidet ble rett og slett for kostbart og tidkrevende. Midthun innså at du må opp på opplagstall som Asterix eller danske Valhall for å kunne forsvare tiden det tar å lage et slikt album. Du må i tillegg opparbeide en solid backlist, slik at de gamle albumene kan selge i nye opplag når nye utgaver dukker opp. Verken han, Nordberg eller forlaget hadde rygg til å holde Troll gående så lenge.

Voksen-Arild
«Har ikke Arild lyst til å lage en voksenserie?» spurte VG en 20 år gammel Arild Midthun i 1984. «Jo, men jeg føler meg ikke voksen,» lød svaret. Han måtte gjennom ti år, en skilsmisse og en lettere midtlivskrise først.

Da Midthun begynte å tegne for Pyton i 1986, flyttet han samtidig til London, der han fikk orkesterplass til den kreative eksplosjonen i amerikansk/britiske serier. Serieskapere som Alan Moore, Frank Miller, Neil Gaiman og Dave McKean tøyde grensene for hva som var mulig å foreta seg innenfor rammene av tradisjonelle superheltserier, og de gikk videre til å lage mer personlige og mindre sjangerstyrte serier.

Samtidig ga Semic og Cappelen ut en rekke mesterverk på norsk, serier som John Difools eventyr, Maus og Den sorte ordens falangister. Tegneserien var blitt voksen, og en bølge av norske tegneserieromaner fulgte i kjølvannet, fra navn som Christopher Nielsen, Steffen Kverneland, Lars Elling og Siri Dokken. Men Midthun fortsatte å tegne Bottolf Nerd.

Men så skjedde ting. Midthun ble skilt. Dag Kolstad forlot redaktørkrakken i Pyton. Tegneren lurte på om han skulle fortsette, eller satse på plan B: Å bli psykoterapeut. Midthun har i lengre perioder lest mer fagstoff om psykologi enn tegneserier. Men så deltok han på et seminar med Erna Osland, en erfaren barnebokforfatter med over et dusin bøker bak seg.

Osland fortalte om en idé til en biografi. Uten å si hvem ideen handlet om, fortalte hun en historie om hovedpersonens kjæreste som kommer på besøk. Denne personen var så oppslukt i arbeidet sitt at han ikke har tid til noe kjærlighet. Så han stikker til skogs. Midthun kjente seg igjen. Både som voksen og som barn. Han hadde selv rømt ut vinduet på baksiden av sitt eget hus da jentene i første klasse kom for å spørre om han ville være med ut for å leke. Denne historien fengslet ham. Han ville tegne den. Mannen det var snakk om var nynorskens far, Ivar Aasen, og Midthun begynte arbeidet med sin første tegneserieroman.

Her fikk han muligheten til å gjøre noe som skilte seg markant fra alt annet han har tegnet. Denne gang minnet ikke streken om verken Albert Uderzo eller Mort Drucker, det var ingen Obelix-aktige karakterer, ingen kviser, bløte ordspill eller tannreguleringer. Midthun tegnet i en stil et sted mellom Jean Giraud og Mike «Hellboy» Mignola, med viktige tegneriske innspill fra vennen Lars Elling, som tidligere hadde gitt ut albumet Dårenes formynder. Tegneserieromanen Ivar Aasen: Ei historie om kjærlei kom ut på Det Norske Samlaget i 1996, ble utsolgt fra forlaget og fikk Midthun inn på alt fra hjemlige bibliotek til internasjonale gallerier og den ledende europeiske tegneseriefestivalen i Angoulême.

Stripe-Arild
Tegneserieromanen ble aldri noe levebrød for noen norske tegnere på 1990-tallet, suksessen kom tvert i mot innenfor et langt mindre format: Stripeserien. Humorblader som Billy har alltid vært viktige på det norske seriemarkedet, men på 90-tallet var det generasjonsskifte med bladene Tommy og Tigern og Larsons gale verden i front.

Da Bud Graces Ernie sprang ut fra Tommy og Tigern, fikk Frode Øverlis Pondus og Pappa & Pestus av Terje Nordberg, Eirik Ildahl og Arild Midthun sjansen som biserier.

Vi vet alle hvordan det gikk med Pondus, men Pappa & Pestus holdt faktisk koken til 2004, selv om den aldri ble noen stor suksess. Avisstripen var ikke noe ideelt format for Midthun. For det første gjorde han det vanskelig for seg, med en hovedperson (pappaen Pål) som var svært høy og to som var svært lave (Pestus og Rosemarie), hvilket resulterte i striper som ofte gjorde det fysisk umulig å gå tett inn på karakterene. Dessuten forteller Midthun aldri vitser i virkeligheten, han forteller historier. Vi har ikke gått glipp av en ny Don Martin, Gary Larson eller Frode Øverli i Arild Midthun, og hans andre stripeserier – Donald Duck og Olsenbanden jr. – har typisk nok vært føljetonger.

Derimot var Midthun en viktig spiller i kulissene til den norske serierevolusjonen. Han var aktiv i etableringen av tegneseriefestivalen Raptus i Bergen og fagforeningen Grafills tegneseriegruppe, samt en ivrig lobbyist i forhold til å vri Kulturrådets støtte fra innkjøpsordning til produksjonsstøtte. Resultatet ble at tegneseriemagasiner kunne kjøpe inn norske stripeserier med subsidier, i motsetning til de kostbare albumene som kunne ha støvet ned på bibliotekene som resultat av en ren innkjøpsordning.

Donald-Arild
Ved tusenårsskiftet fortsatte Midthun med Pappa & Pestus, mens Aftenposten-leserne jevnlig hadde sett hans avisillustrasjoner siden 1995. Sammen med Tormod Løkling laget han den selvbiografiske tegneserien Livstegn til fagtidsskriftet Utdanning, men så skjer det noe.

I 2003 blir samme Løkling headhuntet fra jobben som Pondus-redaktør til samme stol i Donald Duck & Co. Det tok ikke lang tid før ideen om norskproduserte Donald-serier knakker på døra til familien Midthun, nå bosatt i Son.

Midthun var aldri noen stor Donald-leser som liten, han foretrakk de fransk/belgiske seriene i ukebladet Tempo. Men han har en nærmest religiøs respekt for Donald-tegneren Carl Barks, og mener Donald Duck er en del av nordmenns mentale bagasje, en skikkelse like kjent som julenissen og Peer Gynt. Problemet er at det ikke er bare å begynne å tegne Donald. Man må godkjennes av Disney først. Midthun måtte bestemme seg for om dette var noe han ville kaste seg ut i, og virkelig lære seg fra bunnen, nå som han rundet de 40. Det var liten tvil. Å tegne Donald var noe av det morsomste han hadde gjort, spesielt når han også fikk med seg sine gamle våpendragere, forfatterne Tormod Løkling og Terje Nordberg, og etter hvert også selveste Satire-Knut (Nærum).

Arbeidsmetoden deres er ganske unik i Donald-universet. Tidligere er mange av de beste Disney-seriene laget av en og samme serieskaper, som Carl Barks, William Van Horn eller Don Rosa, eller så er det ofte stor avstand og liten dialog mellom manusforfatter og tegner. Ikke sjelden befinner de seg på forskjellige kontinent.

Midthuns Donald-historier er et nært samarbeid mellom forfatter, tegner og redaktør. En heldig treenighet, eller proDUCKsjon, som han selv kaller det. Som oftest utvikles ideen til historien mellom tegner og forfatter. De snakker sammen, kaster ball og kommer fram til et plot, som så må godkjennes av redaktør Byron Erickson i København. Blir ideen godkjent, kan idémyldringen fortsette, og nå handler det om å spisse historien, om å finne underholdningspotensialet i alle enkeltscener underveis. Når manuskriptet er ferdig utviklet, tegner Midthun ut hele historien i løse layoutskisser.

Det er denne regijobben som gir Midthun det virkelig store kicket, som å sitte i kinosalen med den totale kontroll over hvordan historien på lerretet skal utspille seg. Etter at forfatter og redaktør har kommet med sine kreative tilbakemailinger, er det over til uttegningen av selve originalene, en meditativ prosess Midthun beskriver som en rent fysisk glede. Nå tegner han én Donald-historie i måneden, men fortsatt er anden den vanskeligste figuren Midthun noen gang har tegnet.

– Det er tusen ganger enklere å tegne Skrue, Anton eller Asterix, for den del. Donalds runde hode består jo kun av to øyne og et nebb! En tegneseriefigur som må fanges med så få streker som mulig. Men når en først klarer det, er Donalds potensial som hovedperson i hvilken som helst fabelaktig fortelling helt enorm. Og det er fortsatt fortellergleden som er min aller viktigste drivkraft, sier Midthun.

– Det, og vårt motto: «Den beste Donald-historien er ennå ikke fortalt!»

Arild Midthun år for år

1964: Fødes i Bergen, 6. mai.

1977: Serien Patrick & Co går som føljetong i Bergens Tidende, etter manus av Tormod Løkling.

1980: Sirkus  trykkes i Serie-Fokus (Semic/Nordisk Forlag). Serien utvikles og videreføres i Fantomet (Semic/Nordisk Forlag). Tegnet også i KOnK (Bladkompaniet), etter manus av Tormod Løkling.

1981: Begynner å tegne for Norsk MAD (Semic/Nordisk Forlag), og blir der til og med 1985.

1983: Første Truls og Trine-album (Semic/Nordisk Forlag), skrevet av Terje Norberg og Dag Kolstad. Albumet får Kulturdepartementets tegneseriepris, og serien fortsetter i ytterligere to årlige album.

1986: Første nummer av Pyton (Gevion) utgis, med Midthun som fast tegner under pseudonymet Arnold Milten. Tegner frem til Dag Kolstad gir seg som redaktør i 1995.

1988: Midthun bidrar i antologien Kåmiks (Cappelen) med «Demonolog», skrevet av Eirik Ildahl. Første bind av Troll (Bladkompaniet), skrevet av Terje Nordberg, utgis. Albumet får Sproingprisen som beste norske serie, men må dele prisen med Christopher Nielsens En fettsugers bekjennelser (Semic/Nordisk Forlag).

1990: Midthun og Nordberg lager tegneserie av Alf Prøysens fortelling Snekker Andersen & Julenissen (Bladkompaniet). Det andre bindet av Troll (Bladkompaniet) får Kulturdepartementets tegneseriepris.

1995: Første illustrasjoner på trykk i Aftenposten, der Midthun fortsatt er tilknyttet.

1996: Stripeserien Pappa & Pestus, skrevet av Erik Ildahl og Terje Nordberg, starter i Ernie (Bladkompaniet) og fortsetter i Tommy og Tigern (Bladkompaniet) og Aftenposten. Utgir serieromanen Ivar Aasen: Ei historie om kjærleik (Det Norske Samlaget), skrevet av Erna Osland, som får Kulturdepartementets tegneseriepris.

2001: Bidrar til enda en ny utgave av Norsk MAD (Egmont Serieforlaget) og tegner seriene om Olsenbanden jr.

2002: Starter tegneserien Livstegn med Tormod Løkling i tidsskriftet Utdanning.

2004: Begynner som offisiell Donald-tegner for Donald Duck & Co (Egmont Serieforlaget).

2005: Omarbeider Kaptein Sabeltann for eget tegneserieblad (Egmont Serieforlaget).

2007: Utvikler og tegner den nye Litago-kalven for Tine.

2008: Starter å tegne én Donald-historie i måneden til Donald Duck & Co.

Opprinnelig publisert i Walt Disney’s Hall of Fame: Arild Midthun (2010).

Andre bok i Egmonts Tempo-serie er ute, og denne gangen er innholdet viet Dan Cooper og en av mine personlige Tempo-favoritter – Bernard Prince.

Dette skreiv jeg om serien i 2005. Les om første Tempo-bok her.

Nå håper jeg på Bruno Brazil i tredje bok.

Greg & Hermann
Bernard Prince: Lokanga-piratene i Fantomet nr. 13, 2005
Egmont Serieforlaget
4/6

Comeback for Tempo-helt.

Bernard Prince var en av vinnerne i det salige seriebladet Tempo, og nå gjør eventyreren comeback i Fantomet. Serien hadde sitt høydepunkt fra 1969 til 1977, og reprisen begynner idet Bernard seiler ut av storbyen med skipet Cormoran og møter rødskjeggen Barney Jordan.

Dette er en råere og mer realistisk oppdatering av Tintin, der Prince er Tintin, Jordan inntar kaptein Haddock-rollen og unggutten Djinn gjør en Terry. ”Lokanga-piratene” er preget av et kolonialistisk og naivt verdenssyn, men med årene utviklet Bernard Prince seg til en av de mest solide og spennende belgiske actionseriene.

Kryss fingrene for at serien biter seg fast i Fantomet, og at vi får gjensyn med høydepunktet ”General Satan”.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.

Det må være lov å si at TV 2-serien Det tredje øyet gruste NRKs Mammon i vårens norske tv-seriekonkurranse. Nå har TV 2 bestilt ny sesong, og jeg benytter anledningen til å legge ut mitt 1996-intervju med «konseptuerende regissør» Trygve Allister Diesen.

Dette var den første skikkelige saken jeg fikk på trykk som sommervikar i VGs Rampelys-avdeling, etter at jeg fant nyheten i en dansk avis. Jeg tok bildet selv også, på Oslo Plaza, om jeg ikke husker feil.

En lærerinne, en prest og en forblåst øy på Sørvestlandet spiller hovedrollene i den dansk-norske grøsseren Mørkets øy. Den norske regidebutanten Trygve Diesens filmprosjekt har nå fått pengestøtte i Danmark.

Sex, vold og kaldt vann er viktige ingredienser i grøsseren Mørkets øy.

Filmen har fått 1,4 millioner danske kroner fra Det danske Filminstitut.

- Jeg ønsker å lage en rendyrket film i grenselandet mellom grøsser og thriller. Publikum skal bli fylt av en skrekkblandet fryd når de ser denne filmen. Jeg vil lage en norsk film som er grusomt spennende, forteller Trygve Diesen.

- Jeg håper å få laget den første norske grøsserfilmen siden De dødes tjern fra 1958.

28 år gamle Diesen fra Kristiansand er utdannet på filmskolen ved University of Southern California i Los Angeles. Etter dette har han i Norge jobbet med reklamefilm og musikkvideo. Han hadde regien på musikkvideoen til Sways debut «Yum Yum (Gimme Some)».

Mystisk
I Mørkets øy møter vi en dansk lærerinne som flytter fra storbyen København til en gold øy på Sørvestlandet. Der forelsker hun seg i øyas flotte, unge prest. Men på øya skjer det mystiske ting: Litt for mange av øyas innbyggere dør under mystiske omstendigheter, og lærerinnen finner fort ut at alt ikke er som det bør være.

De senere års danske grøssere, som Nattevakten og Siste time har inspirert Diesen. Samtidig har disse danske suksessfilmene gjort det lettere å få pengestøtte, i alle fall i Danmark. Danske Sofie Gråbøl, som spilte i Nattevakten og Pan, er påtenkt rollen som den danske lærerinnen. De norske skuespillerne er ikke plukket ut.

- Det er veldig spennende å jobbe innenfor litt strenge genre- og budsjettrammer, forteller Diesen, som håper å kunne holde filmen innenfor et budsjett på ni millioner kroner.

Diesen håper å komme i gang med filmingen i løpet av 1997. Filmprosjektet er også avhengig av støtte fra Det norske filminstituttet.

Opprinnelig publisert i VG.

Fredag 4. april trykket fagbladet Journalisten en forkorta utgave av kåringa Bylineadelen, henta fra boka Jævla bra byline.

Siden de ikke la saken ut på nett, kommer bloggen til unnsetning her. Husk å kjøpe boka direkte fra forlaget, eller bestill et signert eksemplar – med eller uten plakat – direkte fra meg på e-post oyvind.a.holen at gmail.com. Mer her.

Og hvorfor er det bare Topp 9? Rett og slett fordi ingen av dere andre håpefulle kandidater var gode nok til å nå Topp 10.

Trykk på bildene av saken for større versjon.

Tegneserieskaperen Esben S. Titland har samarbeidet med arkitektene Arild Eriksen og Joakim Skaaja. Resultatet ble heftet Tett, ikke trangt. Mer om Titland her.

Etter at arkitektene Arild Eriksen og Joakim Skaaja tok for seg bofellesskapets fordeler og utfordringer i andre nummer av Pollen, en publikasjon i hovedsak rettet mot arkitektstanden, kom de over streken til tegneserieskaperen Esben S. Titland.

Da bestemte de seg for å følge opp tankene sine i tegneserieform, for å nå ut med tankene sine til et annet publikum enn vanlig. I heftet Tett, ikke trangt etterlyses en plass for bofellesskapet i dagens boligproduksjon, som et alternativ til at stadig flere nordmenn bor alene i små leiligheter og små kjernefamilier fanges av tidsklemmen.

– Målet med tegneserien er å nå ut til en gruppe som sjelden leser arkitekturpublikasjoner og som tenker at fellesskapsløsninger er noe som tilhører sosial demokratiets barndom. Vi ønsker også å inspirere til å sette i gang på egen hånd, samle sammen noen vegger, finne en tomt og bygge hus sammen. I mange land som Tyskland, Sverige og Danmark er dette ikke uvanlig, men i Norge har nok boligens potensial som investeringsobjekt med utsikt til rask profitt gjort prosjekter hvor mange av kvadratmeterne en kjøper går til fellesarealer som verksteder, storkjøkken og gjesteleilighet, vanskelig salgbart. Vi ønsker også at debatten om bærekraftig bygging som foregår for fullt i Norge skal inkludere bærekraftige boformer og fokusere på disse, forklarer Arild Eriksen.

– Hvorfor snakker vi så sjelden om bofellesskapet når det gjelder boform? Er det kollektivet som mange av oss opplever i 20-årene som står i veien?

– Det handler nok endel om begrepsforvirring. de aller fleste tenker på studentkollektivet når de hører ordet bofellesskap, uten mulighet for privatliv og en endeløs rekke plikter og oppgaver. I tredje utgave av «Pollen» tar vi for oss boligutvikling uten utvikleren, og intervjuer tyske byggegrupper og andre som deltar i planleggingen av sin egen bolig. Det er også her vi mener bofellesskapet har størst potensial – når en selv er med på å planlegge hvor stor eller liten grad en må involvere seg i fellesskapet, og gjør det sammen med folk en liker og ønsker å bo sammen med, avslutter Eriksen.

Esben S. Titland, Joakim Skajaa og Arild Eriksen
Tett, ikke trangt
Pollen forlag/Eriksen Skajaa Arkitekter 2014, 32 sider

Opprinnelig publisert i D2.

Den amerikanske forfatteren Marisha Pessl brukte sju år på å følge opp brakdebuten Utvalgte emner i katastrofefysikk. Onsdag 14. mai kl. 19 forteller hun om den nye romanen, Nattfilm, på Litteraturhuset i Oslo.

Denne teksten skreiv jeg i 2006.

Marisha Pessl skriver som en Jan Kjærstad flasket opp på lykkepiller formet som bokstavkjeks.

«Har Blue van Meer lest for mange bøker?» lyder det første spørsmålet i «Avsluttende eksamen», siste kapittel i debutromanen til amerikanske Marisha Pessl. De fleste vil nok svare ja om bokas 16-årige hovedperson, den gløggeste jenta på St. Gallway privatskole som filtrerer verden i en stri strøm av litterære referanser og en metaforstorm på størrelse med orkanen Katrina. Det føles som om Jan Kjærstad hadde valgt å skrive en hel roman om Jonas Wergeland på videregående skole, der Jonas og hans magiske penis er erstattet med en sprenglærd utgave av Alicia Silverstone i Clueless.

Forlaget beskriver boka som «en fascinerende oppvekstroman som kretser rundt et klassisk ’who dunnit’-mysterium», men det sier ikke stort. For det første er det Blue selv som etter noen hundre sider beskriver historien som en «whodunnit», og for det andre handler dette ikke så mye om «hvem» som «når». For Pessl tar seg svært god tid til å bygge opp til dødsfallet som bebudes allerede på første side.

Det er språket som gjør Utvalgte emner i katastrofefysikk til en festforestilling, en parademarsj som kan røve enhver skrivende fysakk for håpet om noen gang å skrive noe som slår gnister. Hvis Blue flykter, gjør hun det «uten forvarsel, som Hannibals elefanter i Slaget ved Zama i 202 f. Kr.», en gammel mann er tynn «som en fortauskant» og «overkroppen og skuldrene var ribbet for kjøtt, som om noen hadde kledd en billedramme med tykt, rutete flanellsstoff», mens et kostymeball er befolket med «sjarmløse fugler, blekfete sumobrytere, reptiler med åpne borrelåser og en dronning som hadde tatt av seg kronen og satt forvirret og gnagde på den mens hun lot blikket gli rundt i rommet, antakelig på jakt etter en konge eller et ess som kunne komme og gi henne en royal flush».

Les boka, og du vil få lyst til å skrive resten av livet – eller aldri røre en penn igjen i ren ærefrykt. Men kjære Gyldendal, hvorfor har dere pakket boka inn i et romantisk stilleben med rosa blomster? Jeg har rødmet daglig på t-banen i ukesvis, fordi medpassasjerne tror jeg fordyper med i Hjerterevyens samlede verker.

Opprinnelig publisert i Ny Tid.

Bonus 1: Mikroanmeldelse fra Ny Tid.

Marisha Pessl
Utvalgte emner i katastrofefysikk
Gyldendal 2007

De fleste som en gang har drømt om å skrive noe skjønnlitterært har slitt med å holde fokus, fordi hjernen setter i gang en ustoppelig strøm av digresjoner, avsporinger, detaljer og utenomsnakk. Dette skjer i alle fall med Marisha Pessl, men i denne fabelaktige debutromanen prøver hun ikke å tøyle hjernens berg-og-dalbanevirksomhet, men pøser ut sin historie i en 650 siders langs maksimalist-orgie. Aldeles strålende! GYLDENDAL ØH

Bonus 2: Notis fra Ny Tid.

USA, Midtøsten og 11. september dominerer når New York Times kårer 2006s ti beste bøker. I romanens verden finner vi den litterære leken Special Topics in Calamity Physics av suksessdebutanten Marisha Pessl, The Lay of the Land av Richard Ford, The Emperor’s Children av Claire Messud, som utspiller seg på Manhattan i 2001, The Collected Stories of Amy Hempel og Absurdistan av Gary Shteyngart, beskrevet som romanens svar på Borat.

Innen sakprosa handler det om 11. september i The Looming Tower av Lawrence Wright, Afghanistan i The Places In Between av Rory Stewart, kosthold i The Omnivore’s Dilemma av Michael Pollan og USAs egen historie i Falling Through the Earth av Danielle Trussoni og Mayflower av Nathaniel Philbrick.

To nye barne- og ungdomsbøker forteller historien om 17. mai.

Er du lei av å forklare ungene hva 17. mai egentlig er for noe, og hvorfor vi feirer nasjonaldagen slik vi gjør? Er du kanskje litt usikker selv? Da kommer to ferske og lettleste historiebøker om Norges bursdag som bestilt.

17. mai er skrevet av Pia Strømstad og illustrert av Ketil Selnes, og utgis i Cappelen Damms «Faktaløve»-serie, som er sakprosa ment for barn. «Hurra! roper vi. Hurra for 17. mai!» innleder Strømstad boken. Og på de neste 44 sidene gir hun svaret på det vanskelige spørsmålet: «Hvorfor roper vi hurra?»

Beate Muri gjør det samme, men for noe eldre barn og ungdom, i Historien om 17. mai (Omnipax), der historien begynner med at det svenske kongeparet adopterer en fransk prins på 47 år, og hvordan denne Baptiste-Jules Bernadotte skifter navn til Karl Johan.

Torsdag 15. og fredag 16. mai inviterer Jarle Bernhoft til hele tre konserter på Sentrum Scene, i anledning slippet av sin tredje soloplate, Islander.

I den anledning: Min konsertanmeldelse av Span-konserten på Quartfestivalen i 2002. Overskrift: «Stadionpotensial». Mer om Span her.

Span 
Bendiksbukta, Quartfestivalen 2002
4/6

Det er et ganske absurd syn. Området foran den store scenen i Bendiksbukta er delt i to av kraftige gjerder. På den ene siden kan du drikke øl, på den andre siden må du nøye deg med brus. Og mens øldrikkerne er mest opptatt av sitting, sol og sms står de yngste oppspilt og følger med på Span. Øldrikkerne kommer seg på beina etter hvert, men et regnskyll får det meste av æren for det.

Men dersom Spans låter klarer å feste seg blant publikum vil nok flere reise seg neste gang, for live har dette bandet potensial til å innta rockestadionene. Bernhoft stråler av selvsikkerhet der han skifter mellom å sjonglere mikrofonen og en flying v-gitar.

Gitaren signaliserer også at dette er en gruppe som spiller muskuløs rock’n’roll uten større tegn til ironi. Bernhofts fortid som sanger i coverbandet Funky Hot Grits har lært ham sceneshowkunsten og kombinert med tungrocken fra  fortida i Explicit Lyrics blir dette en fengende og til tider eksplosiv blanding.

Spesielt originale er de ikke; her lånes det friskt fra Red Hot Chili Peppers‘ funkmetal, stadiongrungen til Smashing Pumpkins, Blur-aktig punkrock («Baby’s Come Back» minner om «Song #1″) og ballader som nesten tipper over i det U2-aktige. Men bandet spruter allerede av liv og tyngde, og til neste år kan dette bli skikkelig moro.

Opprinnelig publisert i Dagsavisen.